Du kontakter meg søndagsnatten. Etter at fullmånen har sendt glassene i gulvet. Etter at han og jeg har grått fra hver vår side av kjøkkenbordet. Etter at jeg har forsvunnet ut av meg selv. Igjen. Og kommet tilbake. Utslitt. Jeg sitter i den røde sofaen år 2011, og plutselig fyller 1997 stuen i en tømmervilla i Oslo. Du har den polske kysten foran deg, og vi skulle vært bakenfor tiden, men flommen slår mot stuevinduene igjen. En gang var vi strandet i familiehuset. Du viste fingeren til gaten utenfor vinduet, trakk for gardinene og sa godnatt. Jeg lo fordi jeg kjente deg som meg selv, la meg ned i sengen du hadde redd til meg, og så deg gå ut av soveværelset som skulle være mitt. Jeg var ingen romantiker. Jeg gikk alene langs de polske veiene med ryggsekken på ryggen, kveld som natt, og var urørbar. Men jeg møtte det svarte blikket ditt da jeg kom opp trappen, møtte det svarte blikket ditt og så tiden bli til liv. Jeg la hemmeligheten bak hjertet. Trassig. For jeg var 19 år, unåelig, og ingen mann skulle noensinne eie meg. Jeg var på min helt private reise, sammen med min brors gitar. Og ønsket ikke annet reisefølge. Men den grønne natten danset jeg med hun som elsket meg, kysset jenta i den gule kjolen, og gikk hjem midt i veien. Jeg hadde din brors store olajakke hengende rundt den hengslete kroppen min, og i natthagen hvisket hans kone hvor vakker og ung jeg var mens hun strøk meg over kroppen, dette er din grønne natt, Charlotte. Og jeg tok min grønne natt, gikk inn i huset, pirket opp døren til det mørke værelset ditt, og la meg i din seng. Din bestevenn er død og jeg forsøker å trøste deg. Du snakker usammenhengende og desperat. Og jeg sier at jeg tror jeg husker han. At jeg møtte han den sommeren. At han hadde sett ut som en viking, og at jeg snakket fransk med hans kjæreste. Ja, sier du. Det er han. Du forsvinner. Kommer tilbake. Forsvinner. Er du der, spør jeg. Ja, svarer du. Og timene renner gjennom tastaturet. Jeg vil så gjerne holde deg oppe, jeg forsøker å holde deg i armene mine med ord, men sorgen er så vill og du står i flommen. Du er så sta, liksom meg, sier jeg til sist. Ja, svarer du. Det er sant. Og noen ganger angrer jeg, sier jeg. På at jeg ikke fulgte etter deg, at jeg lot deg flykte oss. Vær glad, svarer du. Jeg er en dårlig mann. Vil du vite sannheten, spør jeg. Skyt, svarer du. Og jeg sier sannheten. Jeg plukker frem den eldgamle hemmeligheten som jeg besluttsomt gravde ned bak hjertet da jeg var 19. Jeg er en 33 år gammel kvinne med veier jeg aldri gikk, de slynger seg gjennom meg, uforløst. Ingen mistrodde livet som meg, jeg forventet alltid at døden glefset fra døren, for alt jeg hadde igjen av min bror var en gitar. Og døden skulle ikke få bite meg i mellomgulvet igjen. Så jeg skulle elske ingen. Men ingen elsket som meg. Og bak hånsmilet mitt danset inderligheten og ømheten for menn som til sist senket blikket, inntil jeg møtte en gutt innelukket i glass og med uendelig hav i øynene. Han som også var helt alene. Jeg legger den eldgamle hemmeligheten foran deg, for jeg må la meg elske deg tilbake til livet. I natt.
Da jeg sovner drømmer jeg at vi vandrer langs min barndomselv, i min barndoms skog, og i et øyeblikk blir du til min bror. Og jeg er roen. Da jeg lener meg mot deg.
