Skrift

Ja, skrift. Jeg vet du ligger i meg. Jeg vet du vil ut. Jeg vet du er forsømt. Du venter.
Men kjære deg, jeg er en voksen kvinne. Med byråkratstilling. Mann. Og alt jeg ikke planla. Når jeg kommer hjem ligger jeg på sofaen og ser på et TV-program som får meg til å stresse ned. Når det er helg vasker jeg klær, sover foran laptopen og støvsuger leiligheten. Og hvis jeg gidder barberer jeg leggene. Rydder i klesskapet. Kjekler med den langsomme mannen.
Så skrift, la meg være i fred. Ikke press meg. Ikke mas på meg. Ikke gjør meg kronisk syk. Fordi jeg ikke lever i takt med deg. Med meg. Skriften.

Ja, skrift. Du har lagt deg i halsen. Herjer med den lille sommerfuglen. Og utmatter meg. Fordi du vil skrives. Fordi du ikke får flyte. Fordi jeg undertrykker deg. Ikke vil skrive deg.
Faen, jeg vil ha mine historier i fred. Mine hemmeligheter. Mitt liv. Men du vil skrive meg ut. Legge meg på bordet. Så alle kan se, misforstå og forvrenge. Ærlig talt, har du ikke sett hva de gjør med kvinnelige forfattere? Har du ikke fått med deg de nedrige intervjuene med Suzanne Brøgger? Hun som er den skarpeste, klareste, rikeste og mest levende. At samtiden tror Karl Ove Knausgård er den første, den beste. Hva med Vigdis Hjorth? Tove Ditlevsen? Anais Nin?

Skrift, du må være naiv. Jeg blir kvalm av sårbarheten din. Jeg har skammet meg over deg siden jeg var et barn. Jeg er ikke som den svarte enhjørningen som stolt deklamerte diktene sine på røykehjørnet. Jeg er som meg som aldri gråt, og som gjemte skammen i skrivebordsskuffen.

Skrift, jeg har ikke tid til deg. Jeg sitter isteden på kontoret og gjemmer meg bak det juridiske språket. Det gleder meg å formulere setninger uten lukt, smak eller farge. Stramme, kalde, kjønnsløse setninger uten rom til å tolkes. Jeg signerer, og ingen vet noe om meg.

Hvorfor vil du meg? Jeg vil ikke lenger deg.

Jeg har 143 i IQ, og gidder ikke å lese konsulentuttalelsene eller anmeldelsene til middelmådige menn som sitter og runker på tastaturet.

Og jeg som satt og koste meg med urteteen min

Jaha. Så her var jeg opptatt med å spise meg frisk, trene pilates og lese åndelig skjønnlitteratur mens jeg drakk urtete fra pussige tekanner. Lengte etter skog, jorder og sjø daglig, og rømme byen da jeg hver fredag stemplet meg ut av asylbyråkratiet. Spise meg riktig så glad og så sunn og så frisk, og en vakker natt lage en ny låt på den nedstøvede kassegitaren.

Jaha. Så her var jeg opptatt med å leve livet mitt, puste med magen og bruke ryggmusklene på en annen måte enn Ringeren i Notre Dame. Sondere hus på landet-markedet, spare penger og synes at bildene i interiørmagasiner var gledelige. Tenke at panteisme var tiltalende, vurdere å stemme de grønne, og spise fisk tre ganger i uken. Og hjemmelagde, gassdannende grønnsakssupper uten guffen buljong. Solide biffer. Knekkebrød uten gjær og gluten.

Jaha. Så her var jeg iferd med å spise meg helt frisk, og nesten forelske meg i den pussige avantgarde-medisineren min som sørget for at blodprøvene mine ble stadig mer anstendige. Han som forbød øl og vin, men tillot mørk sjokolade og vodka tonic i helgene. Og for øvrig syntes jeg burde begynne med kickboksing fremfor frøkenballett.

Så her satt altså jeg lykkelig og planla videre nytelse i min behagelige boble. Men mens den utlevde feministen satt og drakk urtete, klipte fresh frisyre og kjente skogsveien under føttene -

boltret konservative kristne, konservative muslimer og konservative katolikker seg på egen spalteplass i Kuksure Tidende. Fikk Eia lage biologisme-propaganda for det statlige fjernsynet. Syntes herr Skavlan det var verdifullt å bruke fredagskvelden på en fnisende middelaldrende kvinne som hadde meddelt at hun sugde den gamle mannen sin hver morgen. Produserte en Kvinnelig religionshistoriker fascinerende mystisisme om feminister, eller var det norske kvinner, eller? Danset implantatmodellene videre i familiens lørdagsunderholdning. Ulte forkastede menn i mannskor på nettet at norske kvinner var stygge og feite og slemme, buhu!, så nå skulle de ekte mannfolka reise til Thailand og finne seg ekte kvinner. Slike som var myke og føyelige, og forøvrig forstod at man som bærer av innovertissen var programmert til å lage mat, vaske og ellers være seksuelt tilgjengelige. Ladybot.

Dere forstår ikke hvordan afghanske menn er, sa den afghanske kvinnen under asylintervjuet.

Mon det.

Faen.
Backlash.
Aldri fred å få.

Give Me A Reason To Be A Woman

Se! Der tripper frøken Vest! Heldige frøken Vest!
Frøken Vest lever i en kultur som er så likestilt og moderne at istedenfor å måtte skjule kroppen og utseendet sitt for det mannlige blikket, får hun lov til å gjøre alt hun makter for å behage det samme blikket.
Se! Se på frøken Vest! Pornografien har lært henne hva det mannlige blikket begjærer.
Den første dagen gikk frøken Vest til Herr Plastisk Kirurg siden det mannlige blikket hadde lært henne at det var aldeles henrivende med store implantater.
Kjære Herr Plastisk Kirurg, sa Frøken Vest. Kan du skjære opp de friske og naturlige brystene mine? Ja, selvfølgelig! smilte Herr Plastisk Kirurg fornøyd. Her skal vi produsere samlebåndspupper! Døde og kalde, akkurat slik vi synes de skal være.
Etterpå trippet frøken Vest ut med blåmerker på de nye brystene og sterke smerter.
Men brystene var så karikerte og pornografiske at alle mannlige blikk ble dratt mot henne.

Ikke se! Ikke se på frøken Vests Andre. Religion har lært henne hva det mannlige blikket forakter. Frøken Vests Andre gjemmer kroppen bak formløse klær og skjuler håret med et anstendig skaut. Ok, da kan du se likevel! Frøken Vests Andre er verken naken eller nedverdiget, og hun er så ærefull at hun ikke vekker det mannlige blikkets begjær.
Jeg har så høy verdi at bare blikket til en eneste mann skal få se hvor skjønn jeg egentlig er! sa frøken Vests Andre på et språk som ingen forstod.
Jasså, sa Mannen i gata og gikk isteden hjem og runket til Playboy-jentene på TV 3.
Jasså, mumlet feministene og gikk hjem og banket gubben.

Se! Se på frøken Vest! Frøken Vest er så selvstendig at hun har internalisert det mannlige blikket og gjort det til sitt eget.
Den andre dagen gikk frøken Vest til Herr Plastisk Kirurg siden det mannlige blikket hadde lært henne at det var aldeles uimotståelig med produktfitter fra pornofabrikken. Kjære Herr Plastisk Kirurg, sa frøken Vest. Kan du skjære i de friske og naturlige kjønnsleppene mine? Ja, selvfølgelig! lo Herr Plastisk Kirurg begeistret. Her skal vi lage samlebåndsfitter! Døde og kalde, akkurat slik vi synes de skal være.
Etterpå kreket frøken Vest seg hjemover med skamfert underliv og sterke smerter.
Men hun visste at nå var kjønnsleppene så skjønne at det mannlige blikket ville glitre fortapt.

Ikke se! Ikke se på frøken Vests Andre. Tradisjoner har lært henne hva det mannlige blikket forlanger. Frøken Vests andre fikk skjært vekk både klitoris og de indre kjønnsleppene, før en trivelig og anonym kvinne avsluttet det vakre verket ved å sy sammen de ytre kjønnsleppene. Nå var hun ren og nydelig, og da hun skulle ha sitt første samleie jublet det mannlige blikket fordi hun var urørt. Pytt pytt, om evnen til seksuell nytelse også var drept.

Se! Se på Frøken Vest! Frøken Vest er så fri at hun kan utspille sin seksualitet akkurat slik som det mannlige blikket ønsker å se den.
Den tredje dagen meldte frøken Vest seg på et strippekurs. Hun var så frigjort at hun ville lære å være sexy. Frøken Vests lillesøster hadde allerede begynt på strip aerobics hos Elixia, og stolt vist frem klassiske musikkvideo-moves i familiens spisestue.
Det var i de dager Fru Vest, løp andpusten av gårde til Herr Plastisk Kirurg fordi hun forstod hun var så fri at hun fortsatt fikk lov til å se ut som en ungpike. Zimzallabim, sa Herr Plastisk Kirurg. Nå er du så modellert og operert at ansiktet ditt mangler både mimikk og levd liv!
Blikket til den middelaldrende mannen hennes ble så lykkelig da han så den stivnede ungpikemasken at han glemte å forlate henne for en yngre kvinne.
Ah, dette var vitterlig gylne og givende tider!

Den siste dagen møttes Frøken Vest og Frøken Vests Andre et kort øyeblikk i det de passerte hverandre i Botanisk Have, bortenfor det mannlige blikket.
Stakkars kvinne, tenkte frøken Vest og uffet seg bak det tykke laget med foundation, klakket videre på de høye hælene og slang på håret mens stringtrusa gnagde mellom rumpeballene.
Stakkars kvinne, tenkte frøken Vests Andre og gjemte raskt den egenrådige hårlokken som strakte seg nysgjerrig og opprørsk ut av skautet.

Lydspor

Teksten stod på trykk i Fett nr 4-08.
Oppdatering: Teksten er også publisert på årets 0803-blogg.

I’m Miss World

Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse.
Og jeg er så heldig. Jeg vant. Denne gangen.
For jeg er blitt penere. Du synes jeg er blitt penere. Og det samme sier de andre: Du er blitt så pen! Du er blitt penere.
Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Og du er ikke blitt penere. Du er faen meg blitt styggere. Du er styggere. Jeg er penere. Og nå sitter jeg på den andre siden av bordet og er sur.
Hva betyr det liksom? At jeg er blitt penere? Syntes du jeg var stygg før?!
Jeg husker at jeg en gang satt ved et annet bord ovenfor deg, og sa at jeg ikke ville være "pen". Det var helt uinteressant for meg å være "pen", sa jeg. Jeg ville ikke være med på den karusellen, det var mye kulere å hoppe av den karusellen. Å være helt fri. Eie blikket selv.
Og du ble litt overrasket.
Men du hadde lyst på meg den kvelden. Du hadde lyst på meg selv om jeg ikke ville være "pen", selv om jeg hadde en kortklipt sveis som skrek til alle kanter, selv om jeg hadde et ansikt uten sminke, en piercing på leppa, selv om jeg hadde en rutete stretchbukse i svære støvler og en slaskete genser som skjulte kroppen. Du hadde lyst på meg den kvelden, og den neste kvelden, og på dagen og ettermiddagen så jeg at du hadde lyst på meg, alle ukene hvor vi var strandet i huset på grunn av flommen. Du hadde lyst på meg, og det var da ikke på tross av? Jeg trodde faen meg at det var fordi! Jeg fylte hele meg selv med friheten og styrken min, jeg trengte ikke å være "pen", jeg gadd ikke å tilpasse meg, jeg var akkurat den jeg ville – og du forelsket deg i meg. Ikke i et stæsjet ansikt, bølgende bertehår, og strøkne klær. Ikke i et snasent trofe du kunne vise frem til verden.
Men i meg. Som du kunne snakke med, og som fikk deg til å le.
Jeg kan banne på at du elsket meg.

Og nå sitter jeg på den andre siden av bordet og er blitt "penere". Penere som i kjedelig, konform, temmet, platt og kastrert. Penere som i damn overfladiske oo-tallet. Faen ta deg, som sitter der og sier at jeg er blitt "penere".

Men okay, jeg skal ikke dra det for langt. Jeg er tross alt ingen skjønnhet. Og det er helt uinteressant om du er blitt tykkere, blassere, eldre.
Dette er ikke en jævla skjønnhetskonkurranse.
Jeg tar enda en slurk av ølglasset, og lurer på om du vet at jeg også elsket deg.

Lydspor

Teksten stod på trykk i Fett nr 3-08, og republiseres på bloggen under samme tittel.
PS: Nytt Fett i salg NÅ!

Nå er det leggetid

Jeg tar av meg føttene da jeg kommer inn. Tar av meg føttene som om de var et par sko, og nå er jeg er inne og skal hvile føttene. I det hendene mine kjenner på føttene som jeg legger til side føler jeg et sterkt ubehag fordi jeg kun føler føttene utenfra. Det er den samme følelsen som da jeg tar på en arm eller fot som sover. Det minner om lammelse.

Jeg ser at du har for mange klokker på armene. Jeg lurer på hva du skal med alle klokkene. Dessuten ser det merkelig ut på en negativ måte. Jeg tror du har gjort et dårlig kjøp.

En dag flirer en kvinne inneforstått til meg fra førersetet i en mørk Jeep. Det er tidlig morgen, og jeg er i ferd med å krysse gaten da jeg legger merke til kvinnen. Hun er fandenivoldsk vakker og suveren der hun troner i Jeepen. Flirer smart, og eier verden. De svarte støvlettene mine tråkker over overgangsfeltet mot trikken, men jeg skulle heller sittet sammen med Kvinnen i den mørke Jeepen. Jeg går inn i den blå trikken, men ville heller forsvunnet med den merkelig kjente kvinnen. Hun så ut til å kunne veien.

Den døde katten min fanger noe som bruser i vannet og spiser det. Han stikker hodet under vannet og spiser noe ubestemmelig som likner en vitamintablett som går i oppløsning i et glass. Noen ganger holder han hodet så lenge under vannet at jeg er redd for at han skal dø.

Faren min sier at nå er det på tide å legge seg. Klokka er snart 9. Jeg er et barn og forstår godt hva han mener. Det er virkelig ikke tiden for å ligge på gulvet og gråte savn. Det er leggetid.

Da jeg ikke sover tenker jeg at jeg vil stikke av.
Jeg lengter etter å stikke av.

“He fed me fine food, he gave me shiny things”

Eva leser avisen, og Ask lager mat.
Eva lærte Ask å lage mat slik at hun kunne lese avisen isteden.
Eva skrur sammen hyller, fester gardinstenger og redder heimen fra triste IKEA-derpå stunder, mens Ask vasker klær i vaskekjelleren.
Eva lærte Ask å vaske klær, siden han ikke aktet å agere husets handyman. HandyEva må til pers noen ganger i året, mens rene klær er påkrevd hver uke. Forøvrig henger det ingen voldtektskvinner i den gufne vaskekjelleren.

Eva tar bilder, mens Ask poserer. Hvis Eva må posere blir det dårlig stemning, men Ask er forbløffende fotogen og heimens definitive Top Model. Ergerlig at du ikke er jente, sier Eva da det er dårlige økonomiske tider. Tenk så mye penger du kunne tjent på utseendet ditt. Men hva med homsemagasiner? Ask vil ikke tjene suspekte penger på utseendet sitt. Han vil heller skrive en usigelig interessant bok om sjakkens historie. Aljechin, Capablanca, bla, bla, sier Ask. Jaha, jaha, nikker Eva.
I selskapene tar Eva plass og brisker seg, mens Ask lengter hjem. På bygda blir noen provosert og slarver om den brautete Eva og den unge Ask. I byen brauter alle og ingen bryr seg.

På hytta er derimot Ask urmannen som hugger ved, skremmer bort blodtørstig elg som lusker etter Eva, og står med høye grønne støvler og graver ned skitten fra dobøtta i jorda. Ask står i skogen og graver. Spaden treffer jorda, røtter og stein, og Ask stirrer konsentrert mens musklene spennes.
Da blir Eva kåt, og ser på Ask med blikket som fører begge til sengs.

Eva fikser problemene med PCen til Ask, får den streikende DVD-spilleren til å samarbeide og sørger for at det ikke er ulyd i stereoanlegget.
Ask tolker handlelister, går med søpla og henter Eva på byen.
Eva planlegger, organiserer og kjefter da det er klissete flekker på skapdørene.
Ask må sies å ha en egen evne til å ignorere kjefting.

Men da Ask avslører at han ikke visste at TVen var koblet til et antenneuttak blir Eva sur. Veldig sur. Nesten like sur som da Ask sier at polske kvinner har en egen sjarm.
Jeg synes tilgjorte implantatmodeller har sin egen sjarm, sier Eva syrlig. Og værdamene på TV2. Og silikonpupper, selvsagt. Og plastikkdukkene som ligger og skrever på internett! De har jammen sin egen sjarm, sier Eva og setter på en CD med Diamanda Galas så høyt at studentnaboene begynner å løpe i trappene, banke i veggene og skriker med forvridde ansikt: Hva er det der?! Hva er det dere spiller? Skru av den vanvittige musikken! Har det klikka helt?
Tja, jo. Opptil flere ganger.

Det er dog lenge siden Ask var ung og dum og hevdet at Dagny Juel var en hore.
Den gang Eva fikk svarte øyne og sa at hun skulle kaste han utfor studentblokkbalkongen.
Kjærlighet ved første raseriutbrudd. Ti etasjer ned.
Da Ask fikk tenkt seg om fant han heller ut at Dagny Juel var Kunstner, Dikter, Bohemdronning. Og da Eva skjenket han full på en mørk rockebule ble den unge mannen romantisk og lyrisk, og ingenting var mer gjevt enn en bohemdronning.
Noen måneder senere lånte han bøkene til Eva og forelsket seg inderlig i Simone de Beauvoir.
Nå kaller Ask seg for feminist, forsøker å belære Eva om kvinnehistorie, og sier at Eva absolutt må svare ja til å diskutere kjønn og seksualitet i en artikkel i Magasinet.
- Det er mange kvinner som har større seksuelle behov enn sine partnere, siteres Eva av den feministiske journalisten.
- Aiai, utbryter Ask og gjemmer seg i sjakkpartiene fra 1800-tallet.

Moderen sier at hos dere er det omvendt.
Omvendt, tygger Eva skeptisk og setter seg i førersetet til bilen.
Det er da ikke omvendt?

Da kvelden kommer lener Ask seg over sjakkbrettet, og Eva tenker at hun er blitt en lat feminist. En lat og utlevd feminist. Misjonsdagene er over, og nå bare ler hun hånlig av anti-feministene av begge kjønn. Hæh hæh! Hør på dette, Ask! Hæh hæh!

Så legger den utlevde feministen seg for å fortsette søvnen i hundre år, men bråvåkner en natt og innser at det er tid for å danse med Diamanda, hente überguts hos Fjordfitte, gjenlese Toril Moi -
og spenne buen.

For utenfor post-dukkehjemmet til Ask og Eva er det fortsatt en helt annen verden.

Lydspor

Teksten stod på trykk i Fett nr 2-08.
PS: Nytt Fett i salg snart!

Svart silhuett

Det er den første helgen hvor jeg ikke er utslitt av historiene. Høsten nærmer seg vinteren, og ute blåser vinden veldig og uimotsigelig. Vinden herjer energisk utenfor vinduene til det gamle tømmerhuset, og noen ganger roper den fra peisen. Regnet maler seg nedover stuevinduene, og kvelden er mørk. Jeg ser naboens vimpel med det norske flagget svaie foran det nakne treet som jeg alltid stanser øynene ved. Det likner treet i Carnivale, og er en svart silhuett der ute i høstmørket. Vimpelen bukter seg trist og troløs i forgrunnen. Historiene begynner å ule der ute sammen med vinden og mørket. Jeg åpner vinduet og presser det mot vindens krefter som forsøker å lukke det. To av telysene i vinduskarmen slukner, men det som er skjermet av telysholderen med Gustav Klimts Kyss fortsetter å brenne. Høstvinden som flirer gjennom det åpne vinduet er skarp og levende. Og uforutsigbar. Jeg ser granen på gårdsplassen bli ristet av vinden, og undrer om den gamle kvinnen som kysset meg på kinnet i går og ba Allah ta vare på meg, får sove i natt. Om de knekte voksne barna hennes som jeg tok i hånden før jeg gikk tilbake til kontoret, fortsatt har svarte ansikt uten håp. Om systemet kan vise menneskelighet og likevel la de bli her. Vinden ler høyt og rusker i de andre trærne, og virvler med seg de andre historiene. Jeg spør meg selv om hva som er rett og galt. Hvordan jeg skal kunne sette navnet mitt på alle de negative vedtakene. Hvordan jeg i motsetning til den gamle kvinnen får sove hver natt. Historiene blåser over hustakene i nabolaget, og jeg ser inn gjennom vinduet til nabofamilien som sitter samlet rundt det opplyste bordet i en varm og lun spisestue. Trygt skjermet fra alle historiene og menneskene som sitter skremt, apatiske eller forventingsfulle på mottakene. Jeg ser på det nakne treet igjen. Også ser jeg krigene som skal komme. Plutselig husker jeg alle marerittene jeg hadde som barn. Alle nettene hvor jeg gikk som kveg sammen med alle menneskene jeg kjente, alle menneskene i nabolaget og familien min. Vi gikk i en uendelig rekke på flukt fra krigen som brått hadde kommet. En folkevandring for å søke beskyttelse. Natt etter natt. Vi hadde forlatt hjemmene våre og gikk i et ingenmannsland for å redde livet. Og marerittene kom fra et sted jeg ikke forstod. Et sted langt bortefra krigslek med plastikkgevær, og historiene om barkebrød og morfaren min som løftet den vesle datteren sin i været og sa: Nå er det fred. Krigen er over.

Den svarte silhuetten til treet som alltid fanger blikket mitt, avdekker alle hemmelighetene til vinden. Jeg skrur av DVDen hvor krigen fortsatt ikke har nådd det gamle Korsbæk, henter laptopen og lar fingrene hviske skyggebilder gjennom tastaturet.

Havpust

Jeg danser glassdansen
og min elskede kan aldri
se meg i øynene
Jeg danser glassdansen
for min elskede bor bak glasset
Noen ganger
da jeg var farget sterkt sort
farget sterkt rødt
slo jeg hånden gjennom glasset
og i et lite øyeblikk
steg min elskede gjennom glasset

og nådde meg

da danset vi den mørkrøde dansen
som etterlot glasskår i huden min
og en ny hinne av glass la seg over min elskedes øyne.


Jeg danser glassdansen
og min elskede kan aldri
gi meg tilbake
Jeg danser glassdansen
for min elskede er fanget bak glasset
En natt
da han var farget klart blått
farget av mykt lys
så jeg havet strømme gjennom vinduene
for første gang
og jeg mistet skjoldet i det vakre vannet

som vasket de nakne føttene mine

da danset vi til lyden av spent redsel
som rev ned veggene
og en enslig fuglunge løftet vingene i min elskedes øyne.


Jeg danser glassdansen
undrer
om jeg også kan puste i havet
Jeg danser glassdansen
lengter
med glass mot håndflatene.

Girl, You`ll Be a Woman Soon, 1997

Soverommet er kjølig av kald vinterluft. Langt bortefra kommer lyden av biler og en fabrikkvifte som durer lik regn. Jeg ligger naken i dobbeltsengen hans. Kroppen min kjøles av den kalde vinterluften. Vi snakker fortsatt. Han hutrer og legger seg nærmere meg. Lukter Wella. Den nakne kroppen hans møter den nakne kroppen min. Forsiktig. Huden hans er ru. Han holder rundt meg. Slanke vakre armer. Stryker meg over ryggen. Jeg er blitt liten. Gjemmer meg lavmælt i ham. Han er blitt mild. Jeg er gjennomsiktig stillhet. Vi snakker fortsatt. Han holder rundt meg. Jeg legger hodet mitt inntil brystet hans. Han stryker meg over hoftene. Langsomt. Puster fortere. Tyngre. Jeg kjenner lemmet hans varmt mot låret. Hendene mine hviler sjenert på ryggen hans. Vi snakker fortsatt. Han vender meg over på ryggen. Jeg ser inn i fremmede blå øyne. Hører lyden av biler og en fabrikkvifte som durer lik regn. Leppene hans streifer pannen min. Streifer en øreflipp. Tungekysser øret. Varm sødme. Det lange håret hans er mykt mot ansiktet mitt. Jeg snakker fortsatt. Han betrakter kroppen min. Attrår høylytt. Jeg ser bare ansiktet hans. De barnlige smilerynkene. Han stryker hendene over brystene mine. Puster fortere. Tyngre. Griper brystene mine. Holder hardere. De fremmede blå øynene lukkes. Han forsvinner. Lemmet hans varmt. Jeg betrakter kroppen min og han. I lyset. Drar fingrene gjennom det lange håret. Han bøyer hodet over brystet og slikker. Suger. Inderlig. Jeg fuktes. Tungen smyger seg nedover. Han sprer bena mine. Løfter knærne. Og kysser skjødet.

Leppene hans. Og mine lepper. Uendelig underlig. Jeg registrerer febrilsk. Tankene er råkjørende racerbiler. Kjører kappløp med selsomt skjerpede sanser. Vil ikke gå glipp av min egen natt. Er årvåken. Tungen slikker seg inn. Jeg vrir meg stille i lyset. Og ser oss. Han setter seg over meg. Jeg ser inn i fremmede blå øyne. Han skakker på hodet og smiler. Jeg smiler og betrakter lemmet hans som trenger inn i meg. Kjenner en ufattelig smerte. En smerte som ikke vil gjennomtrenges. Tiden forsvinner bak den lukkede soveromsdøren.
Da jeg står foran ham på stuegulvet. Da det er blitt morgen og jeg har kledd på meg den svarte fløyelsbuksen, den trange genseren og de høye rockehælene. Da han betrakter meg idet jeg skal gå. Da han strekker de nakne armene ut etter meg. Da han holder meg inntil kroppen sin. Da han stryker meg over ryggen. Smiler jeg flyktig mens kroppen min stivner. Ser jeg inn i de fremmede øynene hans og trekker meg vekk. Pianisten holder den falske tangenten nede. Jeg forakter de kunstige kjærtegnene. Lyst er bare lyst. Jeg trenger ikke tro noe annet. Han ser spørrende på meg. Jeg ønsker ingen løgnaktig ømhet.

Snart strener jeg opp trappene trett og glad og nyknullet. En rastløs rømling som har stukket av fra den varme sengen hun våknet i og det falske favntaket til en fremmed. I sengen ligger en selvtilfreds forfører, og opp trappene løper en begeistret forfører. En fordekt forfører som er forvekslet med lammet. Lammet den selvtilfredse tror han kjenner smaken av da han slikker seg rundt munnen. HA! Jeg er erobreren. Jeg iverksatte min egen innvielse. Jeg utformet prosjektet. Og jeg fører de feministiske teoriene mine inn i virkeligheten med kroppen. I natt har jeg vist fingeren til patriarkatet. I natt har jeg tatt tilbake min seksualitet. I natt har jeg spyttet på jomfrumyten. Jeg er ikke kvinnen som skjenket sin hyllede uskyld til Mannen hun elsker. Kvinnen med den hvite brudekjolen og løftet om for alltid. Den rene og hellige Jomfruen som ble Kvinne da hennes Elskede erobret møydommen hennes. Jeg er Erobreren. I natt har jeg geipet til de fordummende konvensjonene. I natt har jeg geipet til de overidealiserte illusjonene. I natt har jeg geipet til sex-moralistene. HA!

Nå har jeg tatt møydommen din, sa han stille.
Kjære deg, du har da ikke tatt noe som helst. Jeg er forløst!
Den stolte erobrer låser opp døren og kjenner at hun er sår nedentil.

Etterpå går hun inn på badet og studerer ansiktet sitt i speilet, men finner ingen endring i refleksjonen.

(Lydspor)

Teksten er et utdrag fra Vinterhaven, og stod på trykk i Fett nr 1-08.
PS: Nytt Fett i salg nå!

Dette er bare skrift, sier jeg

Dette er bare skrift, sier jeg.

Da det første forholdet var over kjøpte jeg en skinninnbundet dagbok. Etter å ha skrevet den siste siden, lukket jeg dagboken og så overrasket på meg selv. Noen dager senere var det slutt.
Nå har jeg kjøpt en rød notatbok. Jeg skriver ikke om deg, har jeg sagt i mange år. Jeg vil ikke skrive om deg. Jeg skriver bare om det som er over, sier jeg.
Også en kveld formuleres de første ordene gjennom tastaturet. Jeg later som ingenting, men noen uker senere skriver jeg flere ord om deg. Jeg later fortsatt som ingenting. Og skriver et utarmet dikt jeg ikke ville finne på å vise til noen. Men jeg later som ingenting.
En dag går jeg inn i en bokhandel og finner en rød notatbok. Dette skal bli reiseboken min tenker jeg, og viser den til deg da jeg kommer hjem. Men jeg husker den skinninnbunnede dagboken. Og på reisen skriver jeg ikke et eneste ord i den røde notatboken.

Nå ligger den som en trussel og et løfte på soveromsgulvet. Et stup. Et kraftig vingeslag.
Det nærmer seg din og min historie.
Jeg hører den gamle mannens klokke tikke fra et annet land.

Dette er bare skrift, sier jeg.

En himmel full av stjerner

Mannen som sitter foran meg gråter ikke.
Han trekker opp genseren og viser meg et arr som skrår seg fra øverst på brystkassen og ned til høyre hofteben.
Somalisk gutt skutt på Quislings fødselsdag.
For fem timer siden hentet jeg han i resepsjonen og hilste på han for første gang. Så draget av skepsis i de slitne øynene hans da han så på meg. Draget som var fraværende da han hilste på den mannlige og middelaldrende tolken.
UDI skal se på sikkerheten på alle mottak.
Nå er skepsisen borte. I løpet av samtalen har han plassert meg et annet sted. Og historien hans er blitt fortalt.
Norge er forpliktet til å gi beskyttelse til mennesker på flukt.
Mannen frykter ikke for seg selv. Han bryr seg ikke om sitt eget liv lenger. Etter alt han har opplevd. Men han er redd for hva som kan skje med søstrene og moren som ikke var med på flukten.
15 000 asylsøkere ventes til Norge i år. Kommunene vil ikke ha dem.
De som fortsatt er i krigssonen. De han, som husets mann, hadde ansvaret for å beskytte.
Verdien av huset er blitt så forringet.
Mannen som sitter foran meg gråter ikke.
Folk ringer oss og sier at de synes så synd på oss.
Men han svelger da han nevner familien.
De sier at de gjerne skulle dratt i gang en kronerulling, så vi kunne kommet oss bort herfra.
Svelger.
Hadde det bare vært Robert og meg, så hadde det ikke vært noe problem, men barna blir mer utrygge.
Og kjevene låses.
Slik blir Sivs Norge.
Esken med papirlommetørkler står urørt på bordet mellom oss.

Da jeg kommer hjem spiser jeg pasta, og tenker jeg på den drepte mannen som lå etterlatt med det halshugde hodet til den to år gamle sønnen plassert på brystet.

Dårlige somrer (fredag den trettende)

Jeg tenker på den andre moren min i den nedslitte villaen. Dårlige somrer, sa hun. Den gangen. Dårlige somrer har vi hatt nok av!, med slepen østfolddialekt. Jeg satt ved kjøkkenbordet hennes og drakk te. Hun bøyde seg ned mot stekeovnen, og tok ut de nystekte ostesmørbrødene. Jeg var kanskje 17, eller var jeg blitt 20? Min venninne den Rasende hadde forlatt heimen, og på kjøkkenet var det moren og jeg som satt nå. Dag etter dag, kveld etter kveld.
Dårlige somrer, tenker jeg og er blitt en voksen kvinne.
Det er solvarmt, og utenfor husvinduene lever de andre Livet. Noen griller, noen soler seg, noen ler en slitsom latter. Jeg vet at gresset er saftig og grønt. For noen dager siden var også jeg en av disse som lå i hagen, og kjente solen gjøre kroppen varm og myk. Lå i hagen og stirret opp på den blå himmelen bak store solbriller. Skimtet den bistre kvinnen som solte seg toppløs utenfor nabohuset. Registrerte mannen hennes som klippet gresset rett ovenfor mitt eget solested. Spilte sjakk på det blå teppet.
Dårlige somrer, tenker jeg og vandrer urolig rundt i andre etasjen. Da jeg kaster et likegyldig blikk i speilet ser jeg at ansiktet mitt er hovent og dratt, og øynene holder ikke på noen hemmeligheter. Det bryr meg fint lite. Like lite som at jeg ikke har skiftet trøyen som lukter av en svette jeg aldri ville gjettet var min egen.
Heldigvis forstår han, og er blitt til en mann som kan bære. Snart er toget i Krakow, snart letter flyet fra militærflyplassen, snart er han på Gardermoen. Og jeg har fått beskjed om å konsentrere meg om at han snart kommer hjem, ikke tenke på det andre, vente med å tenke på det andre til han er hos meg. Jeg syntes det var en god idé. Bedre enn mine egne ideer som plutselig skjøt vilt bak pannen. De luktet blod, hvitt, og stillhet. Slike ideer som aldri hadde vært min stil. Derfor gjorde jeg som han sa. Det måtte være den første gangen i livet vårt.
Jeg vandret, og timene ble færre.
Dårlige somrer.
Dårlige somrer da de man elsker dør.
Og hver gang blir man fratatt muligheten til å ta avskjed. Det betyr visst ingenting om du er et barn, eller en voksen kvinne. I noen familier er det alltid noen andre som tar avgjørelsen for deg-
Dårlige somrer.
Jeg teller år, men synes at jeg fortsatt går i ring. Det er et punkt som aldri forsvinner. Et punkt som fyller meg igjen og igjen.
Nå er også du i dette punktet.
Den dårlige sommeren har satt seg fast hos deg, sa hun en gang.
Å, nei. Jeg har fikset det. Og det er jo lenge siden nå. Jeg har jo fortalt om det nå. Tilslutt.

Den andre moren min snakker hullet litt mindre brutalt. Jeg legger fra meg mobilen, og kryper sammen i dobbeltsengen. Nå venter jeg. Jeg konsentrer meg om å vente.
Jeg lukker øynene for ordet som roper med store bokstaver.
Avlive. Av live. Av-live.
Etterpå skal jeg kjenne på at det er blitt helt tomt. At det var du som bandt meg til livet. At jeg er blitt tildelt enda en dårlig sommer.

Men ikke nå.

Savn 2008

Savn er skritt etter skritt
bakover
til et sted bortenfor
virkeligheten jeg er blitt tildelt.
Savn er de gjennomvåte joggeskoene mine som går gjennom regnværet,
og kroppen som er likgyldig materie rundt det sorte hullet mellom halsen og magen.
Savn er den uoppredde dobbeltsengen
hvor jeg sover etter jobb
sover fredagskvelden
sover hele helgen
sover tomheten som har bygd en forlatt borg i et gjengrodd og ugjestmildt landskap.
Savn er øynene dine som er lukket
og mine som søker etter deg
da ingen ser
bak døren
på gulvet
i dynen hvor det av og til kjennes som om noen lever.
Savn er alle hemmelighetene
jeg ikke forteller
og jeg som sitter på den andre siden av bordet
selv et gjenferd
som ikke lenger klarer å fylle meg selv
som ingen vet
også er død.
Savn er her og nå
og ingenting er fremover
ingenting er foran
ingenting er fremtid.
Jeg snur meg og blir til fortid.

Den gamle mannen

De har så merkelig aksent, sier den gamle mannen og ser på meg med lun varme.
Det er fordi jeg kommer fra Norge, sier jeg.
Kommer De fra Norge? spør den gamle mannen.
Men De er så mørk.
Ja, sier jeg.
Min mor var mørk, sier den gamle mannen. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har slike blekblå øyne. De er fra Norge? Men De har meget mørke øyne, sier den gamle mannen og lener seg forsiktig fremover mot meg.
Ja, sier jeg.
Deres øyne er spennende, sier den gamle mannen. De er svært intense.
Jeg smiler.
De har meget mørke øyne, gjentar den gamle mannen. Deres øyne er veldig interessante.
Tusen takk, sier jeg.
Min mor hadde mørke øyne, sier den gamle mannen. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har slike blasse og blå øyne.
Faren din hadde blå øyne, sier Han.
Ja, sier den gamle mannen, og ser vennlig granskende på meg igjen.
De er så glad og levende, sier den gamle mannen. Alt er så uklart for meg nå. Jeg glemmer alt. Men Dem kommer jeg til å huske.
Tusen takk, sier jeg igjen.

Senere ser vi på de gamle fotografiene og den gamle mannen er en ung og vakker mann som ser alvorlig inn i kameraet på familiebildet, en elegant og konsentrert arkitekt som står bøyd over arbeidsbordet sitt, en middelaldrende far sammen med den vesle datteren sin.
De var svært kjekk, sier jeg til den gamle mannen. Kvinnene må ha vært begeistret for Dem.
Den gamle mannens hånd plukker opp et nytt fotografi.
Jeg vil til Warszawa, sier den gamle mannen.
La oss reise til Warszawa. Jeg var i Warszawa forrige uke.
Virkelig, bestefar? spør Han.
Ja, sier den gamle mannen.

Den gamle mannen kysser den eldre kvinnens hånd da vi blir tatt i mot i villaen som står og lyser av overflod bortenfor alle blokkene. Før ble jeg tatt vare på av Partiet og Gud, sier den eldre mannen da vi sitter i dagligstuen. Nå har jeg bare Gud. Jeg ser på den gamle mannen, og undres hva han tenker. Han som hverken hadde Partiet eller Gud. Han holder tekoppen i hånden, men blikket hans er vendt innover til skyggelandet hvor vi ikke når han.

Da vi går gjennom byen på kvelden ber jeg den gamle mannen ta armen min. Og da jeg kjenner den stødige kraften som fortsatt strømmer fra kroppen hans, stryker en rolig lykke jeg hadde glemt, gjennom brystet mitt.

Dunkedunkedunke dunk

- Du skinner, vet du det? spurte hun.
- Jeg vet at jeg er lykkelig, svarte jeg og så ut gjennom togvinduet og på de polske jordene. Det gamle toget hadde en høylytt takt som dunket behagelig i bakgrunnen. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Senere skulle jeg fortelle han at jeg elsket å kjøre tog. At hver gang jeg kjente uroen begynne å raspe innenfra satte jeg meg på toget og reiste videre. Fremover, fremover. Det fikk han til å le. Sette seg på et tog da følelseslivet ble fucka opp? Snedig. Hun ble derimot urolig av å kjøre tog. Enda mer stresset og anspent enn hun var til vanlig.
- Hør på den deilige rytmen, sa jeg.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
- Ach, disse gamle og polske togene, svarte hun oppgitt. Hva slags land er egentlig dette? Er vi et u-land?
Noen hadde satt opp vinduet i kupeen, og jeg fikk en myk sommerbris i ansiktet.
- Jeg hater å kjøre tog, sa hun. Takk Gud, at det bare er en times tur, snart er vi fremme i familiehuset.
Katten hennes mjauet fra kattekurven, og jeg tenkte at ingenting var vakrere enn disse polske jordene. Disse polske jordene som først hadde vært dekket av snø, deretter strakk de seg mot den varme våren, og nå ble de strøket mykt av den lune sommersolen. Jeg ville ha høstjordene også. Jeg ville ikke tilbake til Norge.

- Forresten, det er en ting jeg ikke har fortalt deg.
Jeg så nysgjerrig på henne. Hun hadde plutselig fått et fornøyd drag i ansiktet, og noe skjerpet seg instinktivt. Jeg visste at hun likte snedige overraskelser, at hun nøt å observere effekten de hadde på andre, at hun hadde sansen for litt tilløp til forvirring utløst av hennes lek med situasjoner og mennesker. At hun mente at det var da man virkelig kunne se hvem menneskene var. At de avslørte seg. Jeg visste også at jeg ikke kunne stole på henne. Derfor hadde jeg beholdt en viss avstand gjennom alle disse månedene. Det hadde vært tydelig at hun ville meg noe. Noe mer. Noe jeg ikke var klar for.
- Å?
- Ja, vi kommer ikke til å være helt alene i familiehuset.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Jeg hadde takket ja til å tilbringe noen dager sammen med henne, ektemannen og katten i den lille småbyen som jeg kjente gjennom en annen venn. Den grønne villmarkssekken var pakket, og etter noen dager skulle jeg reise videre til Praha. Jeg hadde vurdert å invitere med meg den høyreiste svart metalleren som ble kalt for Robin Hood, han som hadde store utflytende øyne med kreft og langt sort hår, men hadde feiget ut i siste øyeblikk. Dermed var planen noen dager med henne i småbyen, og deretter Praha på egenhånd.
- Min mann har en bror.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Selvsagt har han en bror, tenkte jeg.
- En yngre bror som også kommer til å være der. Det er ikke noe problem for deg?
- Nei, nei.
- Hans bror skulle egentlig vært tilbake i Tyskland, men pga. noen forsinkelser er han fortsatt i familiehuset. Ingen vet hvor lenge han blir.
Det flirte dypt i meg. Flirte besynderlig.
- Så vi skal bo sammen med han.
- Å ja.
- Jeg tror du vil finne han interessant. Nå er han gammel og tykk, men da han var ung var han virkelig kjekk. En slik type som du kunne falt for, du som løper rundt med disse gale svartmetallerne. Han hadde langt hår, spilte i band, drev med teater. Han var kreativ, musikalsk og opprørsk. Svært intelligent og morsom. Men det er trist, nå er han blitt gammel og stygg. Trist. Så trist. Nå er han en mann med kortklipt hår og stor rumpe.
- Å ja. Det besynderlige fliret rikket seg ikke.
- Han bor i Tyskland og skulle altså egentlig vært reist tilbake, men det er blitt noe rot med papirene hans eller passet. Jeg er ikke helt sikker, han har ikke forklart det. Ekskona hans og den lille datteren er ved sjøen sammen med min svigermor. De blir heldigvis der et par uker. Jeg vet ikke hvor mye vi kommer til å se til han. Han er stadig ute sammen med kameratene sine. Men han bor altså i huset inntil han reiser tilbake til Tyskland.
Jeg strakk de lange bena mine og så på de røde og hvite rutene på stretchbuksen, på de svære støvlene og det slitte toggulvet under meg.
Ute blunket den polske sommeren til meg.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Det er noe annet å være lykkelig og ikke vite det, deretter oppleve alt annet enn lykke, også plutselig plukkes ut av det svarte hullet og få en ny sjanse. Og kjenne hver eneste dag at du er lykkelig. Slik du var som barn, før fremtiden ble tatt fra deg.
- Han hadde en liten og sexy rumpe. Du skulle sett den sexy rumpa! Nå er han gammel og tykk. Det er virkelig trist.
- Hm.
- Men han har fortsatt djevelgliset sitt.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Jeg er et besynderlig flir som vet alt og ingenting i et lite øyeblikk. Jeg blunker tilbake til den polske sommeren. Jeg som er blitt til hun som skinner.

Men så blir det sommer, igjen.

Det er slik at jeg tenker på å forlate deg. Igjen. Hver morgen, hver dag, hver kveld og da jeg ikke sover om natten tenker jeg på å forlate deg. Noen ganger begynner det å bruse vilt i brystet mitt og jeg står på broen og ser ned på fossen og kjenner at jeg. kan. bli. fri. igjen. Å! Jeg kan fri meg fra deg! Å! Jeg kan leve slik jeg hadde planlagt å leve! Slik jeg levde! Lenge før jeg møtte deg.
Jeg tenker at du er ikke helt som du skal, og jeg er ikke helt som jeg skal, og til sammen blir det alt annet enn riktig. Og jeg er sliten på en motbydelig utarmet måte. For alt er opp til meg. Alltid. Eller er det egentlig ikke det? Jeg ser på deg med sideblikket, og synes jeg ser skyggen av noe som jeg lurer på om jeg burde frykte. Er det egentlig kaldt der borte hos deg? Er jeg egentlig blitt lurt?
Du sitter i et rom hvor bare du bor, og ser meg ikke på den andre siden av kjøkkenbordet.

Så det er slik at jeg tenker på å forlate deg. Igjen. Og jeg går hemmelige skritt bortover en veg som bare er min. Snart danser jeg for jeg har aldri kledd en mann, aldri kledd å være din, aldri kledd denne kronen. Snart begynner jeg å synge høyt igjen, og kroppen vil alt.

Men så blir det sommer og vi sitter i solen på plenen, huden min lukter slik den luktet den sommeren du elsket meg for første gang og du sier at jeg lukter sommer, og jeg ser inn i øynene dine, og plukker en gren opp fra bakken. Jeg drar den ødelagte grenen over gresset og mot en kongle som begynner å trille ustødig mot deg. Jeg dytter konglen klønet bortover bakken og du plukker opp en annen gren som du også trekker over gresset og mot konglen. Vi sentrer konglen frem og tilbake med grenene inntil jeg sentrer konglen vekk, og begynner å stryke din gren med min.
Da jeg fanger blikket ditt farer et drag sjenert gjennom brystet og jeg ser det samme draget blafre i dine øyne. Jeg lurer på hvorfor vi fortsatt er så engstelige for hverandre, hvorfor vi fortsatt sitter i gresset som to usikre tenåringer, hvorfor du aldri klarer å holde blikket mitt litt for lenge, og hvorfor jeg er bundet til deg i et forunderlig punkt som ligger bakenfor alt som ikke er utholdelig.
Og jeg innser at jeg ikke kommer til å forlate deg. Ikke denne gangen heller.

Zanim zrozumiesz

Hver gang spør de begeistret om foreldrene mine er polske, om jeg har polsk familie, og jeg sier nei.
Nei, til den fremmede kvinnen som også venter på trikken. Nei, til den unge drosjesjåføren med det åpne ansiktet. Nei, til mannen som sitter ovenfor meg i togkupeen.
Og fortsetter å snakke på gebrokkent polsk.
Neste gang skal jeg svare, ja.
Ja, jeg har polsk familie! Ja, jeg har faktisk både søstere og brødre, tanter og barn! Det er ikke noe poeng å forsøke å forklare hvordan det hele henger sammen. Sannheten bakenfor blir borte bak de omstendelige ordene. Ja, jeg har polsk familie. Og jeg gråt da jeg lente meg mot flyvinduet og så den polske naturen tre tydeligere og tydeligere frem. Så mitt Polen komme nærmere og nærmere. Ja, dette er hjemme.

Og det skjer noe annet i meg da jeg kjenner den polske grunnen under føttene mine. Da jeg ser de polske jordene, de polske skogene, de polske slettene.
Det er den virkelige meg du ser her.

Vennligst ikke snakk norsk til meg.

I parken

Jeg sitter på benken i parken foran kirken.
Armene mine er hvite, og blålige der blodårene synes gjennom tynn hud. Jeg sitter med varm sol i ansiktet og hører på gamle sanger som ikke angår meg lenger. Noen meter nedenfor meg i gresset smører en tenåringsjente den lubne kroppen sin med solkrem. Rett bortenfor meg ligger en brun og velbygd mann med tatoveringer på armene. Jeg ser på smilende småbarnsmødre i gresset. Unge kvinner på min egen alder med pastellfargede overdeler, og kropper som har født. De små barna deres har solkyser på hodet og gurgler fornøyd fra mødrenes fang.
Og jeg tenker på han som gråt da jeg sa at det ikke var aktuelt å få barn.
Jeg ser på den svarte stretchbuksa som jeg fant innerst i skapet, og jeg husker da jeg reiste gjennom Sentral-Europa alene. Da verden var uoppdaget og min. Og jeg var mor og søster til tredve barn som andre kvinner hadde født.
Trærne blomstret. Trærne blomstrer.
Brått hører jeg Diamanda Galas snerre og det gnistrer i brystet mitt.
Jeg drømmer ikke om det dere drømmer om. Jeg lengter ikke etter det dere lengter etter. En ung jente slentrer gjennom polske gater med piercing i leppa, svære boots og rødrutete stretchbukser. Hun flirer og viser fingeren til en voksen mann som blunker idet han passerer henne. Snart går hun inn døren til internatet som er et hjem, og barna roper navnet hennes, løper i trappene og hvisker hemmelighetene sine. Snart skal en voksen kvinne fortelle henne at hun elsker henne, og smile, anklage, gråte. Snart skal en mann spørre hvorfor hun ikke har plass til menn i livet sitt, og den varme lukten av han blir med henne videre lenge etter at de lar være å ta farvel. Lenge etter sommerdagen da hun ser de svarte skoene hans i gangen, men likevel slenger den grønne villmarkssekken på ryggen og lukker døren etter seg.

Den unge jenta slentrer gjennom byene, bortover de polske landeveiene, forbi skogene, og forsvinner i menneskemassene på togstasjonene. Stirrer utover de polske jordene, hører lyden av det gamle toget, og vet hva lykke er.
Puster i takt med det sanneste og seg selv.
Lenge før jeg møtte han, og fortsatt var fri.

Men da natten kommer drømmer jeg at et lite jentebarn med brunt hår og brune øyne sitter på baderomsgulvet mitt og titter opp mot meg.

(2006)

Skjønnhetskonkurranse

Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse.

Og jeg er så heldig. Jeg vant. Denne gangen.
For jeg er blitt penere. Du synes jeg er blitt penere. Og det samme sier de andre: Du er blitt så pen! Du er blitt penere.
Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Og du er ikke blitt penere. Du er faen meg blitt styggere. Du er styggere. Jeg er penere. Og nå sitter jeg på den andre siden av bordet og er sur.
Hva betyr det liksom? At jeg er blitt penere? Syntes du jeg var stygg før?!
Jeg husker at jeg en gang satt ved et annet bord ovenfor deg, og sa at jeg ikke ville være "pen". Det var helt uinteressant for meg å være "pen", sa jeg. Jeg ville ikke være med på den karusellen, det var mye kulere å hoppe av den karusellen. Å være helt fri. Eie blikket selv. Og du ble litt overrasket.
Men du hadde lyst på meg den kvelden. Du hadde lyst på meg selv om jeg ikke ville være "pen", selv om jeg hadde en kortklipt sveis som skrek til alle kanter, selv om jeg hadde et ansikt uten sminke, en piercing på leppa, selv om jeg hadde en rutete stretchbukse i svære støvler og en slaskete genser som skjulte kroppen. Du hadde lyst på meg den kvelden, og den neste kvelden, og på dagen og ettermiddagen så jeg at du hadde lyst på meg, alle ukene hvor vi var strandet i huset på grunn av flommen. Du hadde lyst på meg, og det var da ikke på tross av? Jeg trodde faen meg at det var fordi! Jeg fylte hele meg selv med friheten og styrken min, jeg trengte ikke å være "pen", jeg gadd ikke å tilpasse meg, jeg var akkurat den jeg ville- og du forelsket deg i meg. Ikke i et striglet ansikt, bølgende bertehår, og strøkne klær. Ikke i et snasent trofe du kunne vise frem til verden.
Men i meg. Som du kunne snakke med, og som fikk deg til å le.
Jeg kan banne på at du elsket meg.

Og nå sitter jeg på den andre siden av bordet og er blitt "penere". Penere som i kjedelig, konform, temmet, platt og kastrert. Penere som i damn overfladiske oo-tallet. Faen ta deg, som sitter der og sier at jeg er blitt "penere".

Men okay, jeg skal ikke dra det for langt. Jeg er tross alt ingen skjønnhet.
Og det er helt uinteressant om du er blitt tykkere, blassere, eldre. Dette er ikke en jævla skjønnhetskonkurranse.
Jeg tar enda en slurk av ølglasset, og lurer på om du vet at jeg fortsatt elsker deg.

Den jævla sofaen

Hun er på jobb, og jeg ligger på sofaen og tenker. Plutselig føler jeg han. Det er den besynderlige tilstedeværelsen av et menneske som sitter et helt annet sted og også føler deg. Akkurat nå. Dette er øyeblikket, tenker jeg. Nå! Jeg plukker mobilen opp fra bordet, legger meg godt til rette i sofaen og skriver: Det er fullstendig forvirrende å være tilbake i Polen. Hodet mitt er i ferd med å eksplodere. Poff! Like etter piper meldingen hans i mobilen min. Jeg ler høyt, taster enda en melding og strekker kroppen min i den varme sofaen.

Hvorfor vil du ikke ligge på soverommet? spør hun oppgitt. Jeg har kjøpt en stor og fin seng, du kan lukke døren slik at du får nattero selv om jeg sitter oppe. Men så vil du heller ligge på den sofaen.
Ja, jeg ligger heller her. Du forstyrrer meg ikke da jeg skal sove, jeg sover fint her.
Klarer du ikke å sove da jeg også ligger i sengen? Du vet, du kan sove der alene. Jeg kan isteden legge meg her.
Nei, det er ikke det. Men jeg vil gjerne ligge på denne sofaen.
Den sofaen er ikke noe behagelig å sove på, sier hun. Den er for smal og ukomfortabel. Det er mye bedre for deg å ligge i dobbeltsengen.
Men den er ikke vond å sove på! utbryter jeg. Og den er bred.
Det er en veldig ubehagelig sofa, sier hun. Jeg forstår ikke hvorfor du vil ligge her.
Jeg fikk ikke sove i det andre værelset, men på denne sofaen sovnet jeg. Jeg vil virkelig ligge på denne sofaen.
Men hvorfor det? I det andre værelset har du en dobbeltseng.
Jeg vet ikke helt. Jeg liker denne sofaen.
Den jævla sofaen! sier hun irritert.
Han lå alltid på den jævla sofaen da han var hjemme. Han sov der også. Jeg vil ikke ha den i leiligheten min. Det er det eneste som er igjen her etter han. Den kommer fra familien hans. Den solide og tunge sofaen. Jeg vil ikke ha den her. Jeg vil ikke ha noe fra han eller den jævla familien hans her!
Det farer et vilt sug gjennom kroppen min, og med ett er jeg altfor våken. Altfor intens.
Det er den sofaen! sier jeg høyt. Det er den sofaen som jeg brukte å ligge på i familiehuset den sommeren! Jeg syntes det var noe kjent med sofaen da jeg ryddet bort sengeklærne i dag tidlig, men jeg tenkte bare at den virkelig minnet meg om da jeg bodde i Polen. Om polske møbler antok jeg. Fy faen! Jeg forstod ikke at det var den sofaen. Det er den sofaen jeg brukte å ligge på! Der jeg lå i stuen og snakket med A. og så på Viva. Jeg vet ikke hvor dere var da, all den tiden det bare var A. og jeg og den sofaen.
Selvfølgelig ville jeg ligge og sove på den sofaen! ler jeg småforrykt. Selvfølgelig!
Den jævla sofaen! sier hun og er sint nå.
Jeg vil ikke ha den jævla sofaen. Du kan værsegod ta den med deg tilbake til Norge. Det er hans families sofa. Alle mennene i hans familie har ligget på den sofaen. På den sofaen lå faren, deretter broren også han. På den sofaen har de røyket, spist, drukket, svettet, sett på TV, sovet, onanert, snorket og hvilt seg.
Jeg hater den sofaen! Du som er så begeistret for den jævla sofaen kan ta den med deg til Norge. Værsegod! Den en din! Bare ta den!
Jeg ler fortsatt småforrykt og ikke spesielt fintfølende.
Hun ser ut i værelset.
Men vet du, det er merkelig. Jeg får også sove på den sofaen. De nettene jeg absolutt ikke får sove går jeg hit og legger meg.
Jeg ser på sofaen og innser at det kommer til å bli slik jeg opprinnelig trodde. Denne gangen kommer vi virkelig til å møtes igjen.

Hvis dette er en aprilspøk kommer jeg til Warszawa og skyter deg, avsluttet jeg tidligere samme dag.
Du er en gal kvinne. Akkurat slik som jeg liker:) Det er ingen spøk.
Fine sofaen, tenker jeg.
Og da hun er gått på jobb dagen etter knipser jeg et bilde av den gamle sofaen mens jeg flirer fornøyd. Snart, tenker jeg og stryker hånden over sofaen. Snart.