februar 27, 2006

Halvantatt og halvrefusert (mellomspill)

Dette er ytterst beklagelig!
lotten som i et anfall av overmot lovet føljetong i dag, er fortsatt forsvunnet i en musikksfære hvor ingen drømmer om å skrive Halvantatt og halvrefusert del 5.
Isteden springer hun rundt på nettet i en forvirret søken etter hjemmesider og mp3-filer med noen av artistene som dukket opp i forrige posts musikksamtale og gjør mislykkede forsøk på ulovlige nedlastninger. Mye tyder på at dette kan ta tid.
Siden PMS har en viss anstendighet, og synes lottens manglende ansvarsfølelse for leserene som lengter etter den tragiske historien om den unge forfatter og hennes verk er mildt sagt pinlig, har vi i fravær av lotten grepet tak i Charlotte Oxvikens gjenferd da det vandret gjennom veggene i leiligheten i Vålerengagata i natt.
Takket være Charlotte Oxvikens sedvanlige roting i lottens skrivebordsskuff presenterer herved PMS et lite utdrag fra den halvantatte og halvrefuserte roman.
Ut i fra partiet som Charlotte Oxviken har valgt er det mye som tyder på at den unge pike muligens fortsatt er bitter over å ha blitt myrdet av lotten, siden utdraget ikke kan sies å tilhøre romanens mest vellykkede deler. PMS har likevel valgt å publisere dette utdraget som er tatt fra romanens tildels søkende og ujevne begynnelse hvor den unge forfatter kjemper etter sin Stemme.
I imponerende Dagbladets Magasinet-stil vil vi for ordens skyld avsløre at Vinterhaven "Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok" begynner med ordene:

Det var på den tiden jeg innså at jeg var klar til å sette mine teorier ut i praksis.
Jeg hadde et prosjekt.
Jeg ville finne meg en elsker.
Deretter følger vårt utdrag noen sider senere:

En elsker.
Smak på ordet.
Det smaker av en solfylt balkong med to glade mennesker i Praha.
Det smaker hud, munn og hunger.
Dyr sjokolade og skjønnhet.
Klassisk musikk fra en gammel grammofon.
En dyp stemme som leser poesi.
Piano av Jane Campion.
Havet.
Kjærtegn.
Anaïs Nin.
Sort-hvitt fotografier og bløte blomster.
Brevpapir og fyllpenner.
Jeg gurgler en elsker i munnen.
Caféliv og dypsindige diskusjoner.
Kristiana-bohemen. Oda Krogh som roper utover byen fra taket til en massiv bygning. Lidenskap og opprør. En sinnsyk Hans Jæger. Beslaglagte bøker.
Rasende myndigheter. Sjokkerte besteborgere. En fri seksualmoral.
Jeg gurgler en elsker i munnen.
Høstregn mot store vinduer. Et gammelt hus på landet. Stearinlys og vinglass.
Vind i eiketrær. Bokhyller. En klassisk gitar. Stille skog. Natt.
Underlige mennesker. Latter.
Gurgle gurgle.
Et fikenformet badekar. Kjølige fliser i en luftig leilighet i et sydhavsland. En kostbar vifte som sukker fra taket. Eksotisk frukt på fat.
Lyden av lange strender. Flagrende sommerkleder rundt kroppen.
Klart vann. Fantastiske salater. Promenader i myke kvelder.
Jeg setter elskeren i halsen.
Ordet smaker svermeri og romantikk.
Jeg svelger ikke ordinær eleganse.
Spytt spytt.
Den unge Inger Hagerup jaktet på en elsker i Norges hovedstad på pur faenskap og trass.
Gurgle gurgle.
Simone de Beauvoir!
Simone de Beauvoir!
Simone de Beauvoir!
Gurgle gurgle.
Hvis Pippi hadde blitt voksen ville hun sikkert innsett det kjedelige i å ri rundt på en hest og skaffet seg en elsker hun også.
Gurgle gurgle.
Suzanne Brøgger var pur ung da en intellektuell mann ble bergtatt og kavalerte henne inn i elskovens uendelige univers. Siden klarte hun seg fint på egenhånd og valgte sine kavalerer selv.
Blant annet.
Jeg gurgler en elsker i munnen.
For å være ærlig. Satanisk musikk og dyrisk kroppslukt. Teatralske antrekk i sort. Dramatisk sminke. Røykstinne lokaler. Spritpust. Tunge trommer og bass.
Lyst på black metal.
Suge suge.
Hva har PJ Harvey smakt?
Kan jeg også få litt?
Jeg svelger en elsker.

Også Don Quijote ville bli ridder etter å ha forlest seg på ridderomaner.

PMS antar at en viss person vil la musikk være musikk, og forsøke å fange Charlotte Oxvikens gjenferd i natt.

Kategori: Kultur

Etiketter:

februar 19, 2006

You Are My Sister

Det er sjelden jeg kjenner tårene bak øynene når jeg hører musikk, men da Antony and the Johnsons avsluttet fredagens Først og sist med sangen "You Are My Sister" satt jeg fjetret i sofaen, og lyttet til et sjeldent menneske som sang både seg selv og lytterne nakne.
I studio satt en sjel bak et piano og sang seg gjennom skjermen, og gjennom brystet mitt.

antony

You are my sister, we were born
So innocent, so full of need
There were times we were friends but times I was so cruel
Each night I'd ask for you to watch me as I sleep
I was so afraid of the night
You seemed to move through the places that I feared
You lived inside my world so softly
Protected only by the kindness of your nature
You are my sister
And I love you
May all of your dreams come true
We felt so differently then
So similar over the years
The way we laugh the way we experience pain
So many memories
But theres nothing left to gain from remembering
Faces and worlds that no one else will ever know
You are my sister
And I love you
May all of your dreams come true
I want this for you
They're gonna come true (gonna come true)


Kanskje ikke så rart at Antony Hegarty har fans som Lou Reed og Laurie Anderson? Alle som såvidt har skimtet ansiktet til Antony Hegarty der ute i mediastrømmen, men gått glipp av den særegent vakre stemmen og stemningsfulle musikken, anbefales å klikke seg inn på
NRK NettTV og bli berørt av liveopptaket, eller se videoen hvor Antony synger duett med sitt idol Boy George.

At jeg selv ikke har hatt vett nok til å skaffe meg albumet "I am a bird now" som blant annet vant Storbritannias Mercury Music Prize og ble kåret til fjorårets beste album av Nye Takter og musikkmagasinet Mojo, er iallefall mer enn jeg kan forstå.
På tide med en skjerpings!



















Oppdatering noen timer senere: At det virkelig er tid for skjerpings er det liten tvil om siden jeg nå brått ble klar over at jeg hverken har fått med meg den eminente Fr. Martinsens artikkel "Antony til Oslo igjen" fra fredag, og heller ikke artikkelen "Antony And The Johnsons" som hun skrev allerede i oktober.
Lytt og les!

Kategori: Kultur

Etiketter:

februar 14, 2006

Oh yes, Valentine`s Day!

I anledning den meget romantiske dagen, og inspirert av det søtladne kortet jeg fikk av min kjære, presenterer hervded PMS Valentindags-kortene jeg ikke fant i butikken.

Fra den sjenerte og nyforelskede unge ridder som ønsker kontakt:

valentinøl

Fra den som ikke klarer å styre sitt begjær:

valentinknull


Fra den som elsker på polsk:

kochamcie

Kremt, og fra lotten til sambo, så han også blir glad:

tilnesehornetfralotten

Etiketter:

februar 13, 2006

Klagesang

Hvis det er noen som er jævelig nysgjerrige på hvorfor det har vært så daut hos PMS de siste dagene, så kan jeg fortelle at det er fordi lotten har menstruert.
Nå er vel ikke menstruering egentlig så veldig god forklaring på hvorfor jeg vurderte å legge ned hele bloggen, så jeg kan legge til at striden rundt karikaturene ikke akkurat hjalp spesielt på humøret mitt heller.
Men akk, litt menstruering og utsikter til hat og liknende faenskap, det er vel heller ikke noen særskilt gyldig undskyldning for å bli så guggegretten at man beslutter å holde seg unna tastaturet til langt inn i fremtiden.
Så da bør det vel kanskje fortelles at jeg forøvrig ikke ble så altfor inspirert av den såkalte aksjonen til min medblogger VamPus.
Og at da jeg hadde lidd meg gjennom kommentarfeltet til den samme VamPus, satt jeg igjen med en sterk følelse av at blogging var like bæsj som en anonym kommentator en gang hevdet inne hos Hjorthen.
Som en bonus oppe i menstrueringen, karikaturdramaet, ytringsfrihetsaksjonen som baset i storslagne ord og god gammel fanatisme, fikk vi også et leit samlivsbrudd i vennegjengen.
På dette tidspunktet var jeg ikke lenger surmulende muggen, men rett og slett lettere deprimert.
Og da passet det jo fabelaktig at Statsvitenskapelig institutt plutselig utlyste de forbaska stipendiatene som jeg hadde ventet på så lenge, ja så lenge, at jeg tilslutt hadde bestemt meg for å satse på en fremtid som byråkratpamp istedenfor forsker.

Jada.
Jeg er ferdig med min menstruering.
Humøret har bedret seg betraktelig.
Og jammen tror jeg at jeg er i ferd med å blogge igjen.
Snart blir det føljetong.

I mellomtiden kan dere forsøke å finne ut hva denne karen egentlig driver med:

lister seg på sokkelesten

Og ikke spør meg, han bare listet seg gjennom Painten min en lite vakker dag.

Etiketter:

februar 03, 2006

Dulce Et Decorum Est

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distant rest began to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of disappointed shells that dropped behind.

GAS! Gas! Quick, boys!-- An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling
And floundering like a man in fire or lime.--
Dim, through the misty panes and thick green light
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues,--
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

-Wilfred Owen

Oppdatering 5.02:
Jeg supplerer herved anti-krigsdiktet til Owen ved å følge oppfordringen om å poste en fredsdue.


due

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg