desember 28, 2005

Mummy is home

Da jeg tilfeldigvis skrudde på TVen i dag så jeg plutselig noen merkverdige figurer suse rundt i et underfundig landskap.
Siden det var noe velkjent med de syngende menneskene i dyrekostymer zappet jeg ikke videre, men stirret nysgjerrig mot skjermen.
Hva i alle dager var det her? Øst-Europeisk barne-TV?
Snart sang en blass sau på engelsk, så jeg slo fort fra meg den første innskytelsen.
Men hva var nå det her?
Da dukket plutselig den brautete og punkete papegøyen opp på bildet!
Jøss! Er det virkelig...?
Og den rocka ulven!
JA! Endelig! Jippi!



Jeg har hatt tre uklare bilder i hodet fra den gang da jeg så det som viser seg å være en rumensk/sovjetisk/fransk samproduksjon fra 1976 som ble vist på norsk barneTV i 1983 og 1984.
Bildet av den syngende slemme ulven utenfor geitemoren og de syv geitekillingenes hjem.
Bildet av papegøyen på fest.
Og bildet av en bro og en geitekylling som ble spist eller noe sånt.
Dessuten sukket jeg begeistret da Poor Rich Ones lagde en coverversjon av barndommens aller fineste sang "Mom is home" på 90-tallet.
Denne sære rockemusikalen som tar utgangspunkt i Grimms eventyr om ulven og de syv geitekyllingene utfoldet seg plutselig på skjermen igjen etter mer enn tjue år, og jeg må jammen si jeg måpte da jeg så den igjen med voksne øyne i dag. Russisk isballett, Bolsjoj-balletten, rock, kostymer og folkeeventyr!
Noe ganske annet en Lekestue, Max Mekker og Gulars!
Hadde jeg sett begynnelsen også skulle jeg ha skrevet en tvilsom analyse av "Med Grimm og Gru" hvor jeg tolket Ulven som en representant for den fortvilte far som har mistet foreldreretten til sine barn, eller skrev om det tradisjonelle fokuset på moren som den viktigste omsorgspersonen, eller hva med parallellen mellom alenegeitemorens kamp mot ulven og alenemettemaritmorens kamp mot media?
Øh, siden jeg gikk glipp av del 1 får dere heller nøye dere med en sang.
Og det er ikke hvilken som helst sang.
Men selveste sangen!















Hm, det var da forresten voldsomt så karismatisk den sleske ulven var, da.
Hva slags mannsbilder er dette å feste i det sårbare sinnet til et lite jentebarn?
En sexy og glefsete rockeulv som synger at "Mom is home" mens han står utenfor geiteheimen iført kjole. Dette forklarer muligens lotten og hennes Venninne den Rasendes suspekte loking i blackmetal-miljøet da de ble kjønnsmodne.
Tror nok det må skrives en analyse likevel!
Hey NRK, kan vi ikke få se Elisabeta Botsans "Rock`n Roll Wolf" en gang til?!

Etiketter:

desember 21, 2005

Jul, igjen..

lotten har jule-issues så det holder, og er godt på vei inn i sin årlige juledepresjon. På tross av disse sørgelige og faktiske forhold må selvsagt PMS ønske alle sine lesere GOD JUL!
Spesielt gode ønsker og varme tanker sender jeg til noen utvalgte sjeler:

Du som alltid blir sittende ved siden av en slitsom slektning som holder det gående med pisspreik fra du inntar din første munnfull julemat, til du slurper i deg siste rest av desserten:

julemiddag

Du som må utholde en grusom svigermor som benytter julen til å finne på enda mere faenskap enn det som skvalper og skvulper i hodet hennes resten av året:

svigermor

Du som må høre din egen familie synge julesanger med større innlevelse enn selveste Herborg Kråkevik:

revenrasker

Og du som aldri har klart å innfinne deg med at dere er en for lite til å feire julen.

enforlite

God jul fra PMS til julelskere og julefortvilere.
Dette er trossalt tiden for å gi litt ekstra kjærlighet til de som vi er glade i, og la de gi litt ekstra kjærlighet til oss.

par

Også kan vi prise oss lykkelige over at vi bare synger visse sanger en gang i året:

"Så går vi rundt om en enebærbusk
enebærbusk
enebærbusk
Så går vi rundt om en enebærbusk
tidlig en lørdags morgen..."

desember 15, 2005

Black Angus

Takket være en fantastisk fin post fra Kristines Rom i forrige uke ble jeg ledet til denne sangen.

"Det er ikke stemmen hennes jeg liker best, eller låtskrivingen, selv om jeg liker begge deler. Wendy McNeill har en nerve, eller hun treffer en nerve i meg." skriver Kristine, og uttrykker eksakt det samme som jeg selv følte da den direkte stemmen og det merkelige trekkspillet fylte leiligheten min.
Hele natten.

Jeg tror ikke jeg har hørt en sang med samme rå nerve siden jeg oppdaget den unge PJ Harvey for sikkert 10 år siden.
Les posten.
Lytt til sangen.
Og merk dere navnet Wendy McNeill.

Etiketter:

desember 14, 2005

Rødstrømpene reagerer

Fremskrittpartiets stortingsrepresentant Jørund Rytman har tyvstartet julefeiringen ved å invitere til julefest gjennom en smakfull invitasjon med toppløse damer i nisselue.
Den sjarmerende julefest-invitasjonen ble sendt fra Rytmans e-post konto på Stortinget, og en ikke altfor sjarmert Siv Jensen har ifølge Nettavisen TV2 tatt opp saken med den julefeirende Rytman.
Rytmans kommentar til saken var "Jeg tror ikke noen av dem som har mottatt invitasjonen blir støtt av det. Det må i så fall være noen rødstrømper som reagerer"

På vegne av Rødstrømpene vil jeg slå fast at vi alldeles ikke er fornøyd siden vi for det første forventet julefest-invitasjon fra den unge herremannen Rytman, og for det andre gledet oss til bilder av unge Frp-menn kun iført nisselue på hodet og rød sløyfe rundt julepølsa si.
Vi hadde virkelig forventet mer fra en mann som representerer partiet som ønsker å fjerne likestillingsloven!
Jaja, som en liten trøst sender herved PMS et julekort til alle som ikke ble invitert på julefesten til Rytman.
Med en snasen Frp-prins som for anledningen er ikledd røde julestrømper.

Frp ønsker god jul

Etiketter:

Halvantatt og halvrefusert (del 2)

Den unge forfatter var straks klar med en bearbeidet utgave av sitt storslagne verk.
Dypt forført av den anonyme konsulentens bevingede ord, og tanken på at hennes manus skulle bli en "morsom, tidsaktuell og uforferdet debut", trosset hun sitt egenrådige sinn, fulgte den eldre mannens råd, og dissekerte sin nyfødte roman.
Men hun tvilte. Hva om den fortsatt ikke er bra nok? Hva om de refuserer meg? Nå.
Hva da?
Så sterk var tvilen at den yngre lotten lot en utvalgt Venninne lese Vinterhaven før hun sendte den nye versjonen til Cappelen. Med bankende hjerte og en sterk følelse av ubehag overrakte hun romanen til sin Venninne den kritiske.

Mail fra lottens Venninne, 2. september 2000:
"Hallo lotten,
Her kommer tilslutt min lille amatøruttalelse om Vinterhaven. Du får unnskylde at betraktningene kommer litt hulter til bulter og er preget av litt hastverk. Først vil jeg si at dette kanskje er litt farget av det du sa før du avleverte den. Passasjene i den første delen (Jomfruen-hora) som du , om jeg ikke tar feil, trodde ville være litt sterk kost for meg, likte jeg faktisk godt. Jeg synes de gir et godt innblikk i Ullas virkelighetsoppfatning og hennes ekstreme prosjekt. Det jeg kanskje vil utsette på noen av ”talene” eller argumentasjonen til Ulla er at jeg synes jeg hører forfatterens stemme litt vel tydelig. Noen ganger virker det som om forfatteren har flere poenger som må fram som kanskje ikke høres helt overbevisende ut i Ullas munn. Men det her henger selvfølgelig sammen med at jeg kjenner deg og at man nok kan si at romanen er av en smule selvbiografisk karakter. Når det er sagt så klarte du etter hvert å blåse liv i en selvstendig karakter og mine favoritt steder i boka er nettopp de der hun skildres i handling og samtale med de andre personene i boka. Særlig synes jeg avsnittene med Ada var ukostelige,(i biblioteket f.x.) hun er virkelig en karakter som du skildrer utrolig fint og nyansert og veldig morsomt. Generelt likte jeg veldig godt, som du kanskje gjetter, de kjappe dialogene, miljøbeskrivelsene ( Oak-scenene fikk meg virkelig til å fnise.) Noen steder løftes historien veldig opp, jeg har en mistanke om at du har skrevet akkurat de avsnittene i det siste? Når det gjelder kjærlighetshistorien så kan jeg bare si at den er veldig troverdig og sann og av stor gjenkjennelsesfaktor. Alt i alt er dette nettopp en slik stil og et slikt tema jeg har etterlyst hos kvinnelige forfattere: friskt, ungt og modig. Jeg synes for øvrig de forskjellige variasjonene definitivt har sin plass for å bryte opp handlingen og tilføre mer ”dybde” (det beste utrykket jeg fant i farta). Men jeg tror allikevel hovedvekten bør legges på den mer konkrete historien og Ullas tanker om den ettersom den er veldig sterk i seg selv. Jeg synes egentlig ikke du trenger å kutte ned noe mer, det måtte i så fall være på de stedene budskapet blir veldig tydelig, men jeg skulle gjerne lest mer om Ulla og Adas forhold, kanskje i neste bok? Jeg hadde faktisk veldig lyst til å lese mer når siste side var avsluttet og universet som er skapt i boka lever videre i mitt hodet, noe som vel burde tilsi at det du har skrevet er liv laga.
Men nå må jeg stikke, kjære deg, vi snakkes.
Hilsen din takknemlige leser Drusilla
Ps. Du kan, du kan bare ikke kalle So What for Oh hot, ærlig talt…"


Cappelen Brev 2:
18. september 2000.
"Vi takker for mottakelsen av bearbeidet manuskript. Det er nå til vurdering i avdeling for norsk skjønnlitteratur, og vi beregner oss en behandlingstid på ca. 4-6 uker"

Aschehoug Brev 2:
27. september 2000.
"Redaksjonen har vurdert ditt romanmanuskript med tittelen Vinterhaven, men finner etter en helhetsvurdering at vi dessverre ikke kan påta oss å utgi det i bokform slik det er nå.
Men ikke se på dette som et fullt avslag, for jeg vil oppmuntre deg til å arbeide videre med manuset. Det er mye positivt å si om det:
Du skriver godt; lett og effektivt. I partier, kanskje særlig i de avsnittene der Ulla reflekterer over sin nære omverden, får du virkelig sug i setningene. Og da er du kommet langt.
Karakterene du har skapt er levende og troverdige. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i venninnegjengen og heller ikke i det som opptar dem: Gutter og sex, gutter og sex, litt utdannelse, gutter og sex. Men det er kanskje her det blir noe mangelfullt. Tematikken blir for ensidig. Historien blir i partier litt stereotyp.
Det kan sikkert forsvares ved å si at virkeligheten er slik, jenter tenker mye på gutter og sex, men virkelighet og skjønnlitteratur er ikke helt det samme. Ullas historie bør få et ben til å stå på. Det må inn noen flere elementer i Ullas liv.
Riktignok bruker du tematikken omkring seksualitet som nær sagt innlegg i den feministiske debatten, i den forstand at Ulla har et svært bevisst forhold til det valget hun tar og teknikken hun bruker for å erverve de erfaringene hun ønsker seg. Men argumentasjonen hennes og de diskusjonene hun har omkring emnet, er ikke ny lenger. Du kan si den er evig aktuell, med det holder ikke i en roman, ikke uten noe å lene seg på. Hva dette 'noe' er vet jeg ikke, men det oppfordrer jeg deg til å tenke over.
Og en ting til: Det gjør ikke noe om du kutter i visse partier, mest i dialogdelene, tror jeg.
Prøv deg frem.

Som sagt: Jeg leser gjerne historien om Ulla i ny versjon. Og hvis du har lyst på en prat, er du hjertelig velkommen til å ringe meg."

Gutter og sex, gutter og sex, litt utdannelse, gutter og sex?!
Nei, det fristet virkelig ikke den unge forfatter å ringe forlagsredaktøren.
Sikkert ei gammel kjerring, foreslo hennes Venninne den kritiske.
Sikkert, tenkte den yngre lotten mens hun undret seg over hva slags svar Cappelen snart kom til å sende.

Fortsettelse følger-

Kategori: Kultur

Etiketter:

desember 12, 2005

Halvantatt og halvrefusert (del 1)

Dette er historien om en halvantatt og halvrefusert roman.
Naive mennesker med forfatterdrømmer advares mot skiftende scener, store stygge forlag, og anonyme forlagskonsulenter.
PMS-føljetongens første del innebærer dog lite vondskap, og vi ser følgelig ingen grunn til å vise bort følsomme poeter eller forvirrede mennesker som er i ferd med å fullføre sitt første fortvilte forsøk på å skrive en roman.

Utdrag fra lottens dagbok, 23. desember 1999:
"Kjære,
Romanen er ferdig.
Den er råskrevet, rettet og renskrevet.
Jeg kan nesten ikke tro det.
(...) Jeg kommer til å levere den til et forlag, men det er ingen vits å ha for store forventninger. Ingen har lest den foreløbig. Etter at romanen ble ferdig har jeg vært litt forvirret og rastløs-det virker nesten som jeg egentlig syntes det var trist å bli ferdig selv om det selvfølgelig var en kjempelettelse også. Jeg har levd lenge i romanen så det var vel litt underlig å forlate den. Jeg reiser etter all sannsynliget til Polen på nyåret(..)"

Cappelen Brev 1:
24. mai 2000.
"Takk for det innsendte manuskriptet til en roman, med tittelen VINTERHAVEN. Vi har vurdert det med interesse, og også hatt det ute til behandling hos en av våre konsulenter. Vedlagt følger en kopi av innstillingen. Som du vil se har konsulenten mye positivt å si om prosjektet, men finner likevel ikke å kunne anbefale den til utgivelse slik det nå foreligger. Vi er enig i den vurderingen. Vi liker veldig godt tonen, anslaget og den indre historien, men manuskriptet er desverre altfor utflytende og ordrikt. Vi vil oppmuntre deg til å foreta en grundig nedskjæring, og sende oss manuskriptet til en ny vurdering. Det returneres seperat med vår beste takk for at vi fikk lese det, og vi håper å høre fra deg igjen."

Konsulent A:
"Det er noe friskt og uredd over dette manuskriptet. Det er i jeg form og fortelleren Ulla starter flott med å fortelle om sitt store prosjekt: "Jeg vil finne meg en elsker." Hun er student på Blindern og (inrømmer hun motvillig et stykke ut i teksten) jomfru på tross av en opprivende kjærlighetshistorie og mye kåthet. Året er 1995, Ulla er feminist og vil ikke ha en kjæreste, ikke noe komplisert forhold, men en elsker, punktum.

Så treffer hun Lars Iver, som er noen år eldre enn henne og driver sitt eget firma. De tiltrekkes av hverandre, men har samtidig begge en hang til krangling og ironiske bemerkninger som ikke gjør det lett å "komme i gang". Deres første møte ender i en rekke lange (og dessverre ikke særlig interessante i lengden) diskusjoner.

Denne innledningen avslører en energisk, morsom og orginal jeg-figur. På sitt beste kåserer hun med stor språklig oppfinnsomhet og begeistring. Men hun er ikke like god til å fortelle, og obsrevasjonene blir ofte utflytende, eller de drepes av den ustanselige lysten til å kåsere og kommentere. Det gjør at leseren hverken her eller i resten av teksten kommer så nær innpå Lars Iver (og de andre bipersonene) som ønskelig. Han er troverdig nok og en absolutt interessant motpart til Ulla og hennes prosjekt, men holdes altfor ofte på avstand på grunn av de mange utfallene fra jeg-fortelleren.

Bokas annet kapittel starter to år senere. Ulla har vært ute i verden, er kommet tilbake og oppdager at hun skal treffe Lars Iver igjen. Det gjør henne oppspilt. Og i det tredje kapittelet- som utgjør resten av manuskriptet- skjer det. De går til sengs. Ulla er fornøyd. "Jeg er erobreren". Hun har bestemt over sin egen lyst og drift, kroppen er intakt, hun er ikke forelsket, dette har ingenting med kjærlighet å gjøre.

Dessverre er det ikke så enkelt. Ulla prøver i det lengste å bedra seg selv, og går så langt som å finne seg en elsker nummer to- Per Martin. Han får ikke leseren særlig godt tak på , akkurat som også Ullas venninner hadde fortjent en bedre behandling. De kommer sjelden til orde og vil blir sittende med nokså uklare bilder av dem. Som "motparter" til Ulla og hennes energiske forsvar for sitt prosjekt hadde de fortjent et mer selvstendig liv og en klarere profil.

Det ender melankolsk. Ulla greier ikke å forsone seg med at hun faktisk er forelsket, at hun og Lars Iver faktisk har et kjærlighetsforhold. Og selv om slutten blir utflytende og uklar, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest noe som virkelig kan bli en flott beretning, midt inn i dagens debatt. For dette er den freske jenta som er stolt over egen lyst og egne oppfatninger, som forteller med begeistring (og adskillig språklig oppfinnsomhet) om sine samleier, og som etter helt klassisk mønster opplever kjærlighetens tragedie. Bare at denne gangen er det verken et ekteskap eller fiendtlige familier som står mellom de elskende og lykken, heller ikke er det krig eller sykdom eller død som blir "skurken".

Tonen er som sagt frisk og frekk og troverdig. Men- forfatteren kjenner ikke begrensningens kunst. Manuskriptet drukner i ord. Gjentakelser, variasjoner som ikke gir noe nytt, uinteressante sidesprang, dødfødte diskusjoner, meningsutbrudd som burde vært på to-tre linjer men blir på to-tre sider eller mer.

Dette sammen med den svake uttegningen av bipersonene, gjør at jeg ikke kan komme med noen anbefaling slik manuskriptet nå er. Men jeg synes dette var en frekk og underholdende historie, ikke det store diktverket kanskje, men noe som kan bli en spennende debut, morsom, tidsaktuell og uforferdet.

Så håper jeg forfatteren på ny vil kaste seg over sitt eget manuskript med selvkritikk- i tillegg til det pågangsmotet hun forhåpentligvis har felles med sin heltinne"


Utdrag fra lottens dagbok 29. mai 2000:
"Kjære!
Cappelen vil kanskje gi ut romanen min! Det stod det i brevet jeg fikk 25. mai.
Dette er helt ekstremt. Jeg har vært i lykkesjokk i flere dager. Dette er det mest fantastiske som noen gang har skjedd. Og det mest skremmende. De tror det kan bli en bra debut hvis jeg klarer å gjøre noen nedskjæringer. Dette skulle jeg delt med "Min Venninne den Rasende" og X. Og Y skulle også ha vært her. Jeg tenker rare tanker om Z. Hvis boken blir utgitt, kan han noen gang tilgi meg?
Oj. Dette er stort"

Den lykkelige forfatter elsket brått den anonyme konsulenten inderlig-en eldre mann antok hun- og selvsagt hadde hun samme pågangsmot som sin heltinne.

Aiai, arme pike.
Om hun bare hadde visst hva slags reise hun hadde begitt seg ut på..

Aschehoug Brev 1:
21. august 2000.
"Redaksjonen takker for mottakelsen av ditt manuskript Vinterhaven, som vil bli vurdert med tanke på utgivelse i bokform. Svar vil kunne ventes i løpet av 2-8 uker."

Fortsettelse følger-
Kategori: Kultur

Etiketter:

desember 08, 2005

Hurra for Hjorthefar!

PMS var egentlig klar for både tegne- og Gullblogg-ferie, men gjør et lite unntak som en følge av dagens særdeles gledelige kåring:

I anledning den dobbelte Hjorthe-seieren i åpen klasse løp lotten ned til bloggerbyen
for å få et glimt av nestoren innen norsk blogging:

hjorthebloggenslottet

Bloggerfolket feiret med begeistrede utrop, men nestoren smilte bare lurt, blunket og kom med en mystisk kommentar:

mensaltstengenefårderealdri

En representant fra den oppvoksende generasjon ville forøvrig også være med på kalaset:

prisessefeminist

Mens en sexy babe mente Hjorthen var det nye mannsidealet:

hvorfor

lotten oppgir herved alle forsøk på å overvinne sin avhengighet av Hjorthebloggen.
Må de nattlige drømmene mine fortsette å straffe meg hardt.
Og Flopsy skåne hele bloggerbyen for kjevla.

Hurra for Hjorthefar!

Etiketter:

desember 02, 2005

Stygge politiske gullbloggen

Siden lotten fortsatt har en betydelig hangover etter torsdagsnattens altfor glupske vinslurping med jentene, har jeg benyttet fredagsnatten til å tegne vakre tegninger mens jeg nynnet på Onkel Sofie sangen:

Å huff a meg..
gullbloggsinne1

..og huff a meg..
gullbloggsinne2

..jeg er så sint..
bloggsinne3

så fy..


for alt er bare tøys og tull i Norwegian bloggerby.
Hvis Dagbladet heller nominerte menn
så ville alt bli bra.
Men Dagbladet er en møkkagjeng
tralalalala!

Etiketter:

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg