mars 10, 2006

Kjønn og litteratur

Hva tenker du om kjønn og litteratur?
Har du sett hvordan kjønnet til forfatteren blir avgjørende da menn anmelder bøker, velger kanonene og skriver litteraturhistorien?
Har du registrert den eldgamle skepsisen mot kvinnnelige forfattere, og kjenner du til den direkte motstanden de første kvinnelige forfatterne møtte?
Er alle dine favorittforfattere menn, og leser du helst bøker skrevet av menn?
Kaller du det mannslitteratur?
Eller mener du menn skriver universelle bøker om hva det vil si å være menneske, at mannen skriver litteratur.
Mens kvinner skriver kvinnelitteratur.

Hever du deg kanskje over kjønnsperspektivet?
Og hevder det er tilfeldig at da du ble bedt om å nevne dine fem største leseropplevelser var alle bøkene skrevet av menn.
Tilfeldigvis.

"The fierce struggle at the heart of literary history is a battle between strong equals, father and son as mighty opposites, Laius and Oedipus at the crossroad" hevder litteraturkritikeren Harald Bloom i "The Anxiety of Influence" (1973) og presenterer en litteraturteori hvor litteraturhistoriens dynamikk drives frem gjennom kunstnerens "frykt for innflytelse", frykten for at han ikke er sin egen skaper og at forfedrenes kunstverk er overlegne hans eget. I følge Bloom må den sterke poeten ta del i en heroisk krigføring mot sin forgjenger, en litterær Ødipus-kamp hvor mannen blir poet gjennom å invalidisere sin poetiske far.
Det var muligens dette Ari Behns bedrev under sitt voldsomme inntog i den litterære debatt etter å ha utgitt den lille lefsa "Trist som faen".
Som om det ikke var nok å definere litteraturhistorien som en kamp mellom fedre og sønner, definerer også Bloom den poetiske prosessen som et seksuelt møte mellom den mannlige poeten og hans kvinnelige muse.
De feministiske litteraturforskerne Gilbert og Gubar benytter seg i "The Madwoman in the Attic"(1979) av Blooms litteraturhistoriske modell som et utgangspunkt for å analysere hva det vil si å være en kvinnelig forfatter i en kultur hvor litteraturhistorien kun omhandler mannen som forfatter.
Istedenfor å avskrive Blooms modell som sexistisk viser Gilbert og Gubar hvordan Blooms teorier beskriver en vestlig litteraturhistorie som er overveldende mannlig og patriarkalsk.
Og hvor den kvinnelige forfatteren ikke passer inn.

La oss se litt bortenfor litteraturhistorien et lite øyeblikk:
I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913, i USA i 1920 og i Storbritannia i 1928.
Norges første kvinnelige student ble immatrikulert ved Det Kongelige Fredriks Universitet i 1882, og to år senere fikk kvinner rett til å studere og avlegge eksamen ved alle fakulteter ved landets eneste universitet. Etter eksamen kunne kvinner åpne praksis som leger og tannleger, forøvrig hadde de ingen adgang til de embeter de var utdannet til.
Inntil den nye ekteskaploven av 1888 var gifte kvinner umyndige og hadde ingen rett til særeie. Året etter får jenter for første gang adgang til 17.mai toget i Oslo.
"I Kvinder være eders Mænd underdaninge" blir tatt ut av vielsesritualet i 1920.
Først i 1927 sidestiller en ny ekteskapslov mann og kvinne økonomisk og rettslig, og i 1964 gir ny navnelov kvinner rett til å beholde pikenavnet ved inngåelse av ekteskap.
Likestillingsrådet opprettes i 1972.
I 1979 trer Likestillingsloven i kraft, og Likestillingsombudet og Klagenemda for likestilling opprettes.

Kvinner ble nektet den økonomiske, sosiale, politiske og psykologiske status som ifølge Gilbert og Gubar var essensiell for kreativiteten. Kvinner ble nektet retten, evnen og utdannelsen til å fortelle sine historier med selvtillit.
Og kvinner hadde ingen plass i litteraturhistorien.
Følgelig hevder Gilbert og Gubar at den mannlige poetens "anxiety of influence" oppleves av den kvinnelige poeten som en "anxiety of authorship".
Men den kvinnelige forfatter var likevel et faktum.
På 1800-tallet måtte kvinnelige forfattere forholde seg til at kritikerne fokuserte på hennes femininitet og vurderte henne i forhold til samtidige kvinnelige forfattere uansett hvor ulik deres stil eller temavalg var.
I "A litterature of their own: British Women Novelists from Brontë to Lessing" (1982) gir Elaine Showalter en historisk fremstilling av den britiske, kvinnelige romantradisjon og peker blant annet på en dobbel standard i kritikken av menn og kvinners forfatterskap. Flertallet av litterarturkritikerne i andre halvdel av 1800-tallet så ut til å være sjokkerte og nærmest krenket over disse kvinnenes manglende evne til å tilpasse seg den viktorianske kvinnelige stereotypen hvor man definerte kvinnen som et engleaktig vesen som ikke var i stand til å føle lidenskap, sinne, ambisjon eller ære, og hvis rolle var å være en engel i hjemmet.
I følge Showalter hadde den mannlige motstanden mot de kvinnelige forfatterne mange uttrykk:
Den kvinnelige romanforfatteren ble ansett for å være involvert i en aggressiv konspirasjon som hadde til hensikt å frarøve mennenes deres marked, stjele deres stoff og rive bort deres unge kvinnelige lesere.
Man betraktet de kvinnelige romanforfatterne som dominerende som en følge av et overlegent antall og selvsagt ikke på grunn av overlegne evner. I en utgave av North British Review fra 1851 skrev dikteren Coventry Patmore at "there certainly have been cases of women posessed of the properly masculine power of writing books, but these cases are all so truly and obviously exceptional, and must and ought always to remain so, that we may overlook them without the least prejudice to the soundness of our doctrine."
En stor del av den negative kritikken forsøkte å rettferdiggjøre antagelsen om at romaner skrevet av kvinner var merkbart underlegne romaner skrevet av menn. Viktorianerne knyttet den kvinnelige forfatter til den kvinnelige kroppen og dens antatte sykelighet og forpliktelser. I følge Showalter skyldtes dette at man mente barnefødselens biologiske kreativitet direkte rivaliserte skrivingens estetiske kreativitet.
Forøvrig forelå det en sterk tro på at kvinnekroppen i seg selv var et underlegent instrument. Fysikere og antropologer hevdet at kvinner liksom "de lavere rasene", hadde "smaller and less efficient brains, less complex nerve development, and more susceptibility to certain diseases, than did men." Følgelig antydet kvinnelig intellektuell utmerkelse både en selvdestruktiv imitasjon av mannlige ferdigheter og en maskulin fysisk utvikling.
En annen forklaring på kvinnelige forfatteres underlegenhet var deres begrensede erfaring som fulgte av at store deler av den maskuline verden var lukket for kvinnen hvis oppgave var å være en omsorgsfull mor og hustru i hjemmet.
I tillegg til å anse den kvinnelige forfatter for å være betydelig underlegen den mannlige forfatter hevdet man at det kun var ulykkelige og frustrerte kvinner som skrev bøker.
"Women who are happy in all home-ties and who amply fill the sphere of their love and life, must in the nature of things, very seldom become writers" hevdet forfatteren og litteraturkritikeren Gerald Massey i 1862, og representerer en gjenklang av forfatteren G.H. Lewes`påstander om "The Lady Novelists" i Westminister Review ti år tidligere. Så sent som i 1892 introduserer også Catherine J. Hamilton "Women Writers: Their Works and Ways" med utgangspunkt i samme teori.

På tross av alle disse forholdene utmerket en rekke kvinnelige forfattere seg på 1800-tallet, og i følge Showalter representerer denne perioden faktisk "the Age of the Female Novelist". Ettersom antallet viktige romaner skrevet av kvinner økte gjennom 1850 og 1860-tallet måtte mannlige journalister vedgå at kvinner utmerket seg i skapelsen av fiksjon ikke bare i England, men også i Europa og Amerika.
Det ble tydelig at Jane Austen (1775-1817) og irske Maria Edgeworth (1768-1849) ikke var avvik som tidligere antatt, men forløperne til kvinners deltakelse i utviklingen av romanen.
Typisk for mange av de kvinnelige forfatterne var det mannlige pseudonym som ble et nasjonalt særtrekk ved de engelske, kvinnelige forfatterne.
I følge Gilbert og Gubar og Showalter, forsøkte disse kvinnene å løse det litterære problemet ved å være kvinne gjennom å presentere seg selv som mann.
Det er mest kjent at George Sand og George Elliot skapte en mannlig persona for å oppnå mannlig aksept for deres intellektuelle evner, men også Brontë-søstrene gjemte i utgangspunktet sitt gale kjønn bak navnene Currer, Ellis og Acton Bell. I tillegg til disse fremstående forfatterne benyttet en rekke andre kvinnelige forfattere seg av en mannlig maske for å mestre den litterære dobbeltstandarden, og forflytte seg vekk fra begrensningene som deres litterære formødre møtte.
Blant kritikerne skapte innføringen av det mannlige pseudonym i 1840-årene stor forvirring. Med utgangspunkt i den dobbelte standarden forsøkte man å gjette forfatterens kjønn. Kvinnelige forfattere var i følge Showalter "acknowledged to possess sentiment, refinement, tact, observation, domestic expertise, high moral tone, and knowledge of female character; and thought to lack orginality, intellectual training, abstract intelligence, humor, self-control and knowledge of male character." Mannlige forfattere hadde derimot "power, breadth, distinctness, clarity, learning, abstract intelligence, shrewdness, experience, humor, knowledge of everyone`s character, and openmindedness." Disse kategoriene utgjorde et instrument som litteraturkritikerne benyttet seg av under vurderingen av romanene. Denne besynderlige formen for litteraturkritikk medførte innimellom at litteraturkritikerne identifiserte mannlige forfattere som kvinnelige, men på tross av disse pinlige mislesningene innså man fortsatt ikke at den dobbelte standarden trengte en revisjon.
Da Charlotte Brontës klassiker "Jane Eyre" utkom under pseudonymet Currer Bell i 1847 og George Elliots "Adam Bede" ble publisert i 1859 ble kritikerne forvirret av kvaliteter i romanene som ikke klart kunne bli definert som maskuline eller feminine.
Presentasjonen av kvinnelig seksualitet og menneskelig lidenskap i "Jane Eyre" forstyrret og forundret leserne. Hvis Currer Bell var en kvinne hadde man problemer med å forestille seg hva slags kvinne hun kunne være! Selv da kritikerene erkjente nærværet av genialitet var de sjokkert over romanens mangel på konvensjonalitet. Lewes hevdet at "a more masculine book in the sense of vigour was never written".
Og kritikerne trodde at Gerge Elliot var en gentlemann og kontorist. Senere innrømte The Saturday Review "to speak the simple truth, without affection or politeness, it (Adam Bede) was thought to be too good for a woman story".
Da det ble avslørt at begge forfatterne bak pseudonymene viste seg å være kvinner lot kritikerne seg forferde over deres uanstendighet.
Charlotte Brontë opponerte og skrev direkte til kritikerne og journalistene i protest mot den kjønnede kritikken. Til The Economists kritiker skrev hun:

To you I am neither man nor woman. I come before you as an author only. It is the sole standard by which you have a right to judge me- the sole ground on which I accept your judgement.

