Zielona Pani

Hun minner meg om en ung jente jeg elsket i et annet land, før jeg reiste tilbake til maskene.

Allerede den første dagen aner jeg hvor befriende det er at det ikke lenger bare er jeg som fyller rommet. Deretter blir jeg overkjørt. Og det er så lenge siden jeg er blitt overkjørt at jeg begynner å le like fornøyd som jeg innerst inne lo da Min Venninne den Rasende satte på sirenene og viftet med knivene. Snart ser jeg de nye fargene i rommet. Og svingningene hennes får meg til å våkne fra dvalen. Jeg setter meg på stolen, og før jeg rekker å reise meg har hun løst alle praktiske problemer, sendt mail, og hengt bildene på veggene.
Et lite øyeblikk ser jeg han i meg selv se på henne, slik som han lener seg tilbake og følger meg. Det forvirrer meg, men jeg rekker ikke å fange noe for hun har allerede lagt nye innfall på bordet. Du har sjel, hadde han en gang sagt med et nytt lys i øynene. Og jeg ser på henne, og ser at det er flere som har sjel. Som ikke er gold, lukket og tørr. Hun fyller hyllene med te, kakao og frukt, og legger det fargerike sjalet over stolen. Og de neste dagene føler jeg varmen hennes hver gang jeg ser på sjalet, teen, kakaoen og frukten. Dagen hun ikke kommer er rommet stort, grått og tomt. Og jeg gleder meg til at hun snart kommer tilbake og fyller rommet igjen. Noen ganger slenger hun med leppa som en tølpete tenåringsgutt. Noen ganger nevner hun det unevnelige. Og jeg vet at tragedien sitter fast i henne, og at hun vet at en dag skal jeg ta den i mot. Fortsatt vet hun ikke hvorfor jeg vet. Fortsatt vet hun ikke om den andre tragedien. Fortsatt vet hun ikke at hun kan speile det skjulte speilbildet sitt i mitt. For min tragedie er ikke en rikstragedie som nådde mediene. Mitt tap sitter fast i en østlandsbygd hvor det bare er sambygdingene som vet.

Og jeg har ikke sagt noe.

Ikke da jeg tar ferie fordi det gamle tapet forsterker det nye. Ikke da jeg har samtalet med de landløse barna som sitter på kontoret mitt. Ikke da jeg er på gråten etter at den spede og sårbare tenåringsgutten har falt sammen på stolen foran meg og fortalt om drapet på broren og torturen da han selv ble bortført.

Men en dag sier jeg kort at han døde.
Jeg vet så mye om hennes tap at jeg tenker at det vil være redelig å la henne få vite om mitt. Det åpner for et skummelt skjebnefellesskap. Liksom historien til han som gråt og ble et barn i armene mine da han fortalte om faren som hoppet ut av vinduet og ut av livet. Da han ble farløs.

Hun minner meg om en ung jente jeg elsket i et annet land, før jeg reiste tilbake til maskene. Hun fyller rommet med farger.

(2008 )

Og jeg som satt og koste meg med urteteen min

Jaha. Så her var jeg opptatt med å spise meg frisk, trene pilates og lese åndelig skjønnlitteratur mens jeg drakk urtete fra pussige tekanner. Lengte etter skog, jorder og sjø daglig, og rømme byen da jeg hver fredag stemplet meg ut av asylbyråkratiet. Spise meg riktig så glad og så sunn og så frisk, og en vakker natt lage en ny låt på den nedstøvede kassegitaren.

Jaha. Så her var jeg opptatt med å leve livet mitt, puste med magen og bruke ryggmusklene på en annen måte enn Ringeren i Notre Dame. Sondere hus på landet-markedet, spare penger og synes at bildene i interiørmagasiner var gledelige. Tenke at panteisme var tiltalende, vurdere å stemme de grønne, og spise fisk tre ganger i uken. Og hjemmelagde, gassdannende grønnsakssupper uten guffen buljong. Solide biffer. Knekkebrød uten gjær og gluten.

Jaha. Så her var jeg iferd med å spise meg helt frisk, og nesten forelske meg i den pussige avantgarde-medisineren min som sørget for at blodprøvene mine ble stadig mer anstendige. Han som forbød øl og vin, men tillot mørk sjokolade og vodka tonic i helgene. Og for øvrig syntes jeg burde begynne med kickboksing fremfor frøkenballett.

Så her satt altså jeg lykkelig og planla videre nytelse i min behagelige boble. Men mens den utlevde feministen satt og drakk urtete, klipte fresh frisyre og kjente skogsveien under føttene -

boltret konservative kristne, konservative muslimer og konservative katolikker seg på egen spalteplass i Kuksure Tidende. Fikk Eia lage biologisme-propaganda for det statlige fjernsynet. Syntes herr Skavlan det var verdifullt å bruke fredagskvelden på en fnisende middelaldrende kvinne som hadde meddelt at hun sugde den gamle mannen sin hver morgen. Produserte en Kvinnelig religionshistoriker fascinerende mystisisme om feminister, eller var det norske kvinner, eller? Danset implantatmodellene videre i familiens lørdagsunderholdning. Ulte forkastede menn i mannskor på nettet at norske kvinner var stygge og feite og slemme, buhu!, så nå skulle de ekte mannfolka reise til Thailand og finne seg ekte kvinner. Slike som var myke og føyelige, og forøvrig forstod at man som bærer av innovertissen var programmert til å lage mat, vaske og ellers være seksuelt tilgjengelige. Ladybot.

Dere forstår ikke hvordan afghanske menn er, sa den afghanske kvinnen under asylintervjuet.

Mon det.

Faen.
Backlash.
Aldri fred å få.

Give Me A Reason To Be A Woman

Se! Der tripper frøken Vest! Heldige frøken Vest!
Frøken Vest lever i en kultur som er så likestilt og moderne at istedenfor å måtte skjule kroppen og utseendet sitt for det mannlige blikket, får hun lov til å gjøre alt hun makter for å behage det samme blikket.
Se! Se på frøken Vest! Pornografien har lært henne hva det mannlige blikket begjærer.
Den første dagen gikk frøken Vest til Herr Plastisk Kirurg siden det mannlige blikket hadde lært henne at det var aldeles henrivende med store implantater.
Kjære Herr Plastisk Kirurg, sa Frøken Vest. Kan du skjære opp de friske og naturlige brystene mine? Ja, selvfølgelig! smilte Herr Plastisk Kirurg fornøyd. Her skal vi produsere samlebåndspupper! Døde og kalde, akkurat slik vi synes de skal være.
Etterpå trippet frøken Vest ut med blåmerker på de nye brystene og sterke smerter.
Men brystene var så karikerte og pornografiske at alle mannlige blikk ble dratt mot henne.

Ikke se! Ikke se på frøken Vests Andre. Religion har lært henne hva det mannlige blikket forakter. Frøken Vests Andre gjemmer kroppen bak formløse klær og skjuler håret med et anstendig skaut. Ok, da kan du se likevel! Frøken Vests Andre er verken naken eller nedverdiget, og hun er så ærefull at hun ikke vekker det mannlige blikkets begjær.
Jeg har så høy verdi at bare blikket til en eneste mann skal få se hvor skjønn jeg egentlig er! sa frøken Vests Andre på et språk som ingen forstod.
Jasså, sa Mannen i gata og gikk isteden hjem og runket til Playboy-jentene på TV 3.
Jasså, mumlet feministene og gikk hjem og banket gubben.

Se! Se på frøken Vest! Frøken Vest er så selvstendig at hun har internalisert det mannlige blikket og gjort det til sitt eget.
Den andre dagen gikk frøken Vest til Herr Plastisk Kirurg siden det mannlige blikket hadde lært henne at det var aldeles uimotståelig med produktfitter fra pornofabrikken. Kjære Herr Plastisk Kirurg, sa frøken Vest. Kan du skjære i de friske og naturlige kjønnsleppene mine? Ja, selvfølgelig! lo Herr Plastisk Kirurg begeistret. Her skal vi lage samlebåndsfitter! Døde og kalde, akkurat slik vi synes de skal være.
Etterpå kreket frøken Vest seg hjemover med skamfert underliv og sterke smerter.
Men hun visste at nå var kjønnsleppene så skjønne at det mannlige blikket ville glitre fortapt.

Ikke se! Ikke se på frøken Vests Andre. Tradisjoner har lært henne hva det mannlige blikket forlanger. Frøken Vests andre fikk skjært vekk både klitoris og de indre kjønnsleppene, før en trivelig og anonym kvinne avsluttet det vakre verket ved å sy sammen de ytre kjønnsleppene. Nå var hun ren og nydelig, og da hun skulle ha sitt første samleie jublet det mannlige blikket fordi hun var urørt. Pytt pytt, om evnen til seksuell nytelse også var drept.

Se! Se på Frøken Vest! Frøken Vest er så fri at hun kan utspille sin seksualitet akkurat slik som det mannlige blikket ønsker å se den.
Den tredje dagen meldte frøken Vest seg på et strippekurs. Hun var så frigjort at hun ville lære å være sexy. Frøken Vests lillesøster hadde allerede begynt på strip aerobics hos Elixia, og stolt vist frem klassiske musikkvideo-moves i familiens spisestue.
Det var i de dager Fru Vest, løp andpusten av gårde til Herr Plastisk Kirurg fordi hun forstod hun var så fri at hun fortsatt fikk lov til å se ut som en ungpike. Zimzallabim, sa Herr Plastisk Kirurg. Nå er du så modellert og operert at ansiktet ditt mangler både mimikk og levd liv!
Blikket til den middelaldrende mannen hennes ble så lykkelig da han så den stivnede ungpikemasken at han glemte å forlate henne for en yngre kvinne.
Ah, dette var vitterlig gylne og givende tider!

Den siste dagen møttes Frøken Vest og Frøken Vests Andre et kort øyeblikk i det de passerte hverandre i Botanisk Have, bortenfor det mannlige blikket.
Stakkars kvinne, tenkte frøken Vest og uffet seg bak det tykke laget med foundation, klakket videre på de høye hælene og slang på håret mens stringtrusa gnagde mellom rumpeballene.
Stakkars kvinne, tenkte frøken Vests Andre og gjemte raskt den egenrådige hårlokken som strakte seg nysgjerrig og opprørsk ut av skautet.

Lydspor

Teksten stod på trykk i Fett nr 4-08.
Oppdatering: Teksten er også publisert på årets 0803-blogg.

Give Me A Reason To Be A Woman, 09

Ladyfest arrangerer workshop i poledance-
og jeg skulle sikkert skrevet hvorfor jeg i år fjerner lenken min til Ladyfest, men jeg er altfor opptatt med å spy.

(Les for øvrig om hijab, strippekurs og det mannlige blikket i spalten min i siste nummer av Fett.)

Rålåt ( Suck it and see, 00-tallet) Spor 2

Charlotte Oxviken - Sweet Man (2002)

I’m Miss World

Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse.
Og jeg er så heldig. Jeg vant. Denne gangen.
For jeg er blitt penere. Du synes jeg er blitt penere. Og det samme sier de andre: Du er blitt så pen! Du er blitt penere.
Dette er selvsagt en jævla skjønnhetskonkurranse. Og du er ikke blitt penere. Du er faen meg blitt styggere. Du er styggere. Jeg er penere. Og nå sitter jeg på den andre siden av bordet og er sur.
Hva betyr det liksom? At jeg er blitt penere? Syntes du jeg var stygg før?!
Jeg husker at jeg en gang satt ved et annet bord ovenfor deg, og sa at jeg ikke ville være "pen". Det var helt uinteressant for meg å være "pen", sa jeg. Jeg ville ikke være med på den karusellen, det var mye kulere å hoppe av den karusellen. Å være helt fri. Eie blikket selv.
Og du ble litt overrasket.
Men du hadde lyst på meg den kvelden. Du hadde lyst på meg selv om jeg ikke ville være "pen", selv om jeg hadde en kortklipt sveis som skrek til alle kanter, selv om jeg hadde et ansikt uten sminke, en piercing på leppa, selv om jeg hadde en rutete stretchbukse i svære støvler og en slaskete genser som skjulte kroppen. Du hadde lyst på meg den kvelden, og den neste kvelden, og på dagen og ettermiddagen så jeg at du hadde lyst på meg, alle ukene hvor vi var strandet i huset på grunn av flommen. Du hadde lyst på meg, og det var da ikke på tross av? Jeg trodde faen meg at det var fordi! Jeg fylte hele meg selv med friheten og styrken min, jeg trengte ikke å være "pen", jeg gadd ikke å tilpasse meg, jeg var akkurat den jeg ville – og du forelsket deg i meg. Ikke i et stæsjet ansikt, bølgende bertehår, og strøkne klær. Ikke i et snasent trofe du kunne vise frem til verden.
Men i meg. Som du kunne snakke med, og som fikk deg til å le.
Jeg kan banne på at du elsket meg.

Og nå sitter jeg på den andre siden av bordet og er blitt "penere". Penere som i kjedelig, konform, temmet, platt og kastrert. Penere som i damn overfladiske oo-tallet. Faen ta deg, som sitter der og sier at jeg er blitt "penere".

Men okay, jeg skal ikke dra det for langt. Jeg er tross alt ingen skjønnhet. Og det er helt uinteressant om du er blitt tykkere, blassere, eldre.
Dette er ikke en jævla skjønnhetskonkurranse.
Jeg tar enda en slurk av ølglasset, og lurer på om du vet at jeg også elsket deg.

Lydspor

Teksten stod på trykk i Fett nr 3-08, og republiseres på bloggen under samme tittel.
PS: Nytt Fett i salg NÅ!

Rålåt ( Suck it and see, 00-tallet)

Charlotte Oxviken - Struggling (2003)