mai 24, 2008

Dunkedunkedunke dunk

- Du skinner, vet du det? spurte hun.
- Jeg vet at jeg er lykkelig, svarte jeg og så ut gjennom togvinduet og på de polske jordene. Det gamle toget hadde en høylytt takt som dunket behagelig i bakgrunnen. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Senere skulle jeg fortelle han at jeg elsket å kjøre tog. At hver gang jeg kjente uroen begynne å raspe innenfra satte jeg meg på toget og reiste videre. Fremover, fremover. Det fikk han til å le. Sette seg på et tog da følelseslivet ble fucka opp? Snedig. Hun ble derimot urolig av å kjøre tog. Enda mer stresset og anspent enn hun var til vanlig.
- Hør på den deilige rytmen, sa jeg.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
- Ach, disse gamle og polske togene, svarte hun oppgitt. Hva slags land er egentlig dette? Er vi et u-land?
Noen hadde satt opp vinduet i kupeen, og jeg fikk en myk sommerbris i ansiktet.
- Jeg hater å kjøre tog, sa hun. Takk Gud, at det bare er en times tur, snart er vi fremme i familiehuset.
Katten hennes mjauet fra kattekurven, og jeg tenkte at ingenting var vakrere enn disse polske jordene. Disse polske jordene som først hadde vært dekket av snø, deretter strakk de seg mot den varme våren, og nå ble de strøket mykt av den lune sommersolen. Jeg ville ha høstjordene også. Jeg ville ikke tilbake til Norge.

- Forresten, det er en ting jeg ikke har fortalt deg.
Jeg så nysgjerrig på henne. Hun hadde plutselig fått et fornøyd drag i ansiktet, og noe skjerpet seg instinktivt. Jeg visste at hun likte snedige overraskelser, at hun nøt å observere effekten de hadde på andre, at hun hadde sansen for litt tilløp til forvirring utløst av hennes lek med situasjoner og mennesker. At hun mente at det var da man virkelig kunne se hvem menneskene var. At de avslørte seg. Jeg visste også at jeg ikke kunne stole på henne. Derfor hadde jeg beholdt en viss avstand gjennom alle disse månedene. Det hadde vært tydelig at hun ville meg noe. Noe mer. Noe jeg ikke var klar for.
- Å?
- Ja, vi kommer ikke til å være helt alene i familiehuset.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Jeg hadde takket ja til å tilbringe noen dager sammen med henne, ektemannen og katten i den lille småbyen som jeg kjente gjennom en annen venn. Den grønne villmarkssekken var pakket, og etter noen dager skulle jeg reise videre til Praha. Jeg hadde vurdert å invitere med meg den høyreiste svart metalleren som ble kalt for Robin Hood, han som hadde store utflytende øyne med kreft og langt sort hår, men hadde feiget ut i siste øyeblikk. Dermed var planen noen dager med henne i småbyen, og deretter Praha på egenhånd.
- Min mann har en bror.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Selvsagt har han en bror, tenkte jeg.
- En yngre bror som også kommer til å være der. Det er ikke noe problem for deg?
- Nei, nei.
- Hans bror skulle egentlig vært tilbake i Tyskland, men pga. noen forsinkelser er han fortsatt i familiehuset. Ingen vet hvor lenge han blir.
Det flirte dypt i meg. Flirte besynderlig.
- Så vi skal bo sammen med han.
- Å ja.
- Jeg tror du vil finne han interessant. Nå er han gammel og tykk, men da han var ung var han virkelig kjekk. En slik type som du kunne falt for, du som løper rundt med disse gale svartmetallerne. Han hadde langt hår, spilte i band, drev med teater. Han var kreativ, musikalsk og opprørsk. Svært intelligent og morsom. Men det er trist, nå er han blitt gammel og stygg. Trist. Så trist. Nå er han en mann med kortklipt hår og stor rumpe.
- Å ja. Det besynderlige fliret rikket seg ikke.
- Han bor i Tyskland og skulle altså egentlig vært reist tilbake, men det er blitt noe rot med papirene hans eller passet. Jeg er ikke helt sikker, han har ikke forklart det. Ekskona hans og den lille datteren er ved sjøen sammen med min svigermor. De blir heldigvis der et par uker. Jeg vet ikke hvor mye vi kommer til å se til han. Han er stadig ute sammen med kameratene sine. Men han bor altså i huset inntil han reiser tilbake til Tyskland.
Jeg strakk de lange bena mine og så på de røde og hvite rutene på stretchbuksen, på de svære støvlene og det slitte toggulvet under meg.
Ute blunket den polske sommeren til meg.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Det er noe annet å være lykkelig og ikke vite det, deretter oppleve alt annet enn lykke, også plutselig plukkes ut av det svarte hullet og få en ny sjanse. Og kjenne hver eneste dag at du er lykkelig. Slik du var som barn, før fremtiden ble tatt fra deg.
- Han hadde en liten og sexy rumpe. Du skulle sett den sexy rumpa! Nå er han gammel og tykk. Det er virkelig trist.
- Hm.
- Men han har fortsatt djevelgliset sitt.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Jeg er et besynderlig flir som vet alt og ingenting i et lite øyeblikk. Jeg blunker tilbake til den polske sommeren. Jeg som er blitt til hun som skinner.

Etiketter:

mai 17, 2008

Lifelines



Hoho, litt A-ha på 17.mai!

mai 13, 2008

Men så blir det sommer, igjen.

Det er slik at jeg tenker på å forlate deg. Igjen. Hver morgen, hver dag, hver kveld og da jeg ikke sover om natten tenker jeg på å forlate deg. Noen ganger begynner det å bruse vilt i brystet mitt og jeg står på broen og ser ned på fossen og kjenner at jeg. kan. bli. fri. igjen. Å! Jeg kan fri meg fra deg! Å! Jeg kan leve slik jeg hadde planlagt å leve! Slik jeg levde! Lenge før jeg møtte deg.
Jeg tenker at du er ikke helt som du skal, og jeg er ikke helt som jeg skal, og til sammen blir det alt annet enn riktig. Og jeg er sliten på en motbydelig utarmet måte. For alt er opp til meg. Alltid. Eller er det egentlig ikke det? Jeg ser på deg med sideblikket, og synes jeg ser skyggen av noe som jeg lurer på om jeg burde frykte. Er det egentlig kaldt der borte hos deg? Er jeg egentlig blitt lurt?
Du sitter i et rom hvor bare du bor, og ser meg ikke på den andre siden av kjøkkenbordet.

Så det er slik at jeg tenker på å forlate deg. Igjen. Og jeg går hemmelige skritt bortover en veg som bare er min. Snart danser jeg for jeg har aldri kledd en mann, aldri kledd å være din, aldri kledd denne kronen. Snart begynner jeg å synge høyt igjen, og kroppen vil alt.

Men så blir det sommer og vi sitter i solen på plenen, huden min lukter slik den luktet den sommeren du elsket meg for første gang og du sier at jeg lukter sommer, og jeg ser inn i øynene dine, og plukker en gren opp fra bakken. Jeg drar den ødelagte grenen over gresset og mot en kongle som begynner å trille ustødig mot deg. Jeg dytter konglen klønet bortover bakken og du plukker opp en annen gren som du også trekker over gresset og mot konglen. Vi sentrer konglen frem og tilbake med grenene inntil jeg sentrer konglen vekk, og begynner å stryke din gren med min.
Da jeg fanger blikket ditt farer et drag sjenert gjennom brystet og jeg ser det samme draget blafre i dine øyne. Jeg lurer på hvorfor vi fortsatt er så engstelige for hverandre, hvorfor vi fortsatt sitter i gresset som to usikre tenåringer, hvorfor du aldri klarer å holde blikket mitt litt for lenge, og hvorfor jeg er bundet til deg i et forunderlig punkt som ligger bakenfor alt som ikke er utholdelig.
Og jeg innser at jeg ikke kommer til å forlate deg. Ikke denne gangen heller.

Etiketter:

mai 10, 2008

Zanim zrozumiesz

Hver gang spør de begeistret om foreldrene mine er polske, om jeg har polsk familie, og jeg sier nei.
Nei, til den fremmede kvinnen som også venter på trikken. Nei, til den unge drosjesjåføren med det åpne ansiktet. Nei, til mannen som sitter ovenfor meg i togkupeen.
Og fortsetter å snakke på gebrokkent polsk.
Neste gang skal jeg svare, ja.
Ja, jeg har polsk familie! Ja, jeg har faktisk både søstere og brødre, tanter og barn! Det er ikke noe poeng å forsøke å forklare hvordan det hele henger sammen. Sannheten bakenfor blir borte bak de omstendelige ordene. Ja, jeg har polsk familie. Og jeg gråt da jeg lente meg mot flyvinduet og så den polske naturen tre tydeligere og tydeligere frem. Så mitt Polen komme nærmere og nærmere. Ja, dette er hjemme.

Og det skjer noe annet i meg da jeg kjenner den polske grunnen under føttene mine. Da jeg ser de polske jordene, de polske skogene, de polske slettene.
Det er den virkelige meg du ser her.

Vennligst ikke snakk norsk til meg.

Etiketter:

I parken

Jeg sitter på benken i parken foran kirken.
Armene mine er hvite, og blålige der blodårene synes gjennom tynn hud. Jeg sitter med varm sol i ansiktet og hører på gamle sanger som ikke angår meg lenger. Noen meter nedenfor meg i gresset smører en tenåringsjente den lubne kroppen sin med solkrem. Rett bortenfor meg ligger en brun og velbygd mann med tatoveringer på armene. Jeg ser på smilende småbarnsmødre i gresset. Unge kvinner på min egen alder med pastellfargede overdeler, og kropper som har født. De små barna deres har solkyser på hodet og gurgler fornøyd fra mødrenes fang.
Og jeg tenker på han som gråt da jeg sa at det ikke var aktuelt å få barn.
Jeg ser på den svarte stretchbuksa som jeg fant innerst i skapet, og jeg husker da jeg reiste gjennom Sentral-Europa alene. Da verden var uoppdaget og min. Og jeg var mor og søster til tredve barn som andre kvinner hadde født.
Trærne blomstret. Trærne blomstrer.
Brått hører jeg Diamanda Galas snerre og det gnistrer i brystet mitt.
Jeg drømmer ikke om det dere drømmer om. Jeg lengter ikke etter det dere lengter etter. En ung jente slentrer gjennom polske gater med piercing i leppa, svære boots og rødrutete stretchbukser. Hun flirer og viser fingeren til en voksen mann som blunker idet han passerer henne. Snart går hun inn døren til internatet som er et hjem, og barna roper navnet hennes, løper i trappene og hvisker hemmelighetene sine. Snart skal en voksen kvinne fortelle henne at hun elsker henne, og smile, anklage, gråte. Snart skal en mann spørre hvorfor hun ikke har plass til menn i livet sitt, og den varme lukten av han blir med henne videre lenge etter at de lar være å ta farvel. Lenge etter sommerdagen da hun ser de svarte skoene hans i gangen, men likevel slenger den grønne villmarkssekken på ryggen og lukker døren etter seg.

Den unge jenta slentrer gjennom byene, bortover de polske landeveiene, forbi skogene, og forsvinner i menneskemassene på togstasjonene. Stirrer utover de polske jordene, hører lyden av det gamle toget, og vet hva lykke er.
Puster i takt med det sanneste og seg selv.
Lenge før jeg møtte han, og fortsatt var fri.

Men da natten kommer drømmer jeg at et lite jentebarn med brunt hår og brune øyne sitter på baderomsgulvet mitt og titter opp mot meg.

(2006)

Etiketter:

mai 04, 2008

Lovers dream



Anna Ternheim- Lovers Dream (2007)

Skjønnhetskonkurranse

Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse.

Og jeg er så heldig. Jeg vant. Denne gangen.
For jeg er blitt penere. Du synes jeg er blitt penere. Og det samme sier de andre: Du er blitt så pen! Du er blitt penere.
Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Og du er ikke blitt penere. Du er faen meg blitt styggere. Du er styggere. Jeg er penere. Og nå sitter jeg på den andre siden av bordet og er sur.
Hva betyr det liksom? At jeg er blitt penere? Syntes du jeg var stygg før?!
Jeg husker at jeg en gang satt ved et annet bord ovenfor deg, og sa at jeg ikke ville være "pen". Det var helt uinteressant for meg å være "pen", sa jeg. Jeg ville ikke være med på den karusellen, det var mye kulere å hoppe av den karusellen. Å være helt fri. Eie blikket selv. Og du ble litt overrasket.
Men du hadde lyst på meg den kvelden. Du hadde lyst på meg selv om jeg ikke ville være "pen", selv om jeg hadde en kortklipt sveis som skrek til alle kanter, selv om jeg hadde et ansikt uten sminke, en piercing på leppa, selv om jeg hadde en rutete stretchbukse i svære støvler og en slaskete genser som skjulte kroppen. Du hadde lyst på meg den kvelden, og den neste kvelden, og på dagen og ettermiddagen så jeg at du hadde lyst på meg, alle ukene hvor vi var strandet i huset på grunn av flommen. Du hadde lyst på meg, og det var da ikke på tross av? Jeg trodde faen meg at det var fordi! Jeg fylte hele meg selv med friheten og styrken min, jeg trengte ikke å være "pen", jeg gadd ikke å tilpasse meg, jeg var akkurat den jeg ville- og du forelsket deg i meg. Ikke i et striglet ansikt, bølgende bertehår, og strøkne klær. Ikke i et snasent trofe du kunne vise frem til verden.
Men i meg. Som du kunne snakke med, og som fikk deg til å le.
Jeg kan banne på at du elsket meg.

Og nå sitter jeg på den andre siden av bordet og er blitt "penere". Penere som i kjedelig, konform, temmet, platt og kastrert. Penere som i damn overfladiske oo-tallet. Faen ta deg, som sitter der og sier at jeg er blitt "penere".

Men okay, jeg skal ikke dra det for langt. Jeg er tross alt ingen skjønnhet.
Og det er helt uinteressant om du er blitt tykkere, blassere, eldre. Dette er ikke en jævla skjønnhetskonkurranse.
Jeg tar enda en slurk av ølglasset, og lurer på om du vet at jeg fortsatt elsker deg.

Etiketter:

mai 02, 2008

The Dancer



PJ Harvey- The Dancer (1995)

mai 01, 2008

Den jævla sofaen

Hun er på jobb, og jeg ligger på sofaen og tenker. Plutselig føler jeg han. Det er den besynderlige tilstedeværelsen av et menneske som sitter et helt annet sted og også føler deg. Akkurat nå. Dette er øyeblikket, tenker jeg. Nå! Jeg plukker mobilen opp fra bordet, legger meg godt til rette i sofaen og skriver: Det er fullstendig forvirrende å være tilbake i Polen. Hodet mitt er i ferd med å eksplodere. Poff! Like etter piper meldingen hans i mobilen min. Jeg ler høyt, taster enda en melding og strekker kroppen min i den varme sofaen.

Hvorfor vil du ikke ligge på soverommet? spør hun oppgitt. Jeg har kjøpt en stor og fin seng, du kan lukke døren slik at du får nattero selv om jeg sitter oppe. Men så vil du heller ligge på den sofaen.
Ja, jeg ligger heller her. Du forstyrrer meg ikke da jeg skal sove, jeg sover fint her.
Klarer du ikke å sove da jeg også ligger i sengen? Du vet, du kan sove der alene. Jeg kan isteden legge meg her.
Nei, det er ikke det. Men jeg vil gjerne ligge på denne sofaen.
Den sofaen er ikke noe behagelig å sove på, sier hun. Den er for smal og ukomfortabel. Det er mye bedre for deg å ligge i dobbeltsengen.
Men den er ikke vond å sove på! utbryter jeg. Og den er bred.
Det er en veldig ubehagelig sofa, sier hun. Jeg forstår ikke hvorfor du vil ligge her.
Jeg fikk ikke sove i det andre værelset, men på denne sofaen sovnet jeg. Jeg vil virkelig ligge på denne sofaen.
Men hvorfor det? I det andre værelset har du en dobbeltseng.
Jeg vet ikke helt. Jeg liker denne sofaen.
Den jævla sofaen! sier hun irritert.
Han lå alltid på den jævla sofaen da han var hjemme. Han sov der også. Jeg vil ikke ha den i leiligheten min. Det er det eneste som er igjen her etter han. Den kommer fra familien hans. Den solide og tunge sofaen. Jeg vil ikke ha den her. Jeg vil ikke ha noe fra han eller den jævla familien hans her!
Det farer et vilt sug gjennom kroppen min, og med ett er jeg altfor våken. Altfor intens.
Det er den sofaen! sier jeg høyt. Det er den sofaen som jeg brukte å ligge på i familiehuset den sommeren! Jeg syntes det var noe kjent med sofaen da jeg ryddet bort sengeklærne i dag tidlig, men jeg tenkte bare at den virkelig minnet meg om da jeg bodde i Polen. Om polske møbler antok jeg. Fy faen! Jeg forstod ikke at det var den sofaen. Det er den sofaen jeg brukte å ligge på! Der jeg lå i stuen og snakket med A. og så på Viva. Jeg vet ikke hvor dere var da, all den tiden det bare var A. og jeg og den sofaen.
Selvfølgelig ville jeg ligge og sove på den sofaen! ler jeg småforrykt. Selvfølgelig!
Den jævla sofaen! sier hun og er sint nå.
Jeg vil ikke ha den jævla sofaen. Du kan værsegod ta den med deg tilbake til Norge. Det er hans families sofa. Alle mennene i hans familie har ligget på den sofaen. På den sofaen lå faren, deretter broren også han. På den sofaen har de røyket, spist, drukket, svettet, sett på TV, sovet, onanert, snorket og hvilt seg.
Jeg hater den sofaen! Du som er så begeistret for den jævla sofaen kan ta den med deg til Norge. Værsegod! Den en din! Bare ta den!
Jeg ler fortsatt småforrykt og ikke spesielt fintfølende.
Hun ser ut i værelset.
Men vet du, det er merkelig. Jeg får også sove på den sofaen. De nettene jeg absolutt ikke får sove går jeg hit og legger meg.
Jeg ser på sofaen og innser at det kommer til å bli slik jeg opprinnelig trodde. Denne gangen kommer vi virkelig til å møtes igjen.

Hvis dette er en aprilspøk kommer jeg til Warszawa og skyter deg, avsluttet jeg tidligere samme dag.
Du er en gal kvinne. Akkurat slik som jeg liker:) Det er ingen spøk.
Fine sofaen, tenker jeg.
Og da hun er gått på jobb dagen etter knipser jeg et bilde av den gamle sofaen mens jeg flirer fornøyd. Snart, tenker jeg og stryker hånden over sofaen. Snart.

Etiketter:

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg