Halvantatt og halvrefusert (del 1)

Dette er historien om en halvantatt og halvrefusert roman.
Naive mennesker med forfatterdrømmer advares mot skiftende scener, store stygge forlag, og anonyme forlagskonsulenter.
PMS-føljetongens første del innebærer dog lite vondskap, og vi ser følgelig ingen grunn til å vise bort følsomme poeter eller forvirrede mennesker som er i ferd med å fullføre sitt første fortvilte forsøk på å skrive en roman.

Utdrag fra lottens dagbok, 23. desember 1999:
"Kjære,
Romanen er ferdig.
Den er råskrevet, rettet og renskrevet.
Jeg kan nesten ikke tro det.
(...) Jeg kommer til å levere den til et forlag, men det er ingen vits å ha for store forventninger. Ingen har lest den foreløbig. Etter at romanen ble ferdig har jeg vært litt forvirret og rastløs-det virker nesten som jeg egentlig syntes det var trist å bli ferdig selv om det selvfølgelig var en kjempelettelse også. Jeg har levd lenge i romanen så det var vel litt underlig å forlate den. Jeg reiser etter all sannsynliget til Polen på nyåret(..)"

Cappelen Brev 1:
24. mai 2000.
"Takk for det innsendte manuskriptet til en roman, med tittelen VINTERHAVEN. Vi har vurdert det med interesse, og også hatt det ute til behandling hos en av våre konsulenter. Vedlagt følger en kopi av innstillingen. Som du vil se har konsulenten mye positivt å si om prosjektet, men finner likevel ikke å kunne anbefale den til utgivelse slik det nå foreligger. Vi er enig i den vurderingen. Vi liker veldig godt tonen, anslaget og den indre historien, men manuskriptet er desverre altfor utflytende og ordrikt. Vi vil oppmuntre deg til å foreta en grundig nedskjæring, og sende oss manuskriptet til en ny vurdering. Det returneres seperat med vår beste takk for at vi fikk lese det, og vi håper å høre fra deg igjen."

Konsulent A:
"Det er noe friskt og uredd over dette manuskriptet. Det er i jeg form og fortelleren Ulla starter flott med å fortelle om sitt store prosjekt: "Jeg vil finne meg en elsker." Hun er student på Blindern og (inrømmer hun motvillig et stykke ut i teksten) jomfru på tross av en opprivende kjærlighetshistorie og mye kåthet. Året er 1995, Ulla er feminist og vil ikke ha en kjæreste, ikke noe komplisert forhold, men en elsker, punktum.

Så treffer hun Lars Iver, som er noen år eldre enn henne og driver sitt eget firma. De tiltrekkes av hverandre, men har samtidig begge en hang til krangling og ironiske bemerkninger som ikke gjør det lett å "komme i gang". Deres første møte ender i en rekke lange (og dessverre ikke særlig interessante i lengden) diskusjoner.

Denne innledningen avslører en energisk, morsom og orginal jeg-figur. På sitt beste kåserer hun med stor språklig oppfinnsomhet og begeistring. Men hun er ikke like god til å fortelle, og obsrevasjonene blir ofte utflytende, eller de drepes av den ustanselige lysten til å kåsere og kommentere. Det gjør at leseren hverken her eller i resten av teksten kommer så nær innpå Lars Iver (og de andre bipersonene) som ønskelig. Han er troverdig nok og en absolutt interessant motpart til Ulla og hennes prosjekt, men holdes altfor ofte på avstand på grunn av de mange utfallene fra jeg-fortelleren.

Bokas annet kapittel starter to år senere. Ulla har vært ute i verden, er kommet tilbake og oppdager at hun skal treffe Lars Iver igjen. Det gjør henne oppspilt. Og i det tredje kapittelet- som utgjør resten av manuskriptet- skjer det. De går til sengs. Ulla er fornøyd. "Jeg er erobreren". Hun har bestemt over sin egen lyst og drift, kroppen er intakt, hun er ikke forelsket, dette har ingenting med kjærlighet å gjøre.

Dessverre er det ikke så enkelt. Ulla prøver i det lengste å bedra seg selv, og går så langt som å finne seg en elsker nummer to- Per Martin. Han får ikke leseren særlig godt tak på , akkurat som også Ullas venninner hadde fortjent en bedre behandling. De kommer sjelden til orde og vil blir sittende med nokså uklare bilder av dem. Som "motparter" til Ulla og hennes energiske forsvar for sitt prosjekt hadde de fortjent et mer selvstendig liv og en klarere profil.

Det ender melankolsk. Ulla greier ikke å forsone seg med at hun faktisk er forelsket, at hun og Lars Iver faktisk har et kjærlighetsforhold. Og selv om slutten blir utflytende og uklar, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest noe som virkelig kan bli en flott beretning, midt inn i dagens debatt. For dette er den freske jenta som er stolt over egen lyst og egne oppfatninger, som forteller med begeistring (og adskillig språklig oppfinnsomhet) om sine samleier, og som etter helt klassisk mønster opplever kjærlighetens tragedie. Bare at denne gangen er det verken et ekteskap eller fiendtlige familier som står mellom de elskende og lykken, heller ikke er det krig eller sykdom eller død som blir "skurken".

Tonen er som sagt frisk og frekk og troverdig. Men- forfatteren kjenner ikke begrensningens kunst. Manuskriptet drukner i ord. Gjentakelser, variasjoner som ikke gir noe nytt, uinteressante sidesprang, dødfødte diskusjoner, meningsutbrudd som burde vært på to-tre linjer men blir på to-tre sider eller mer.

Dette sammen med den svake uttegningen av bipersonene, gjør at jeg ikke kan komme med noen anbefaling slik manuskriptet nå er. Men jeg synes dette var en frekk og underholdende historie, ikke det store diktverket kanskje, men noe som kan bli en spennende debut, morsom, tidsaktuell og uforferdet.

Så håper jeg forfatteren på ny vil kaste seg over sitt eget manuskript med selvkritikk- i tillegg til det pågangsmotet hun forhåpentligvis har felles med sin heltinne"

Utdrag fra lottens dagbok 29. mai 2000:
"Kjære!
Cappelen vil kanskje gi ut romanen min! Det stod det i brevet jeg fikk 25. mai.
Dette er helt ekstremt. Jeg har vært i lykkesjokk i flere dager. Dette er det mest fantastiske som noen gang har skjedd. Og det mest skremmende. De tror det kan bli en bra debut hvis jeg klarer å gjøre noen nedskjæringer. Dette skulle jeg delt med "Min Venninne den Rasende" og X. Og Y skulle også ha vært her. Jeg tenker rare tanker om Z. Hvis boken blir utgitt, kan han noen gang tilgi meg?
Oj. Dette er stort"

Den lykkelige forfatter elsket brått den anonyme konsulenten inderlig-en eldre mann antok hun- og selvsagt hadde hun samme pågangsmot som sin heltinne.

Aiai, arme pike.
Om hun bare hadde visst hva slags reise hun hadde begitt seg ut på..

Aschehoug Brev 1:
21. august 2000.
"Redaksjonen takker for mottakelsen av ditt manuskript Vinterhaven, som vil bli vurdert med tanke på utgivelse i bokform. Svar vil kunne ventes i løpet av 2-8 uker."

Fortsettelse følger-

Kategori: Kultur