Black Angus

Takket være en fantastisk fin post fra Kristines Rom i forrige uke ble jeg ledet til denne sangen.

"Det er ikke stemmen hennes jeg liker best, eller låtskrivingen, selv om jeg liker begge deler. Wendy McNeill har en nerve, eller hun treffer en nerve i meg." skriver Kristine, og uttrykker eksakt det samme som jeg selv følte da den direkte stemmen og det merkelige trekkspillet fylte leiligheten min.
Hele natten.

Jeg tror ikke jeg har hørt en sang med samme rå nerve siden jeg oppdaget den unge PJ Harvey for sikkert 10 år siden.
Les posten.
Lytt til sangen.
Og merk dere navnet Wendy McNeill.