oktober 15, 2005

Hva er en Far?

Da lotten var liten var Faderen morsom, snill og min.
Jeg satt i forsetet ved siden av han på vei til en sak han skulle dekke for avisa, på vei til en fotballkamp vi skulle se, stod i svømmehallens herredusj med den røde shortsen min, hørte på Åge Aleksandersen, Dire Straits eller Tina Turner, og fikk nattakos av et skjeggete kinn.
Da han slapp meg så jeg skulle ta mitt første selvstendige svømmetak, da han leste høyt for meg før jeg skulle sove, da han kjøpte sjokolade for å blidgjøre meg-
var faderen morsom, snill og min, og jeg var en fornøyd pappajente.

Da jeg ble stor skulle også jeg kjenne alle overalt, bli journalist og ta meg en øl.
Da jeg ble stor skulle jeg bli med i politikken, og gå i mange Møter.
Da jeg ble stor skulle jeg bli akkurat som Faderen.

Min Venninne den Rasende hadde en far som hadde vært hjemme med henne da hun var liten, som kjørte motorsykkel, og som hun fortsatt ga klem og snurret rundt lillefingeren da hun var fjorten. Han byttet ut motorsykkelen med en gammel bil, og far og datter satt ofte i hvert sitt forsete og røyket og hørte på musikk.
Bak satt jeg og nynnet fornøyd. Jeg kalte han snart Papsen. Papsen hadde gitar, lagde god mat og snakket med oss.
Faderen hadde blitt fjern, og forstod hverken lotten eller Venninnen den Rasende.
Papsen var nær og forstod alt.

Jeg antar at det ikke var så kult for Faderen da lotten kom i puberteten.
Han red riktignok ikke i vill gallopp gjennom skogen mens han skrek "jag har inget barn, jag har inget barn, jag har inget barn". Slik faren til Ronja Røverdatter gjorde hver eneste natt etter at Ronja hadde forlatt røverborgen.
Men hvis han hadde sett fremstillingen av forholdet mellom Angela og faren Graham i kultserien My So-Called Life kunne han sikkert nikket gjenkjennende.
Pappajenta hadde kastet faren ned fra pidestallen for å bli voksen. I mellomtiden var stemningen heller dårlig. "The sad truth is, my breasts have come between us" sa den rødhårede femtenåringen tørt til seg selv, mens faren lurte på om han hadde mistet datteren.

Hvorfor kom Faderen med tåpelige kommentarer om utseendet til damer?
Hvorfor måtte Moderen vaske, rydde og lage middagen?
Hvorfor var han en av de ekle mennene som smugtittet i tåpelige pornoblader?
Han som hadde klart å kapre selveste Moderen.
Han som var Fader`n min.

Det var kanskje jeg som løp rundt i røverskogen og insisterte "Jeg har ingen Far".
Samtidig som jeg satte meg i førersetet selv.

Min Venninne den Rasende sukket siden Papsen ikke ville forstå at han ikke lenger kunne legge store planer som involverte henne. Motorsykkeltur i USA med Papsen?
Hun skulle jo avgårde og leve sitt eget liv.

Hva er en Far?
Hvem var din Far?
Hvem er du?

Jeg sitter i førersetet og ser fortiden gjennom bakspeilet.
Faderen er morsom, snill, og på en måte min.
Men ingen er perfekt.
Ikke engang Faderen.



Kategori: Erindinger/Kropp, kjønn og seksualitet

Etiketter:

19 Comments:

At oktober 17, 2005, Anonymous Anonym said...

De lange barndomsdagene ble fylt med uendelige turer langs elven med en alltid like entusiastisk bestefar som følge og verge. Som fortalte alle verdens historier, fra hvem som overfalt romerne til hva de to høye bypipene var bygget av. Dyresamlingen som besto av små plastikkfigurer vokste, og gleden var stor da bestefar til slutt etter lange butikkturer greide å skaffe favorittdyret som lenge ikke fantes på leke markedet- det lille gråblå nesehornet. Igjen gikk vi avgårde, den lille meg og den store bestefar med en hatt han tok av når han bøyde seg for å hilse, med en lang frakk, og en paraply som jeg en gang lånte av ham for å gjennomborre et jordvepsbol mens han var oppslukt av en samtale med sine venner. Til slutt var vi alene igjen når vi løp side ved side, med de sinte huleboerne bak oss.
Den tiden, byen og elven ligger langt unna. Stegene er lengre, gatene er annerledes men minnene forblir. Minner som former, minner som vil fortsette å forme, minner som ligger der og venter hver gang man tenker dit.

Min bestefar var min fader.
Og måten han fylte rollen vil prege den faren jeg blir.

 
At oktober 17, 2005, Blogger a jour said...

Interessant lesning.

 
At oktober 17, 2005, Anonymous Anonym said...

Det mest fantastiske i hele verden er at jeg nå er far. Dette er spennende, utfordrende og først og fremst berikende. Farsrollen prøves mot egen erfaring (så som den høyst besynderlige farsrollen min egen pappa hadde i forhold til meg), og den prøves mot verdens samlede pappaerfaring (slik jeg leser, ser og fortolker den daglig).

Jeg skal tråkke i salaten, drite på draget, bomme grovt og misforstå mangt. Men likevel ende opp som superpappa'n over alle superpappaer. Kors på halsen!

 
At oktober 17, 2005, Blogger EarlGrey said...

Farsrollen og måten den har forandret seg på i løpet av noen tiår er spennende saker.

Det er godt at man nå har lov til å være den beste faren man kan for sine barn, uten å være alt for opphengt i kjønnsroller og konvensjoner.

Forhåpentlig vokser det opp generasjoner som har et annet, og ideelt sett mer fortrolig forhold til sine fedre enn man kunne forvente tidligere. Det er nok mange som har opplevd en far som var alt for opptatt i sin egen verden til å knytte tette bånd med avkommet.

Motorsykkeltur i USA med papsen høres jo veldig kult ut da..man skal være selvstendig for å avslå et sånt tilbud ;o)

Fin lesning dette her lotten!

 
At oktober 17, 2005, Blogger lotten said...

Nesehornet: Takk for innblikket i din historie, den vare skildringen gjorde meg egentlig nysgjerrig på resten av historien!
Dessuten illustrerer du godt at i fravær av en biologisk far kan en annen mann fint fylle farsrollen. Faktisk en bestefar:)

A jour: Takk!

Anonym: Lykke til med utformingen av farsrollen! Kanskje den mest spennende rolleutformingen som finner sted i vår samtid.
Jeg synes du sier det kjempefint; at farsrollen prøves mot egen erfaring og mot verdens samlede pappaerfaring slik du tolker den.
Dette blir nok både superpappa og et veldig fornøyd barn:)

Earlgrey: Du formulerer akkurat det som fascinerer meg så sterkt:
"at man nå har lov til å være den beste faren man kan for sine barn, uten å være alt for opphengt i kjønnsroller og konvensjoner."
Og at flere fedre dermed er mer tilstedeværende i sine barns liv.
Det er egentlig ganske fantastisk!

(PS: lotten ville jo gjerne vært med på den motorsykkelturen..)

 
At oktober 23, 2005, Anonymous Anonym said...

Faren min er psykopat. En mann som trenger å kontrollere familien sin og som sørger for at ingen tør å sette seg opp, for da blir det bråk. En mann som får deg til å ikke tørre noen ting, for du har ikke lov til å bruke dine egne krefter. Du skal være avhengig og lydig. Fortelle far at han er verdens sterkeste og beste. Ikke sette spørsmålstegn ved far. Ikke sette spørsmålstegn ved far.

Far er en dust, men du tør ikke ta sjansen på at han ikke har rett...

 
At oktober 23, 2005, Blogger lotten said...

Uff, jeg har liten erfaring med slike menn, men jeg har mot min vilje måtte forholde meg til en godt voksen kvinne med de karaktertrekkene du beskriver.
Heldigvis kunne jeg velge å nekte å forholde meg mer til denne kvinnen, det er sikkert ikke så lett da personen er familie.
Jeg tror likevel det beste er å holde seg langt unna slike mennesker så de ikke får muligheten til å ødelegge det livet man prøver å leve.
Og mennesker som utfører maktmisbruk i familiens navn og later som det er omsorg er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved.
Jeg håper du har løsrevet deg/løsriver deg fra faren din sitt kontrollerende grep så du kan leve ditt eget liv.

 
At oktober 25, 2005, Blogger alliene said...

Veldig fint, Lotten. Jeg tror jeg må linke deg... :)

Jeg var vel en 8-9 år da faren min trodde en jente på 6-7 år haiket. Han slang en bemerkning om uansvarlighet, mens jeg så klart og tydelig at jenta strakk hånden ut for å stoppe bilene idet hun krysset fotgjengerfeltet. Det jeg husker best med episoden er at jeg lot være å kommentere det. Jeg visste at han tok feil, men jeg lot være å korrigere ham. Jeg tror det var da jeg begynte på reisen ut i voksenverdenen.

Men min paps var super. Bare ikke perfekt.

 
At oktober 25, 2005, Blogger lotten said...

Tusen takk:)
8-9 år, men valgte å la være å korrigere faren som tok feil!:)
Finfint minne.
Det er så pussig da barn rister litt på hodet inne i seg av voksne. Jeg så en fjern slektning på 10 år gjøre det samme med storebroren på 22. Akkurat i det øyeblikket så det ut som den lille kloke jenta var storesøsteren til den voksne broren. Hun hadde en merkelig omsorg for han som jeg ikke forventet, aldersforskjellen mellom dem tatt i betraktning.

Selv var jeg ikke så altfor klok, og bråkte intenst da jeg oppdaget at Faderen ikke var perfekt.
Det tok en stund før jeg ble voksen:)

 
At oktober 26, 2005, Blogger shecat said...

Så heldige dere er som har fedre som vil være fedre.

Jeg har en far som slo mamma, som reiste fra oss da jeg var et år og som alltid glemte bursdagene mine.

Jeg har få minner om ham fra jeg var liten. Et av dem: jeg var fire år, og for en sjelden gangs skyld var jeg hos ham en helg. Jeg våknet midt på natten av bråk og roping. Jeg listet meg ut i gangen og kikket inn på stua. Synet som møtte meg vil jeg aldri glemme. Han. Kjæresten hans. En stor kjøttkniv. Han presset kniven mot halsen hennes mens han skrek stygge ord. Jeg var fire år og livredd.

Da jeg var 17 år ville han plutselig ta kontroll over livet mitt selv om han ikke kjente meg. Det endte med at han prøvde å drepe meg. Jeg husker fortsatt hvordan han satt oppå meg og strammet hendene rundt strupen min. Politianmeldelse. Henleggelse (ingen trodde på meg). I ettertid fikk jeg angst hver gang jeg så noen som lignet på ham eller noen som hadde samme bil som ham.

Syv år senere, da jeg var åtte måneder gravid i mitt andre svangerskap, hørte jeg fra ham igjen. Da i form av truende tekstmeldinger som "JEG SKAL KNUSE SKALLEN DIN".

Dere er heldige som har fedre som ville være fedre. Jeg har alltid ønsket meg en slik.

 
At oktober 26, 2005, Blogger lotten said...

Vondt å lese, så mye vondere å oppleve.
Uff, han burde definitivt vært bak lås og slå. Hva er det tullet med at ingen trodde på deg?! Må da ha vært flere som kunne bekrefte hvor voldelig han var.
Jeg tenker det er godt at han reiste da du var ett år, og at du ikke har enda flere vonde minner om han.
Det er sant som du sier at han ikke ville være far, og at vi er heldige som har fedre som ville være fedre.
Mange har opplevd noe av det du beskriver, det er faren på vrangen, faren uten omsorg.
Så trist.

Men jeg håper at det var en annen voksen mann i livet ditt som isteden var en slags far, selv om han ikke var den biologiske faren din. Nesehornet forteller jo at han hadde en bestefar som var hans far i fravær av den biologiske faren. Det syntes jeg var så fint.

 
At oktober 26, 2005, Blogger shecat said...

Jo, jeg hadde heldigvis også en bestefar. Og verdens snilleste mormor. Mamma var nemlig heller ikke særlig tilstedeværende, så jeg vokste opp hos dem. De har spilt en viktig rolle i livet mitt, og har bidratt til at det har blitt sånn cirka menneske av meg også.

Liker forresten bloggen din veldig godt. Kan jeg linke?

 
At oktober 26, 2005, Blogger lotten said...

Det var godt å høre at du hadde bestefaren din og mormoren din.
Da fikk du heldigvis omsorg fra dem, selv om de du kanskje aller helst ønsket omsorgen fra var fraværende.
(Selv hadde jeg et veldig nært forhold til en venninnes mor i min ungdomstid. Omsorg kan man finne så mange steder.)
Sånn cirka menneske er vel det jeg har blitt også;)

Selvfølgelig kan du linke til meg, det er jo kjempehyggelig:)
Og takk, jeg liker bloggen din også. (Siden jeg fortsatt er ganske ny i bloggbyen klikket jeg meg inn hos deg istad og leste mange poster!)

 
At oktober 27, 2005, Anonymous Anonym said...

Snufs ble litt rørt jeg når jeg så det bilde. Den minner meg om mine år som en kynisk mann av nittitallet.

 
At oktober 27, 2005, Blogger lotten said...

:) MSCL-fan på nitti-tallet?!
Den serien var så bra!! Angela, Rayanne og Jordan. Mimre mimre..
Det var synd de tok den av så tidlig.

 
At desember 29, 2005, Anonymous Anonym said...

Dette var spennende lesing. Jeg er pappa og har vært det i over tjue år nå. Og når jeg er sammen med mine barn har jeg papparollen. Når jeg er sammen med venner har jeg vennerollen og når jeg er sammen med min mor har jeg rollen som barn. På jobb har jeg rolle som kollega. osv osv.
Mammarolle, papparolle er bare en av rollene vi har gjennom livet....

 
At desember 31, 2005, Blogger lotten said...

Takk, det var hyggelig å høre:)
Ulike roller kan fokusere på ulike egenskaper, men selv har jeg alltid hatt en tendens til å ta med hele meg selv i de forskjellige rollene jeg blir tildelt.
Noen ganger er det fint, men andre ganger kunne det vært like greit å gjemme seg litt i en definert rolle uten å bli så personlig engasjert..

 
At februar 25, 2006, Blogger Bottom Buzzer said...

Det var nydelig lesning. Jeg har av forskjellige kjipe grunner ingen barndomsminner selv, og det har gitt meg mange tøffe utfordringer som far. Men når sønnen min inviterer meg på konsert på Blitz hvor han vanker, så føler jeg at det har gått bra, tross alt...

 
At september 27, 2006, Blogger Betty Boom said...

Det er så bra at dere blogger folkens, så sannheter kommer fram og det viser at vi ikke er aleine.

Min far, er en slappis i forhold til mye av det jeg har lest, men for meg var det "for jævli" at han ikke tok meg på alvor.

Jeg har brukt 42 år på å ønske meg alt annerledes, men etter jeg fikk kreft, har jeg funnet ut, at de som er eldre enn meg vil aldri bli annerledes. Jeg har satset mere på meg selv, på dagen, på de som er rundt meg. Men jeg kjenner suget, når dere skriver, men det skal ikke få styre. Fortiden er der den er, og blir ikke annerledes.

Fokus: carpe diem

Gå videre, folkens.

Du er ikke aleine.

Betty

 

Legg inn en kommentar

<< Home

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg