Halvantatt og halvrefusert (del 2)

Den unge forfatter var straks klar med en bearbeidet utgave av sitt storslagne verk.
Dypt forført av den anonyme konsulentens bevingede ord, og tanken på at hennes manus skulle bli en "morsom, tidsaktuell og uforferdet debut", trosset hun sitt egenrådige sinn, fulgte den eldre mannens råd, og dissekerte sin nyfødte roman.
Men hun tvilte. Hva om den fortsatt ikke er bra nok? Hva om de refuserer meg? Nå.
Hva da?
Så sterk var tvilen at den yngre lotten lot en utvalgt Venninne lese Vinterhaven før hun sendte den nye versjonen til Cappelen. Med bankende hjerte og en sterk følelse av ubehag overrakte hun romanen til sin Venninne den kritiske.

Mail fra lottens Venninne, 2. september 2000:
"Hallo lotten,
Her kommer tilslutt min lille amatøruttalelse om Vinterhaven. Du får unnskylde at betraktningene kommer litt hulter til bulter og er preget av litt hastverk. Først vil jeg si at dette kanskje er litt farget av det du sa før du avleverte den. Passasjene i den første delen (Jomfruen-hora) som du , om jeg ikke tar feil, trodde ville være litt sterk kost for meg, likte jeg faktisk godt. Jeg synes de gir et godt innblikk i Ullas virkelighetsoppfatning og hennes ekstreme prosjekt. Det jeg kanskje vil utsette på noen av ”talene” eller argumentasjonen til Ulla er at jeg synes jeg hører forfatterens stemme litt vel tydelig. Noen ganger virker det som om forfatteren har flere poenger som må fram som kanskje ikke høres helt overbevisende ut i Ullas munn. Men det her henger selvfølgelig sammen med at jeg kjenner deg og at man nok kan si at romanen er av en smule selvbiografisk karakter. Når det er sagt så klarte du etter hvert å blåse liv i en selvstendig karakter og mine favoritt steder i boka er nettopp de der hun skildres i handling og samtale med de andre personene i boka. Særlig synes jeg avsnittene med Ada var ukostelige,(i biblioteket f.x.) hun er virkelig en karakter som du skildrer utrolig fint og nyansert og veldig morsomt. Generelt likte jeg veldig godt, som du kanskje gjetter, de kjappe dialogene, miljøbeskrivelsene ( Oak-scenene fikk meg virkelig til å fnise.) Noen steder løftes historien veldig opp, jeg har en mistanke om at du har skrevet akkurat de avsnittene i det siste? Når det gjelder kjærlighetshistorien så kan jeg bare si at den er veldig troverdig og sann og av stor gjenkjennelsesfaktor. Alt i alt er dette nettopp en slik stil og et slikt tema jeg har etterlyst hos kvinnelige forfattere: friskt, ungt og modig. Jeg synes for øvrig de forskjellige variasjonene definitivt har sin plass for å bryte opp handlingen og tilføre mer ”dybde” (det beste utrykket jeg fant i farta). Men jeg tror allikevel hovedvekten bør legges på den mer konkrete historien og Ullas tanker om den ettersom den er veldig sterk i seg selv. Jeg synes egentlig ikke du trenger å kutte ned noe mer, det måtte i så fall være på de stedene budskapet blir veldig tydelig, men jeg skulle gjerne lest mer om Ulla og Adas forhold, kanskje i neste bok? Jeg hadde faktisk veldig lyst til å lese mer når siste side var avsluttet og universet som er skapt i boka lever videre i mitt hodet, noe som vel burde tilsi at det du har skrevet er liv laga.
Men nå må jeg stikke, kjære deg, vi snakkes.
Hilsen din takknemlige leser Drusilla
Ps. Du kan, du kan bare ikke kalle So What for Oh hot, ærlig talt…"

Cappelen Brev 2:
18. september 2000.
"Vi takker for mottakelsen av bearbeidet manuskript. Det er nå til vurdering i avdeling for norsk skjønnlitteratur, og vi beregner oss en behandlingstid på ca. 4-6 uker"

Aschehoug Brev 2:
27. september 2000.
"Redaksjonen har vurdert ditt romanmanuskript med tittelen Vinterhaven, men finner etter en helhetsvurdering at vi dessverre ikke kan påta oss å utgi det i bokform slik det er nå.
Men ikke se på dette som et fullt avslag, for jeg vil oppmuntre deg til å arbeide videre med manuset. Det er mye positivt å si om det:
Du skriver godt; lett og effektivt. I partier, kanskje særlig i de avsnittene der Ulla reflekterer over sin nære omverden, får du virkelig sug i setningene. Og da er du kommet langt.
Karakterene du har skapt er levende og troverdige. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i venninnegjengen og heller ikke i det som opptar dem: Gutter og sex, gutter og sex, litt utdannelse, gutter og sex. Men det er kanskje her det blir noe mangelfullt. Tematikken blir for ensidig. Historien blir i partier litt stereotyp.
Det kan sikkert forsvares ved å si at virkeligheten er slik, jenter tenker mye på gutter og sex, men virkelighet og skjønnlitteratur er ikke helt det samme. Ullas historie bør få et ben til å stå på. Det må inn noen flere elementer i Ullas liv.
Riktignok bruker du tematikken omkring seksualitet som nær sagt innlegg i den feministiske debatten, i den forstand at Ulla har et svært bevisst forhold til det valget hun tar og teknikken hun bruker for å erverve de erfaringene hun ønsker seg. Men argumentasjonen hennes og de diskusjonene hun har omkring emnet, er ikke ny lenger. Du kan si den er evig aktuell, med det holder ikke i en roman, ikke uten noe å lene seg på. Hva dette 'noe' er vet jeg ikke, men det oppfordrer jeg deg til å tenke over.
Og en ting til: Det gjør ikke noe om du kutter i visse partier, mest i dialogdelene, tror jeg.
Prøv deg frem.

Som sagt: Jeg leser gjerne historien om Ulla i ny versjon. Og hvis du har lyst på en prat, er du hjertelig velkommen til å ringe meg."

Gutter og sex, gutter og sex, litt utdannelse, gutter og sex?!
Nei, det fristet virkelig ikke den unge forfatter å ringe forlagsredaktøren.
Sikkert ei gammel kjerring, foreslo hennes Venninne den kritiske.
Sikkert, tenkte den yngre lotten mens hun undret seg over hva slags svar Cappelen snart kom til å sende.

Fortsettelse følger-

Kategori: Kultur