På 1970-tallet stod feminister i spissen for å trekke de kvinnelige forfatterne som hadde blitt utestengt fra litteraturhistorien frem fra glemselen igjen. Det ble skrevet kvinnelig litteraturhistorie og forsket på feminisme i litteraturen.
I tillegg introduserte man begrepet kvinnelitteratur som refererte til litteratur som var skrevet av kvinner og omhandlet kvinners problemer. Kvinnelitteraturen hadde et frigjøringsperspektiv som gav den en funksjon i datidens kvinnekamp.
I Norge skapte kvinnelige forskere ny interesse for Amalie Skrams (1846-1905) usynliggjorte forfatterskap, og på 1980-tallet ble det foretatt en nyutgivelse av alle hennes verker og samtidig en revurdering av hennes forfatterskap.
Camilla Collet (1813-95) som skrev Norges første tendensroman "Amtmannens døtre" (1854) ble også gitt ny oppmerksomhet, men defineres likevel stadig gjennom slektskapet til sin far og bror, og ungdomsforholdet til Welhaven. Jeg skulle gjerne sett en nyutgivelse av hennes "Opptegnelser fra ungdomsaarene".
I dag lærer vi dog omsider at Virgina Woolf sammen med James Joyce representerer de viktigste fornyerene av den engelske romankunsten gjennom modernismen. Virginia Woolfs usedvanlige og kresne skrivestil som er så overlegen alle de andre kanonene på pensumlisten til litteraturvitenskap at det for engangs skyld gir mening å bruke betegnelsen genial.

Men litteraturhistorien skrives fortsatt først og fremst av menn.
Mannlige forfattere kanoniseres fortsatt oftere enn kvinnelige.
Dagbladets nylig avdøde hovedanmelder Øystein Rottem avviste stadig kvinnelige debutanter som rare, uforståelige og ikke-universelle, og erklæringene om genialitet var i all hovedsak forbeholdt de mannlige debutantene som visstnok skrev universelle historier. Forøvrig uttalte han i et intervju med P2 at kvinner ikke er kvalifisert til å konkurrere mot menn om litterære priser.
Det samme syntes tydeligvis alle som var så rasende og forferdet over at Elfride Jelinek ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2004.

Jeg anser begrepet kvinnelitteratur for å være ubrukelig i vår tid siden det benyttes til å fremstille kvinnelige forfattere som kjønnede i motsetning til de mannlige forfatterne. Kvinnelitteratur fremstår som en komplisert og upresis fellesbetegnelse på bøker skrevet av kvinner uavhengig av tema, og i dag impliserer begrepet at denne litteraturen er underordnet litteratur skrevet av menn som kun skriver litteratur.
Ut i fra mitt syn bør begrepet legges dødt, og kvinnelige forfattere bør slippe å plasseres utenfor selve Litteraturen gjennom denne kategorien på samme måte som menn unnslipper en mannslitteraturbås.

Eller er det fortsatt slik at det i all hovedsak ikke er rom for kvinnelige forfattere i litteraturhistorien?

Og mannen fortsatt er Mennesket.

PS: Hvem var favorittforfatterne dine, sa du?

-lotten-

Denne posten ble publisert på bloggprosjektet 0803 i anledning Kvinnedagen.

Etiketter:

13 Comments:

At mars 12, 2006, Anonymous Mina said...

Veldig bra post Lotten! Når jeg tenker på pensumlista jeg hadde da jeg var oppe i norsk muntlig i 10. klasse, var det uten tvil flere mannelige forfattere enn kvinnelige... De aller fleste tekstene vi leser på skolen er også skrevet av menn. Forfatterne vi lærer om er stort sett menn.

I 10. klasse lærte vi om Henrik Ibsen, Arne Garborg, Aleksander Kielland, Jonas Lie, Amalie Skram, Herman Wildenway, Halldis moren Vesaas, Sigrid Undset, Olav Duun, Sigurd Hoel, Inger Hagerup og Rolf Jakobsen. Mennene er i klart flertall... I tillegg husker jeg at det var MYE lettere å finne stoff om mennene enn kvinnene i norskboka.

Og hvorfor er det bare menn blant "De fire store"? Jeg vil påstå at Amalie Skram og Sigrid Undset er langt bedre kjent blant nordmenn enn Jonas Lie!

 
At mars 12, 2006, Blogger Hjorthen said...

Det er vel fordi begrepet "De fire store" stammer fra generasjonen før Undset, og fortsatt ikke har fått noen oppgradering. Jonas Lie har vel ikke tplt tidens tann spesielt godt og kunne godt blitt byttet ut med Undset for min del, men Hamsun burde vel også vært blant de fire store hvis man først skal oppdatere begrepet?

Ibsen, Hamsun, Undset og Oxviken?

 
At mars 12, 2006, Anonymous Mina said...

Det er fire store jeg gjerne lærer om;)

 
At mars 12, 2006, Anonymous Eline said...

Mine favorittforfattere er Mari Osmundsen, Fay Weldon og Minette Walters (og bittelitt Gunnar Lunde....).
Men yndlingsboka, selve BOKA over alle bøker er Blodig helg av Helen Zahavi!!
Hvem er dine favorittforfattere Lotten?

 
At mars 13, 2006, Blogger Elvis Bling Laden said...

Jeg er ikke sånn formellt skolert, og aldri gått på skole noe særlig, jeg bare leser det som ser gøy ut. Men jeg er glad i SF, og spesielt i utopisk litteratur. Og her er det et godt eksempel, og to anbefalinger.

Ursula K. Leguin: The Disposessed

James P. Hogan: Voyage from Yesteryear

De skildrer hvert sitt utopiske samfunn, uten klasser, privat eiendomsrett, rasisme eller kvinneundertrykking.

Piercy skriver kroppsnært politisk (og ganske sint), og mye om forholdet mellom mennesker, følelser og sex.
Hogan skriver om teknologi og økonomi (jaja, og selvføgelig vold).

Kan man ikke si "kvinnelitteratur" for å beskrive en _stil_? Piercy er utprega feminist, mens Hogans kvinner er bare.. eh.. selvfølgelig likestilt og ikke problematisert så mye.

De "store" har jeg lest litt lite av. Kjenner ibsen litt bedre når ibsenåret er ferdig, tenker jeg ;-)

 
At mars 14, 2006, Anonymous Julie said...

Som Pike Mot Samtiden, vet du hva PMS-pop er???
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302897

 
At mars 15, 2006, Anonymous petter said...

veldig, veldig god lesning, dette. vil du forresten røpe for meg hvor du har fått stoffet fra (noen titler)?

innimellom all denne historien jeg leser selv er dette en problemstilling som dukker opp veldig ofte, det merkelige er dog at det ikke er så sjølsagt at man grubler over det (om man ser vekk fra at vi alle er oppdratt under det norske flagget + reform94 + en passe unyansert litt.historie). det er som om man må være i Nerdenes Ytterfløy eller ha en beslektet sykdom for at dette skal være et viktig spørsmål.

det aller mest interessante (og det mest kompliserte, uten tvil) er hvilken omveltning i det allmenne historiesynet en ny didaktikk evt. vil gjøre. da først slår det en hvor kort, på et vis, det europeiske kvinnesynet kommer til, for i dag kan man ikke (og heller ikke om en god stund, såvidt jeg kan fatte) skrive en historisk notis om en kvinnelig forfatter uten å innbefatte seg med enten "kvinnelitteratur", "paradigmeskifte" etc, noe (slik du impliserer) som først og fremst er den holdningen som gjør disse bøkene kjønnet.

samtidig er jo dette ganske tveegget, for når vi altså har kommet hvor vi faktisk synliggjør kvinner som sitter og skribler i vei for harde livet, er ikke to hundre år utrolig lenge, og når man legger til dette nevnte historiesynet, virker det som en ren nødvendighet å måtte understreke det faktum at "jo, boken er faktisk skrevet av en kvinne". sjøl tror jeg generasjonen etter oss mer og mer kan læres til å overse dette skillet som altså er reform-generasjonenes eget, om man bare belyser samtidslitteraturen langt sterkere enn hva som er tilfelle. men dette ville jo kanskje betydd flere kjedelige norsktimer igjen, og .. ja.

ble jo langt for en kommentar dette, men korrektur gidder vi ikke. så kan man også nevne astrid tollefsen, inghill johansen, kari bøge ..

leser bloggen din jevnlig, fortsett med de flotte innleggene !!

petter

 
At mars 17, 2006, Blogger jenteutenkatt said...

Apropos flinke kvinnelige forfattere – kommer det snart mer føljetong?

 
At mars 19, 2006, Blogger ida said...

Heisann!

Jeg håper kommer tilbake snart, jeg vil lese ferdig føljetong!

 
At mars 20, 2006, Blogger Mariann said...

Det har vel nå og da vært foreslått og gjøre de fire store til fem, og la den femte være Hamsun, men grunnet hans noe brokete historie blir det alltid nedstemt. Det kan nok hende det blir endringer og utvidelser når krigens generasjon rusler for godt.

Og når vi først er inne på det (eller i hvert fall nesten), så er det sagt om Harriet Backen at hun ville vært like kjent som Munch om hun bare hadde vært mann. Dette er kanskje i drøyeste laget, da hun ikke var like genial (eller gal) som han, men det er noe å tenke på.

 
At mars 23, 2006, Anonymous Anonym said...

Hei Pike Mot samtiden!

Jeg har vært innom siden din flere ganger nå, og syntes det var på tide å gi en kommentar her.

Først og fremst for å takke deg for utrolig morsomme og innsiktfulle skildringer av Norges forlagsvirksomhet, og tanker og påfunn om mangt og meget...

Jeg har ledd meg skakk av føljetongen, med ditto frysninger på ryggen - jeg har selv gått igjennom temmelig nøyaktig den samme kverna som deg. Fått mange og omstendelige konsulentuttalelser, med mye ros og sprikende forlag til forandringer som til slutt, etter mange, mange forandringer, med like mange halveis refusert/antatt svar, igjen og igjen, for å se alt renne ut i et eneste stort spørsmåltegn: Hva pokker gjør jeg nå??!

Har funnet trøst i din modige blottstillelse - akk, det er som om jeg kunne ha skrevet den selv.

Ser fram til neste del! Du er en heltinne!

Vennlig hilsen Dani

 
At mars 24, 2006, Anonymous KEE, Skien said...

Å gruppere forfattere som kvinnelig eller mannlig er ikke utpreget i min orientering i de litterære sfærer-

Eksempel: Sara Paretsky (V I Warshawski bøkene) skriver så tett op til den etablerte "hardboiled" genren at å dra inn kjønn, både på forfatter og heltinne blir tåpelig for å beskrive hva slags bok det er- det er en hardkokt krim kort og godt.

Jeg sitter faktisk igjen med følelsen (totalt ubegrunnet riktignok) av at den voldsome fokusen på at dette (altså enhver kvinelig forfatter) er en "kvinneforfatter" er et prosjekt som har blitt dratt frem av tidligere tiders feminister- for å stå frem som noe eget og for å få oppmerksomhet rundt forfatterskapet- men nå slår dette tilbake, da en slik definisjon støter fra seg enhver mann som vil ha et stykke lesestoff- han tar skjelden med ildtang i noe som er merket som kvinnelitteratur.

 
At april 01, 2011, Blogger Ivar Bakke said...

Har skrevet om dette på min blogg.
http://bit.ly/gv1Bll

Hilsen mann og kannibal

 

Legg inn en kommentar

<< Home

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg