Charlotte Oxviken

En stakkars ungjente med det romantiske og halvpoetiske navnet Charlotte Oxviken skal dessverre forlate bloggerbyen i morgen.
Jeg hadde helt glemt den sarte piken, men da jeg i dag kom på hennes tilstedeværelse besluttet jeg meg for å gjennomføre drapet som jeg alltid har hatt i tankene.
Helt siden Charlotte Oxviken publiserte sitt første plagede ungdomsdikt i bloggosfæren.

Det skal riktignok sies at spesielt savnet blir hun nok ikke.
Det er mulig det dukker opp noen forvirrede sjeler som hevder at på tross av at Charlotte Oxviken smøg seg gjennom bloggerbyen på forsiktige føtter, så hadde de alltid følt en viss godhet for det forvirrede pikebarnet.
Dette er jo vanlig praksis ved ethvert dødsfall.
Men Charlotte Oxviken var altså ikke spesielt høyt elsket av hverken bloggere eller anonyme, og utmerket seg kun med en selvrettferdig kommentar hos Kirsebæret som hadde kritisert ekspeditriser i bokhandler (...) og en snusfornuftig kommentar om rasisme hos Børge.
Ellers hadde hun stortsett nok med å lete frem eldgamle dikt fra skrivebordsskuffen min.

Man kan si at jeg har brukt og utnyttet Charlotte Oxviken på det groveste.
Fra hun kom til orde 18.september og til hun ble stilnet 29.september benyttet jeg meg av henne slik at jeg lærte meg å beherske de grunnleggende bloggerverktøyene: hvordan velge layout, hvordan linke, hvordan skrive og poste blogginnlegg, hvordan kommentere som blogger og ikke som anonyme-lotten osv.
Til gjengjeld har Charlotte Oxviken utlevert lottens svakeste punkter gjennom å publisere lottens plagede tenåringsdikt fra midten av 90-tallet i sitt eget navn.

Da A jour plutselig la igjen en vennlig kommentar hos Charlotte Oxviken, ble jeg redd.
Hvordan skulle jeg håndtere dette? lotten liker nemlig A jours dikt særdeles godt, og ønsket ikke at han skulle bli dratt inn i dette suspekte maskespillet.
Jeg innså at det snart var på tide å kvitte seg med den slitsomme jentungen.
Charlotte Oxviken jublet derimot begeistret over at en gutt der ute hadde skrevet og bekreftet hennes eksistens. Hva mer kunne hun drømme om?

Jeg har delte følelser for Charlotte Oxviken. På den ene siden er jeg takknemlig for at jeg gjennom henne lærte meg det jeg trengte for å starte min egen blogg.
På den andre siden føler jeg et betydelig ubehag ved tanke på at hun slang fortiden min i fleisen min mens hun lo slik som bare ungjenter kan le.

I morgen må hun bøte med livet.
Og mine tenåringsdikt skal tilbake til skrivebordsskuffen.
Men for å vise henne den siste ære har jeg lagt ut et lite bilde av den 18 år gamle jenta.(Litt inspirert av VamPus som i dag avslører sitt eget ansikt.)

Farvel, Charlotte Oxviken.