august 25, 2008

En himmel full av stjerner

Mannen som sitter foran meg gråter ikke.
Han trekker opp genseren og viser meg et arr som skrår seg fra øverst på brystkassen og ned til høyre hofteben.
Somalisk gutt skutt på Quislings fødselsdag.
For fem timer siden hentet jeg han i resepsjonen og hilste på han for første gang. Så draget av skepsis i de slitne øynene hans da han så på meg. Draget som var fraværende da han hilste på den mannlige og middelaldrende tolken.
UDI skal se på sikkerheten på alle mottak.
Nå er skepsisen borte. I løpet av samtalen har han plassert meg et annet sted. Og historien hans er blitt fortalt.
Norge er forpliktet til å gi beskyttelse til mennesker på flukt.
Mannen frykter ikke for seg selv. Han bryr seg ikke om sitt eget liv lenger. Etter alt han har opplevd. Men han er redd for hva som kan skje med søstrene og moren som ikke var med på flukten.
15 000 asylsøkere ventes til Norge i år. Kommunene vil ikke ha dem.
De som fortsatt er i krigssonen. De han, som husets mann, hadde ansvaret for å beskytte.
Verdien av huset er blitt så forringet.
Mannen som sitter foran meg gråter ikke.
Folk ringer oss og sier at de synes så synd på oss.
Men han svelger da han nevner familien.
De sier at de gjerne skulle dratt i gang en kronerulling, så vi kunne kommet oss bort herfra.
Svelger.
Hadde det bare vært Robert og meg, så hadde det ikke vært noe problem, men barna blir mer utrygge.
Og kjevene låses.
Slik blir Sivs Norge.
Esken med papirlommetørkler står urørt på bordet mellom oss.

Da jeg kommer hjem spiser jeg pasta, og tenker jeg på den drepte mannen som lå etterlatt med det halshugde hodet til den to år gamle sønnen plassert på brystet.

Etiketter:

august 23, 2008

Release me

I går da jeg satt i taxien på vei til flyplassen i Gdansk hørte jeg plutselig en fantastisk fin sang. Etter berta som hadde sunget om den fine rumpa til en kar, og etter den fjollete diskopoloen, sang en mektig dame seg til venns med meg.
Og just nu, da jeg skåler i polsk Zubrowka for første gang på ti år, fant jeg sangen!



Oh Laura- Release me

august 10, 2008

Hva skjedde med Russland?

Da jeg ser den georgiske mannen som gråter over sin døde bror på forsiden av dagens Aftenposten, tenker jeg på episoden i "De krenkede" hvor Åsne Seierstad blir svar skyldig på toget et sted mellom Uljanov og Moskva.
Stemningen i togkupéen er brått blitt besk etter at Seierstad har fortalt at hun jobber med en bok som handler om de som er blitt ødelagt av krigen mellom Russland og Tsjetsjenia.
"Hva liker du med Russland da?" spør den fornærmede matematikkprofessoren som Seierstad deler kupé med. Han som tidligere bydde vennlig på både brød og kjøtt fra egen matpakke.
Hva liker du med Russland da?
Jeg?
Ja, du.
Vel, nå, jo litteraturen, musikken sa jeg, og kom ikke på noe mer i farten.
Hva hadde skjedd med meg? En gang hadde jeg i fascinasjon og ubendig nysgjerrighet lett etter den russiske sjel. På reisene rundt om i imperiet på tredjeklasse hadde jeg latt meg begeistre og forundre.
Hadde jeg blitt for negativ? Skuffet?
(Seierstad, 2007)

Hva skjedde med deg?
Jeg lar blikket fare over bokhyllene med bøker om russisk historie, russisk kultur, russisk kapitalisme, russisk politikk. Jeg lar blikket fare over bøkene til Dostojevskij, Tolstoj og Bulgakov.
Og tenker på manglende pressefrihet, kneblet ytringsfrihet, fraværende rettssikkerhet, presset opposisjon, rasistisk motiverte drap og overgrep, myrdede journalister, myrdede politikere, myrdede byråkrater.

Og Tsjetsjenia.

Tenker på den russiske presidenten som utnevnte sin etterfølger, etterfølgeren som utnevnte den tidligere presidenten til statsminister. Og den nye statsministeren som i forkant av sin avgang fra presidentembetet overførte makt fra presidentembetet til statsministerembetetet.

Russland er vår nabo, og åstedet for et dramatisk politisk eksperiment: Etableringen av Putinistan, et mektig demokratur, et autoritært regime pyntet med demokratisk garnityr. Tsjetsjenia var springbrettet for Putins lysende politiske karriere, og selve grunnsteinen i det nye Russland som har reist seg fra nittitallets kaos.(...) I 2008 skal en ny president velges i Russland, men den autoritær-kapitalistiske statshybriden Putinistan vil høyst sannsynlig overleve sin skaper og prege internasjonale forhold de neste årene, skriver Aage Storm Borchgrevink i boka "Den usynlige krigen"(2007).

Og i Georgia sitter mannen fra Aftenpostens forside og gråter over sin døde bror foran ruinene av den bombede boligblokken i Gori.

Hva skjedde med Russland, spør isteden jeg.

august 03, 2008

I en kjedeforretning nær deg (PMS anno 2005)

Jeg har ikke helt vent meg til at økonomien brått har blitt betydelig bedre enn på lenge.
Derfor handler jeg fortsatt klær på de samme stedene som før.
Siden jeg er lat og ikke gidder å farte ned til sentrum ender jeg rett som det er opp på det stygge kjøpesenteret hvor jeg en gang pushet bøker og gjemte "Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus" bak de andre bøkene. Og dermed tasser jeg altså nok en gang innom kleskjedene jeg muligens burde ha vokst fra. Både økonomisk og aldersmessig. Javel.
Den eneste endringen den hyggelige økonomien har medført er at jeg nå tasser avgårde temmelig mye oftere og kjøper meg billige svarte klær.
Følgelig har en tvilsom observasjon begynt å bli presserende:
Silikonpupper.
Hva er grunnen til at så og si samtlige unge og underbetalte kvinner som står 8 timer bak en kasse og selger kjedeforretningklær har silikonpupper?
Jeg lider for tiden av taushetsplikt (og det er ikke den første gangen) men kan likevel meddele at lite tyder på at mine kollegaer har noe nært forhold til implantater. Der nøyer noen seg med en jukse-Bh i ny og ne. Ingen av mine tidligere studievenninner fra SV og HF har tydeligvis heller følt noe umiddelbart behov for å skjære opp puppene, og ingen av de sunne og veloppdragne venninnene mine fra bøgda.
Men da jeg står ovenfor ekspeditrisen som akkurat nå sier 590 kroner, og jeg storkoser meg lik som min måteholdne mor som alltid har elsket salg, står jeg ovenfor nok en veldig fremmed ekspeditrise med silikonpupper.
Og jeg skulle veldig gjerne spurt henne hva som er greia.
Har dere silikonpupper for å øke salget? Tvilsomt, i klesforretningen er alle kundene kvinner.
Har dere silikonpupper fordi sjefen er en gammel eller umoden gris? Nøff nøff. Pupp pupp. Lite sannsynlig. Jeg antar at butikksjefen er nok en underbetalt ung kvinne.
Har dere silikonpupper fordi dere egentlig drømmer om en karriere i pul meg i alle hullene-industrien? Usannsynlig, alle norske kvinner vet at pornobransjen suger. Ikke bare kuk, men rent generelt.
Har dere silikonpupper fordi dere motebevisste girls tror det er trendy? Bevares, selv jeg har fått med meg at det har vært ut i åresvis.
Har dere silikonpupper fordi dere synes det er pent? Host. Hark. Hver sin smak og alt det der, men ærlig talt.
Har dere silikonpupper fordi implantatmodellene er så kule. Øy, til og med imlantatmodellene synes silikon er døllt nå. De lar lillepuppene sine strutte isteden.
Har dere silikonpupper fordi plastic is fantastic og burleksbertene er så hippie.
Eh. Vel. Den var jeg ikke helt heldig med.
Har dere silikonpupper fordi dere alle har en kjæreste som har fått dere til å tro at det er puppene som skal knulles? Æh. Øh.
Har dere silkonpupper fordi...

Jeg er høflig og moderlig og spør isteden om det ikke er varmt å jobbe i denne temperaturen. Jammen godt du har en vifte, sier jeg. Husk å drikke vann, sier jeg.
Og tasser hjem uten å røpe min toalte forvirring:

Hvorfor i alle dager har dere silikonpupper, jenter?!

Dårlige somrer (fredag den trettende)

Jeg tenker på den andre moren min i den nedslitte villaen. Dårlige somrer, sa hun. Den gangen. Dårlige somrer har vi hatt nok av!, med slepen østfolddialekt. Jeg satt ved kjøkkenbordet hennes og drakk te. Hun bøyde seg ned mot stekeovnen, og tok ut de nystekte ostesmørbrødene. Jeg var kanskje 17, eller var jeg blitt 20? Min venninne den Rasende hadde forlatt heimen, og på kjøkkenet var det moren og jeg som satt nå. Dag etter dag, kveld etter kveld.
Dårlige somrer, tenker jeg og er blitt en voksen kvinne.
Det er solvarmt, og utenfor husvinduene lever de andre Livet. Noen griller, noen soler seg, noen ler en slitsom latter. Jeg vet at gresset er saftig og grønt. For noen dager siden var også jeg en av disse som lå i hagen, og kjente solen gjøre kroppen varm og myk. Lå i hagen og stirret opp på den blå himmelen bak store solbriller. Skimtet den bistre kvinnen som solte seg toppløs utenfor nabohuset. Registrerte mannen hennes som klippet gresset rett ovenfor mitt eget solested. Spilte sjakk på det blå teppet.
Dårlige somrer, tenker jeg og vandrer urolig rundt i andre etasjen. Da jeg kaster et likegyldig blikk i speilet ser jeg at ansiktet mitt er hovent og dratt, og øynene holder ikke på noen hemmeligheter. Det bryr meg fint lite. Like lite som at jeg ikke har skiftet trøyen som lukter av en svette jeg aldri ville gjettet var min egen.
Heldigvis forstår han, og er blitt til en mann som kan bære. Snart er toget i Krakow, snart letter flyet fra militærflyplassen, snart er han på Gardermoen. Og jeg har fått beskjed om å konsentrere meg om at han snart kommer hjem, ikke tenke på det andre, vente med å tenke på det andre til han er hos meg. Jeg syntes det var en god idé. Bedre enn mine egne ideer som plutselig skjøt vilt bak pannen. De luktet blod, hvitt, og stillhet. Slike ideer som aldri hadde vært min stil. Derfor gjorde jeg som han sa. Det måtte være den første gangen i livet vårt.
Jeg vandret, og timene ble færre.
Dårlige somrer.
Dårlige somrer da de man elsker dør.
Og hver gang blir man fratatt muligheten til å ta avskjed. Det betyr visst ingenting om du er et barn, eller en voksen kvinne. I noen familier er det alltid noen andre som tar avgjørelsen for deg-
Dårlige somrer.
Jeg teller år, men synes at jeg fortsatt går i ring. Det er et punkt som aldri forsvinner. Et punkt som fyller meg igjen og igjen.
Nå er også du i dette punktet.
Den dårlige sommeren har satt seg fast hos deg, sa hun en gang.
Å, nei. Jeg har fikset det. Og det er jo lenge siden nå. Jeg har jo fortalt om det nå. Tilslutt.

Den andre moren min snakker hullet litt mindre brutalt. Jeg legger fra meg mobilen, og kryper sammen i dobbeltsengen. Nå venter jeg. Jeg konsentrer meg om å vente.
Jeg lukker øynene for ordet som roper med store bokstaver.
Avlive. Av live. Av-live.
Etterpå skal jeg kjenne på at det er blitt helt tomt. At det var du som bandt meg til livet. At jeg er blitt tildelt enda en dårlig sommer.

Men ikke nå.

Etiketter:

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg