mars 28, 2008

Personal PMS

Jeg drømmer voldsomme drømmer.

Jeg tar avskjed med min Venninne den Rasende som jeg i virkeligheten ikke har sett på mange år. Det gråtes, det sørges, det sies ord som jeg husker da jeg våkner. Ord som får meg til å vurdere å sende henne en melding. Jeg lar være.
Jeg drømmer om Neshornet. Dramatiske drømmer som gir meg uggent humør, og medfører merkelig kjekling da natten er blitt til dag. Jeg ser skeptisk på Neshornet og husker Lotta fra Bråkmakergata. Hun som var vred på søsknene etter å ha drømt at de banket opp den rosa kosegrisen hennes, Bamse.
Og jeg drømmer om Mannen med molltoner av mørke. Han er 11 år eldre, og det er lenge siden sommeren jeg kastet et blikk på de svarte skoene hans i gangen, sa noen siste ord til hans bror, og lukket døren bak meg. Mannen med molltoner av mørke ser på meg igjen, og sier at han samme dag stod foran speilet og sa: "Mirror, mirror on the wall. What is Charlotte looking for?"
Det gir ingen mening, og dagen etter hører jeg denne setningen i hodet gang på gang, og Neshornet ler da jeg gjenforteller drømmen. Jeg ler også, men vet egentlig ikke hva som er så morsomt.

Og ja, hvis flyet mitt ikke faller ned, skal jeg sette føttene mine på polsk jord igjen på søndag.
Jeg er visst blitt en kvinne siden sist.

Do widzenia.



(PS: PMS har planer om å pushe Fett før flyet letter, men hvis tiden forsvinner: Zimzallabim, undertegnede vikarierer for Olaug Nilssen som spaltist. Løp og kjøp!)

mars 18, 2008

Halvantatt og halvrefusert (mellomspill, A-dur 2)

Ada har stanset ved G.
Kommer du til å sende inn de diktene dine, eller?
Hun plukker nok en roman ned fra hyllen.
Jeg synes virkelig du burde gjøre det.
Ada ser irritert opp fra romanen. Jada, sier hun grettent.
Fint, freser jeg.
Ada ser ned i romanen igjen. Stakkars Werther!
Patetiske Werther, sier jeg surt.
Furtne Ulla, sier Ada.
Jævla Werther og den jævla Romantikken.
Du er altfor streng til å kunne bli forført av Romantikken.
Romantikken er den tåpeligste perioden i hele litteraturhistorien, Ada. O´den mannlige kunstner som lar seg inspirere av den skjønne musen til å skape Verket. Det er akkurat den rollen jeg kunne tenke meg, å være den vakre musen som forløser skaperkraften til det innbilske og selverklærte Geniet. Mannen som er avhengig av avstand for å kunne skape, Kunstneren som ikke kan ha den levende kvinnen, men må ha den døde kvinnen for å kunne være Kunstner. Først da hans Elskede endelig er død kan han skape. Skape poesi utifra lengselen og savnet etter hans døde Elskede. Besynge den døde kvinnen som ikke lenger er av kjøtt og blod, men som er blitt omskapt til en estetisk størrelse. Det er nå, ved fraværet av den virkelige kvinnen, han best kan forestille seg henne, gjenskape henne gjennom sin poetiske begavelse. Kvinnen, objektet, den døde, musen, kunstverket.
Nei, jeg synes ikke det er så jævla forførende.
Ulla, hvis du skal kritisere musen må du spytte på antikken også. Musen hadde en like sentral posisjon da.
Men det var en helt annen muse. I antikken var musen en gudinne, og dikteren var bare en formidler av musens sang. Skaperverket var ikke hans. I romantikken derimot blir plutselig musen dødelig, hun blir et menneske og verket blir et resultat av dikterens skaperkraft. Det er temmelig åpenbart hvem som styrker sin posisjon og hvem som blir sittende med den kjipeste rollen. Enda en gang.
Jeg synes da ikke det ville være kjipt å være musen. Det ville da være utrolig smigrende.
På 1800-tallet i Tyskland, var det også en ung kvinne som ikke syntes det ville være kjipt å være musen. Vet du hva hun gjorde, Ada? Charlotte Stieglitz sendte mannen sin på en konsert fordi hun skulle utføre en helt spesiell handling, og følgelig ønsket å være alene.
Hun vasket seg, ikledde seg en hvit nattkjole og satte en hvit kyse på hodet, hun gikk til sengs- og gjennomboret hjertet sitt med en dolk. Dolken hadde hun for øvrig kjøpt i forbindelse med bryllupet.
Det lyser underlig i øynene til Ada.
I avskjedsbrevet sitt forklarer hun at selvmordet er en selvoppofrelse som har til hensikt å fylle den manisk depressive ektemannen hennes med en så stor smerte og en så sterk følelse av tap, at han kommer ut av den psykiske lammelsen sin, og den poetiske begavelsen hans følgelig frigjøres. Dessverre ble han ikke forløst etter hennes død, men hun fikk rollen som en offentlig muse.
Men det er da genialt! utbryter Ada begeistret.
Hun omskaper seg selv til kunstverket, og bruker sin egen kropp som skrift. Hun blir både Musen, Kunstneren og Kunstverket! Det er grotesk, men genialt.
Hysj, sier en eldre mann som står ved siden av oss.
Det er tragisk, sier jeg. Dessuten viser det at det er en forveksling mellom kunstverket og kvinnen i Romantikken. Er du klar over at Poe mente at det aller mest poetiske var den vakre døde kvinnen? Jeg synes det sier en del om vår kultur.
Du vet da at det appellerer til meg, Ulla. Du vet at jeg synes musikkvideoen til ”Where the Wild Roses Grow”, er vakker fordi jeg er enig med Poe. Kylie Minouge har aldri før vært så skjønn som hun er da hun flyter i det grønne vannet, med røde lepper og blek hud etter at Nick Cave har tatt livet av henne.
Kylie Minouge har vært disgusting siden hun stod og gaula ”I should be so lucky”.
Hysj, gjentar den gamle mannen.
Hvorfor er du plutselig blitt så opptatt av Romantikken, Ulla?
Fordi det er så mange bilder og myter som ble formulert i Romantikken. Romantikken tydeliggjør så mange trekk ved vår kultur, den ligger og surkler bakenfor forestillinger vi sitter med den dag i dag.
Jeg er Romantiker, og det er jeg stolt av. Istedenfor å bruke Romantikken som utgangspunkt for mugne feministiske analyser, burde du la deg begeistre av følelsene og fantasien.
Men det kan du selvfølgelig ikke. Ulla vil ha Virkelighet hun.
Selvfølgelig vil jeg ha virkelighet. Det gir meg ingen mening å forsvinne inn i en virkelighetsfjern drømmeverden. Du leser for å unnslippe virkeligheten, du elsker litteratur som skaper en fantasiverden som kan erstatte den verdenen du faktisk lever i. Jeg ønsker isteden å finne denne verdenen igjen i litteraturen. Jeg vil at litteraturen skal skildre virkeligheten slik som den er. Jeg leser fordi forfatterens tolkning av verden gir meg mer kunnskap om andre mennesker og meg selv. Jeg leser for å forstå, for å gripe fragmenter av sannhet. Jeg har ikke bruk for drømmerier. Jeg vil ha realisme.
Har det aldri falt deg inn at det er umulig å skildre virkeligheten slik som den er, og at du romantiserer realismen?
Ada sender meg et triumferende blikk, og svinser mot science fiction avdelingen.
Men så hysj da! sier den eldre mannen høyt.

Etiketter: ,

mars 09, 2008

Sånn ser en feminist ut!



(Ach, forbaska youtube som ikke tilbyr noen miksetjeneste for tiden. Dermed serverer PMS et klipp som egentlig skulle vært mekket sammen med en rekke klipp, og utgjort en liten 0803-film.)

mars 07, 2008

PMS republiserer

Da er 0803-bloggen i gang, men noen har Ladyfestet litt i overkant og ble sist sett i det man spydde sushi i en søppeldunk utenfor Internasjonalen. Lite tekstproduksjon med andre ord.
I morgen er det tid for Simone de Beauvoir og Heltinner, og PMS republiserer sitt bidrag til 0803-bloggen i 2006. Legg det i lomma, så er du beredt neste gang noen gnåler og gurgler den slimete spyttklysen om at alle store forfattere er menn. En populær årlig øvelse som alltid er et høydepunkt i den usigelig interessante kulturdebatten i Norge.


Kjønn og litteratur

Hva tenker du om kjønn og litteratur?
Har du sett hvordan kjønnet til forfatteren blir avgjørende da menn anmelder bøker, velger kanonene og skriver litteraturhistorien?
Har du registrert den eldgamle skepsisen mot kvinnnelige forfattere, og kjenner du til den direkte motstanden de første kvinnelige forfatterne møtte?
Er alle dine favorittforfattere menn, og leser du helst bøker skrevet av menn?
Kaller du det mannslitteratur?
Eller mener du menn skriver universelle bøker om hva det vil si å være menneske, at mannen skriver litteratur.
Mens kvinner skriver kvinnelitteratur.

Hever du deg kanskje over kjønnsperspektivet?
Og hevder det er tilfeldig at da du ble bedt om å nevne dine fem største leseropplevelser var alle bøkene skrevet av menn.
Tilfeldigvis.

"The fierce struggle at the heart of literary history is a battle between strong equals, father and son as mighty opposites, Laius and Oedipus at the crossroad" hevder litteraturkritikeren Harald Bloom i "The Anxiety of Influence" (1973) og presenterer en litteraturteori hvor litteraturhistoriens dynamikk drives frem gjennom kunstnerens "frykt for innflytelse", frykten for at han ikke er sin egen skaper og at forfedrenes kunstverk er overlegne hans eget. I følge Bloom må den sterke poeten ta del i en heroisk krigføring mot sin forgjenger, en litterær Ødipus-kamp hvor mannen blir poet gjennom å invalidisere sin poetiske far.
Det var muligens dette Ari Behns bedrev under sitt voldsomme inntog i den litterære debatt etter å ha utgitt den lille lefsa "Trist som faen".
Som om det ikke var nok å definere litteraturhistorien som en kamp mellom fedre og sønner, definerer også Bloom den poetiske prosessen som et seksuelt møte mellom den mannlige poeten og hans kvinnelige muse.
De feministiske litteraturforskerne Gilbert og Gubar benytter seg i "The Madwoman in the Attic"(1979) av Blooms litteraturhistoriske modell som et utgangspunkt for å analysere hva det vil si å være en kvinnelig forfatter i en kultur hvor litteraturhistorien kun omhandler mannen som forfatter.
Istedenfor å avskrive Blooms modell som sexistisk viser Gilbert og Gubar hvordan Blooms teorier beskriver en vestlig litteraturhistorie som er overveldende mannlig og patriarkalsk.
Og hvor den kvinnelige forfatteren ikke passer inn.

La oss se litt bortenfor litteraturhistorien et lite øyeblikk:
I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913, i USA i 1920 og i Storbritannia i 1928.
Norges første kvinnelige student ble immatrikulert ved Det Kongelige Fredriks Universitet i 1882, og to år senere fikk kvinner rett til å studere og avlegge eksamen ved alle fakulteter ved landets eneste universitet. Etter eksamen kunne kvinner åpne praksis som leger og tannleger, forøvrig hadde de ingen adgang til de embeter de var utdannet til.
Inntil den nye ekteskaploven av 1888 var gifte kvinner umyndige og hadde ingen rett til særeie. Året etter får jenter for første gang adgang til 17.mai toget i Oslo.
"I Kvinder være eders Mænd underdaninge" blir tatt ut av vielsesritualet i 1920.
Først i 1927 sidestiller en ny ekteskapslov mann og kvinne økonomisk og rettslig, og i 1964 gir ny navnelov kvinner rett til å beholde pikenavnet ved inngåelse av ekteskap.
Likestillingsrådet opprettes i 1972.
I 1979 trer Likestillingsloven i kraft, og Likestillingsombudet og Klagenemda for likestilling opprettes.

Kvinner ble nektet den økonomiske, sosiale, politiske og psykologiske status som ifølge Gilbert og Gubar var essensiell for kreativiteten. Kvinner ble nektet retten, evnen og utdannelsen til å fortelle sine historier med selvtillit.
Og kvinner hadde ingen plass i litteraturhistorien.
Følgelig hevder Gilbert og Gubar at den mannlige poetens "anxiety of influence" oppleves av den kvinnelige poeten som en "anxiety of authorship".
Men den kvinnelige forfatter var likevel et faktum.
På 1800-tallet måtte kvinnelige forfattere forholde seg til at kritikerne fokuserte på hennes femininitet og vurderte henne i forhold til samtidige kvinnelige forfattere uansett hvor ulik deres stil eller temavalg var.
I "A litterature of their own: British Women Novelists from Brontë to Lessing" (1982) gir Elaine Showalter en historisk fremstilling av den britiske, kvinnelige romantradisjon og peker blant annet på en dobbel standard i kritikken av menn og kvinners forfatterskap. Flertallet av litterarturkritikerne i andre halvdel av 1800-tallet så ut til å være sjokkerte og nærmest krenket over disse kvinnenes manglende evne til å tilpasse seg den viktorianske kvinnelige stereotypen hvor man definerte kvinnen som et engleaktig vesen som ikke var i stand til å føle lidenskap, sinne, ambisjon eller ære, og hvis rolle var å være en engel i hjemmet.
I følge Showalter hadde den mannlige motstanden mot de kvinnelige forfatterne mange uttrykk:
Den kvinnelige romanforfatteren ble ansett for å være involvert i en aggressiv konspirasjon som hadde til hensikt å frarøve mennenes deres marked, stjele deres stoff og rive bort deres unge kvinnelige lesere.
Man betraktet de kvinnelige romanforfatterne som dominerende som en følge av et overlegent antall og selvsagt ikke på grunn av overlegne evner. I en utgave av North British Review fra 1851 skrev dikteren Coventry Patmore at "there certainly have been cases of women posessed of the properly masculine power of writing books, but these cases are all so truly and obviously exceptional, and must and ought always to remain so, that we may overlook them without the least prejudice to the soundness of our doctrine."
En stor del av den negative kritikken forsøkte å rettferdiggjøre antagelsen om at romaner skrevet av kvinner var merkbart underlegne romaner skrevet av menn. Viktorianerne knyttet den kvinnelige forfatter til den kvinnelige kroppen og dens antatte sykelighet og forpliktelser. I følge Showalter skyldtes dette at man mente barnefødselens biologiske kreativitet direkte rivaliserte skrivingens estetiske kreativitet.
Forøvrig forelå det en sterk tro på at kvinnekroppen i seg selv var et underlegent instrument. Fysikere og antropologer hevdet at kvinner liksom "de lavere rasene", hadde "smaller and less efficient brains, less complex nerve development, and more susceptibility to certain diseases, than did men." Følgelig antydet kvinnelig intellektuell utmerkelse både en selvdestruktiv imitasjon av mannlige ferdigheter og en maskulin fysisk utvikling.
En annen forklaring på kvinnelige forfatteres underlegenhet var deres begrensede erfaring som fulgte av at store deler av den maskuline verden var lukket for kvinnen hvis oppgave var å være en omsorgsfull mor og hustru i hjemmet.
I tillegg til å anse den kvinnelige forfatter for å være betydelig underlegen den mannlige forfatter hevdet man at det kun var ulykkelige og frustrerte kvinner som skrev bøker.
"Women who are happy in all home-ties and who amply fill the sphere of their love and life, must in the nature of things, very seldom become writers" hevdet forfatteren og litteraturkritikeren Gerald Massey i 1862, og representerer en gjenklang av forfatteren G.H. Lewes`påstander om "The Lady Novelists" i Westminister Review ti år tidligere. Så sent som i 1892 introduserer også Catherine J. Hamilton "Women Writers: Their Works and Ways" med utgangspunkt i samme teori.

På tross av alle disse forholdene utmerket en rekke kvinnelige forfattere seg på 1800-tallet, og i følge Showalter representerer denne perioden faktisk "the Age of the Female Novelist". Ettersom antallet viktige romaner skrevet av kvinner økte gjennom 1850 og 1860-tallet måtte mannlige journalister vedgå at kvinner utmerket seg i skapelsen av fiksjon ikke bare i England, men også i Europa og Amerika.
Det ble tydelig at Jane Austen (1775-1817) og irske Maria Edgeworth (1768-1849) ikke var avvik som tidligere antatt, men forløperne til kvinners deltakelse i utviklingen av romanen.
Typisk for mange av de kvinnelige forfatterne var det mannlige pseudonym som ble et nasjonalt særtrekk ved de engelske, kvinnelige forfatterne.
I følge Gilbert og Gubar og Showalter, forsøkte disse kvinnene å løse det litterære problemet ved å være kvinne gjennom å presentere seg selv som mann.
Det er mest kjent at George Sand og George Elliot skapte en mannlig persona for å oppnå mannlig aksept for deres intellektuelle evner, men også Brontë-søstrene gjemte i utgangspunktet sitt gale kjønn bak navnene Currer, Ellis og Acton Bell. I tillegg til disse fremstående forfatterne benyttet en rekke andre kvinnelige forfattere seg av en mannlig maske for å mestre den litterære dobbeltstandarden, og forflytte seg vekk fra begrensningene som deres litterære formødre møtte.
Blant kritikerne skapte innføringen av det mannlige pseudonym i 1840-årene stor forvirring. Med utgangspunkt i den dobbelte standarden forsøkte man å gjette forfatterens kjønn. Kvinnelige forfattere var i følge Showalter "acknowledged to possess sentiment, refinement, tact, observation, domestic expertise, high moral tone, and knowledge of female character; and thought to lack orginality, intellectual training, abstract intelligence, humor, self-control and knowledge of male character." Mannlige forfattere hadde derimot "power, breadth, distinctness, clarity, learning, abstract intelligence, shrewdness, experience, humor, knowledge of everyone`s character, and openmindedness." Disse kategoriene utgjorde et instrument som litteraturkritikerne benyttet seg av under vurderingen av romanene. Denne besynderlige formen for litteraturkritikk medførte innimellom at litteraturkritikerne identifiserte mannlige forfattere som kvinnelige, men på tross av disse pinlige mislesningene innså man fortsatt ikke at den dobbelte standarden trengte en revisjon.
Da Charlotte Brontës klassiker "Jane Eyre" utkom under pseudonymet Currer Bell i 1847 og George Elliots "Adam Bede" ble publisert i 1859 ble kritikerne forvirret av kvaliteter i romanene som ikke klart kunne bli definert som maskuline eller feminine.
Presentasjonen av kvinnelig seksualitet og menneskelig lidenskap i "Jane Eyre" forstyrret og forundret leserne. Hvis Currer Bell var en kvinne hadde man problemer med å forestille seg hva slags kvinne hun kunne være! Selv da kritikerene erkjente nærværet av genialitet var de sjokkert over romanens mangel på konvensjonalitet. Lewes hevdet at "a more masculine book in the sense of vigour was never written".
Og kritikerne trodde at Gerge Elliot var en gentlemann og kontorist. Senere innrømte The Saturday Review "to speak the simple truth, without affection or politeness, it (Adam Bede) was thought to be too good for a woman story".
Da det ble avslørt at begge forfatterne bak pseudonymene viste seg å være kvinner lot kritikerne seg forferde over deres uanstendighet.
Charlotte Brontë opponerte og skrev direkte til kritikerne og journalistene i protest mot den kjønnede kritikken. Til The Economists kritiker skrev hun:

To you I am neither man nor woman. I come before you as an author only. It is the sole standard by which you have a right to judge me- the sole ground on which I accept your judgement.

På 1970-tallet stod feminister i spissen for å trekke de kvinnelige forfatterne som hadde blitt utestengt fra litteraturhistorien frem fra glemselen igjen. Det ble skrevet kvinnelig litteraturhistorie og forsket på feminisme i litteraturen.
I tillegg introduserte man begrepet kvinnelitteratur som refererte til litteratur som var skrevet av kvinner og omhandlet kvinners problemer. Kvinnelitteraturen hadde et frigjøringsperspektiv som gav den en funksjon i datidens kvinnekamp.
I Norge skapte kvinnelige forskere ny interesse for Amalie Skrams (1846-1905) usynliggjorte forfatterskap, og på 1980-tallet ble det foretatt en nyutgivelse av alle hennes verker og samtidig en revurdering av hennes forfatterskap.
Camilla Collet (1813-95) som skrev Norges første tendensroman "Amtmannens døtre" (1854) ble også gitt ny oppmerksomhet, men defineres likevel stadig gjennom slektskapet til sin far og bror, og ungdomsforholdet til Welhaven. Jeg skulle gjerne sett en nyutgivelse av hennes "Opptegnelser fra ungdomsaarene".
I dag lærer vi dog omsider at Virgina Woolf sammen med James Joyce representerer de viktigste fornyerene av den engelske romankunsten gjennom modernismen. Virginia Woolfs usedvanlige og kresne skrivestil som er så overlegen alle de andre kanonene på pensumlisten til litteraturvitenskap at det for engangs skyld gir mening å bruke betegnelsen genial.

Men litteraturhistorien skrives fortsatt først og fremst av menn.
Mannlige forfattere kanoniseres fortsatt oftere enn kvinnelige.
Dagbladets nylig avdøde hovedanmelder Øystein Rottem avviste stadig kvinnelige debutanter som rare, uforståelige og ikke-universelle, og erklæringene om genialitet var i all hovedsak forbeholdt de mannlige debutantene som visstnok skrev universelle historier. Forøvrig uttalte han i et intervju med P2 at kvinner ikke er kvalifisert til å konkurrere mot menn om litterære priser.
Det samme syntes tydeligvis alle som var så rasende og forferdet over at Elfride Jelinek ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2004.

Jeg anser begrepet kvinnelitteratur for å være ubrukelig i vår tid siden det benyttes til å fremstille kvinnelige forfattere som kjønnede i motsetning til de mannlige forfatterne. Kvinnelitteratur fremstår som en komplisert og upresis fellesbetegnelse på bøker skrevet av kvinner uavhengig av tema, og i dag impliserer begrepet at denne litteraturen er underordnet litteratur skrevet av menn som kun skriver litteratur.
Ut i fra mitt syn bør begrepet legges dødt, og kvinnelige forfattere bør slippe å plasseres utenfor selve Litteraturen gjennom denne kategorien på samme måte som menn unnslipper en mannslitteraturbås.

Eller er det fortsatt slik at det i all hovedsak ikke er rom for kvinnelige forfattere i litteraturhistorien?

Og mannen fortsatt er Mennesket.

PS: Hvem var favorittforfatterne dine, sa du?

mars 03, 2008

Mens vi venter på 0803

Det er straks tid for å markere kvinnedagen gjennom bloggprosjektet 0803 og Ladyfest. Og folkens, gi meg litt såkalt Misbruk av kvinnedagen! (Nei, ikke som mine polske mannlige venner som kjøper blomster på kvinnedagen).
Mens vi venter på at det feministiske kalaset skal åpne, leser PMS om selvforsvar, og publiserer fjorårets bidrag som ble skrevet i affekt.


Et spark i overgriperens skritt

Den siste kvinnen som ble forsøkt overfalt i Oslo, sparket overgriperen i skrittet og kom seg unna. Det gjør godt å lese om henne. Det gjør godt å lese om en kvinne som skadet overgriperen før hun kom seg unna. Jeg tenker igjen og igjen på det resolutte sparket hennes i overgriperens skritt, og mannen som stod og ventet i parkeringshuset klokken 6 på morgenen, mannen som hadde en kniv i hånden, mannen som kastet seg over en fremmed kvinne som var i ferd med å starte en ny dag og skulle sette seg inn i bilen som skulle kjøre henne til jobb. Jeg tenker på denne mannen som isteden ble sittende sammenkrøpet i parkeringshuset etter at kvinnen sparket han hardt i skrittet. Kvinnens spark løfter meg litt igjen. Jeg har lest for mange artikler om redde kvinner som holder seg innendørs etter mørkets frembrudd, for mange artikler om pepperspray, formaninger om å ta forholdsregler, om voldtektsbølger og voldtektsmenn på frifot. Jeg har sett for mange tegninger av fremmede menn som har forgrepet seg på andre kvinner, kvinner som ikke unnslapp, og jeg har kjent meg selv krympe litt hver eneste dag.

Nå tenker jeg på sparket i overgriperens skritt, og kjenner frykten igjen gi etter for et veldig sinne og hat. For jeg er rasende. Jeg er rasende over at Oslo-gatene ikke lenger er mine, ikke lenger er kvinners. Jeg er rasende over å bli pådyttet en voldtektsangst fra samfunnet og media, en angst jeg aldri er blitt oppdratt til å bære. Jeg er rasende over at overgriperne eier gatene, mens ofrene holder seg inne. Jeg er rasende over at politikerne ikke griper inn, i noen gater står unge utenlandske kvinner og selger kroppen sin til norske menn, i andre gater blir kvinner overfalt av menn som krenker kroppene deres på det mest nedrige og umenneskelige vis som finnes.

Hvor mye er et kvinneliv egentlig verdt? Jeg tenker jævla rødgrønne regjering, hvor mye synes dere egentlig et kvinneliv er verdt? Har dere ingen ressurser å ta i bruk, foreligger det ingen grep som kan tas? Men mest av alt så tenker jeg på den ynkelige overgriperen, og jeg løftes av bildet av den sammenkrøpede overgriperen i parkeringshuset. Dette bildet omdanner den destruktive energien i frykten til sinne. Og jeg vil mye heller lese om sinte kvinner i avisene, kvinner som er rasende på vegne av ofrene, kvinner som er rasende over at noen forsøker å gjøre dette til en debatt om forholdsregler, kvinner som er så rasende at de ikke kjenner frykten da de vandrer i sine gater. Gatene der de bor, gatene der deres elskere bor, gatene der de har vært på fest, gatene der de har parkert bilen, gatene som er deres gater like mye som det er gatene til menn.

Og jeg har gitt meg selv et løfte. Et løfte om å huske dette sparket i skrittet, huske da jeg forbannet fakket min egen vesketyv og armer og ben slo og sparket i rent instinkt, huske knyttneven min i ansiktet til den flirende gutten som hadde dratt en finger oppunder rumpa mi, huske den fremmede mannen som smalt en hånd i ansiktet mitt på et utested og som snart lå slengt over et bord med veltede ølglass. Huske, og holde fast ved dette sinnet.

Så vil kanskje en ydmyket overgriper huske meg, slik en mann et sted i Oslo i dag husker smertene i skrittet.

mars 02, 2008

Halvantatt og halvrefusert (mellomspill, E-moll)

Mannen med molltoner av mørke. Mannen som er en kontrabass.
Kameraten i mitt liv. Ser på meg med lys i de svarte øynene sine.
Den buldrende latteren hans runger fra den store magen.
”I love you!” roper han, og løfter meg opp i de kraftige og solbrune armene sine. Svinger meg rundt i luften.
”Do you have room for men in your life?” roper han spørrende, og stemmen hans slår tilbake som et ekko igjen og igjen. Et ekko fra leppene hans og trærne og asfalten og den regntunge himmelen. ”No, no!” roper jeg, og løper bort fra han med en tung sekk på ryggen mens regnet strømmer ned. Løper i et sorthvitt landskap mens ryggen verker under vekten av sekken som blir stadig tyngre. Løper med blodsmak i munnen. ”No, no!”
”Throw your bag away, it´s way too heavy!” hyler en gammel kvinne som sykler forbi meg med en gammel mann på bagasjebrettet. Den gamle mannen holder fast rundt livet hennes og nynner på en kjærlighetssang jeg ikke kan plassere. Han kysser den gamle kvinnens nakke.
”I love you!” hører jeg stemmen rope fra langt bak meg.
Bootsene mine sparker seg gjennom sølepytter som danner skitne elver. Jeg har regnvær til knærne. Sekkens seler skjærer seg inn i ryggen min. Jeg løper utmattet videre mens det mørkner og regnet blinder meg. ”Why don´t you have room for men in your life?” roper stemmen. Jeg tar meg til munnen og snur meg brått.
Han stirrer meg inntrengende inn i øynene fra langt unna.
Altfor langt unna.

Etiketter:

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg