Halvantatt og halvrefusert (del 3)

I det vi går inn i PMS-føljetongens tredje del ser jeg meg nødt til å informere sårbare sjeler med selvskrevne manus nedlåst i skrivebordsskuffen, om at vi nå beveger oss inn i slakterkammeret hvor den anonyme manusmorder står og hånler respektløst mens han stikker kniven i den unge forfatters selvbilde og verk.
Dette vet selvsagt ikke den unge forfatter som venter utålmodig, slik bare en ungpike kan vente, på den eldre mannens begeistring da han oppdager at hun har fulgt hans faderlige formaninger og kloke veiledning liksom en veloppdragen og pliktoppfyllende datter i ånden.

Utdrag fra lottens dagbok, 18.oktober 2000:
"(...) Det aller mest vesentlige er hva som vil skje med romanen (som jeg begynner å bli lei) og jeg får svar fra Cappelen i løpet av en to-ukers tid. Jeg håper selvfølgelig at boka blir antatt, men det viktigste er at jeg får en avklaring. Jeg har fått et positivt svar fra Aschehoug, men jeg vet ikke hvor innstilt jeg er på å jobbe enda mer med boka. Jeg føler at den tiltross for sine små handikap er ferdig, og jeg føler meg iallefall ferdig med den selv. Jeg tror det ville være veldig lite tilfredsstillende å begynne og mekke enda mer på den. Også er det behovet for fremdrift omsider da!(..)"

Gyldendal Brev 1:
20.desember 2000.
"Takk for at du har sendt oss ditt manuskript, som vi har mottatt på forlagets avdeling for norsk skjønnlitteratur. Våre redaktører vil se nærmere på det, og du vil høre fra oss så snart vi har tatt en avgjørelse. Vurderingstiden er fra tre til åtte uker."

Etter en uakseptabelt lang ventetid som førte til at forfatterinnen skrev en mail til Forlagsredaktøren fra Cappelen, ankom tilsist det etterlengtede brevet den forventningsfulle unge pike på nyåret 2001.
Brevet etterfulgte en mail fra den store forlagsredaktør som konkluderte med at Vinterhaven fortsatt trengte noen betydelige forandringer. Dessverre har uheldig omgang med datamaskinen fortært denne mailen for flere år siden, men brevet er omsider gravd frem fra de uransakelige og hemmelighetsfylte papirtårn langt inne i skap med odøren av støv.

Cappelen Brev 3:
"Kjære lottenlotten,
Her følger som nevnt i e-post, manuskript og innstillinger.
Med vennlig hilsen Forlagsredaktøren."

Konsulent B:
" Romanen Vinterhaven tar utgangspunkt i Ulla, en 20-åring som bor i Oslo og studerer på Blindern. Hun har tenkt å skaffe seg en elsker, noe hun da også gjør i løpet av boken. Bokens bakteppe består for det meste av Oslo-urbane og lett gjenkjennelige steder, samt visse miljøer som f.eks black metal miljøet.
Først det positive: boken tar opp et tema som i seg selv er verdt en studie. En jentes seksuelle oppvåkning og bevisstgjøring omkring seksualitet sett i forhold til sosiologiske og historiske tradisjoner. Boken kretser om spørsmål om identitet, om hvordan man skal leve livet sitt og hvilke valg man bør ta, hvilke valg man kan ta osv. Dette er en roman om kjærlighet, om søken etter kjærlighet og nærhet, noe hovedpersonen erkjenner selv i slutten av boka, da hun endelig ser at hennes "prosjekt" ikke gikk slik hun planla. Prosjektet hennes er å skaffe seg en elsker som hun ikke trenger å elske, for slik å kunne finne en egen definisjon av kjærlighetsbegrepet. Det er et stort potensiale i selve stoffet.

Problemene er derimot mange. Romanen virker livløs. Den fortellende stemmen som skulle ha ledet meg inn i denne bokens mange situajoner og personer, får en negativ virkning. Teksten er for utenpåklistret. Man kommer aldri skikkelig inn i Ulla. Hun fremstår som en karikatur der hun raser avgårde med den ene klisjeen etter den andre; om kjærligheten, om kroppen, om denne alanismorisette-light-feminismen som hun påstår er selve kvintessensen i hennes individualitet. Jeg-stemmen er bråkjekk og virker ekskluderende uten å ha tyngden som kynisme- noe hun gang på gang påstår å mestre- krever rent fortellerteknisk. Det blir litt for mange åpenbare observasjoner, litt for mange overflatiske liksom-analyser av en samtid forfatteren ikke ser ut til å ha tilstrekkelig avstand til. Name-droppingene her er mange og de fleste er kjedelige og forutsigbare.
De andre personene i boken får man aldri noe inntrykk av. De er nå der, mer eller mindre som marionetter eller kulisser for Ulla. Forfatteren klarer aldri å skape tilstrekkelig dybde. Hverken hos seg selv, i de mange dialogene, eller hos sine personer.
En av grunnene til dette kan ligge i at alle personene "sier" alt. Ingenting antydes, det finnes ingen psykologiske avdekninger og heller ingen utvikling hos karakterene, bortsett fra at hovedpersonen på slutten, som nevnt, erkjenner sitt prosjekt som feilslått. De andre forblir endimensjonale.
Denne romanen virker på meg umoden, noe jeg mener vises i de mange utenpåytringene og den symptomatiske vegringen mot å trenge inn i stoffet, trenge inn i seksualitet og vennskap og identitet. For det er disse tingene denne romanen vil handle om.
Jeg vil ikke anbefale å utgi denne boken."

Konsulent A (den eldre mannen):
"Jeg husker fortsatt med begeistring den forrige versjonen av dette manuskriptet, og må med beklagelse innrømme at utviklingen ikke er blitt riktig slik jeg hadde håpet.
Det er vanskelig å si hvor gjennomgående forandringene er, men jeg sitter med en følelse av at det aller meste er skrevet på nytt. I alle fall hadde jeg problemer med å finne igjen mye av det jeg forrige gang likte best: Den frekke, direkte tonen, den ivrige selvsikkerheten og det naive gå-på-humøret.
Istdet virker det som om lottenlotten har jobbet med å utvikle språket sitt videre. Det har i mange partier fått et prosalyrisk preg. I tillegg er det svært preget av gjentakelser. Ord og vendinger repeteres for å få fram visse effekter, og visse språklige figurer brukes så ofte at leseren blir helt utmattet.
Men først og fremst har språket blitt altfor mye prat. Alt skal utbroderes alle følelser og reaksjoner forklares på ulike vis. Hendelesene får ikke stå alene, ja, ofte må handlingen nærmest vike plassen til fordel for alle tankene omkring.
I tillegg må jeg innrømme at jeg irriterte meg over et par rent tekniske ting: Mangelen på innrykk ved nytt avsnitt, samt ingen angivelse av hva som var replikker.
Munterheten i den første versjonen har til tider veket plassen for affektert melankoli. Personene formulerer seg mer patetisk enn jeg kan huske at de gjorde før. Særlig gjelder dette samtalene mellom hovedpersonen og Lars Iver. Her fristes jeg til å karakterisere skildringen som "livskrise på tomgang"! Og forfatteren synes mer enn tidligere å være opptatt å få fram sitt poeng. Vår kvinnelige hovedperson blir i perioder temmelig dum i sin insistering på sex men ikke kjærlighet, særlig fordi vi skjønner altfor godt hvor hennes følelser drar henne. Og en dum hovedperson leder uvergelig til en dum hovedkonflikt.
Kanskje det er jeg som ved annen gangs lesning ser tydeligere at hele opplegget for historien er svært tynt. Unge mennesker i prøvende forhold, studenters begeistrede meningssvada for første gang satt ut i praksis. Det må selvfølgelig bli mye tull av det. Og når virkeligheten omkring glimrer nesten totalt ved sitt nærvær blir det hele en enda tynnere grøt-noe den prosalyriske tonen ikke kan skjule. Tvert i mot. Det påtatte alvoret fremhever hvor lite viktig hele denne historien er.
Fortsatt er jeg begeistret for forfatteren. Hun skriver livlig og lett (og stort sett meget korrekt, slik at man forbløffes av skrivefeil som gjentar seg, som "nyskjerrig", "appelere" og "kurrant"). Hun kan skape morsomme og interessante situsjoner og personer- særlig når hun forteller i stedet for bare å la språket blomstre.
Og kanskje er jeg altfor negativ til denne nye versjonen- kanskje ser jeg ikke alt det som er blitt bedre rett og slett fordi manuskriptet er så ordrikt. Kanskje kan en beinhard strykning (ned til halvparten eller mindre av det nåværende omfanget) demonstrere at forfatteren virkelig har gjort viktige fremskritt.
Men dessverre er det ikke inntrykket jeg sitter igjen med.
Jeg håper forfatteren ikke mister motet, men vil så sterkt jeg kan (dette ble understreket også i min forrige uttalelse, uten at forfatteren synes å ha tatt hensyn til det)-påpeke at dette er altfor langt og altfor ordrikt!
Stryk!
Og så får vi komme tilbake til saken!"

Helvetes gamle gubbe som vil skrive boka mi selv! tenkte den yngre lotten rasende. Aldri skulle hun følge de elendige rådene hans igjen. Her hadde hun underkastet seg hans villedende veiledning, det innså hun nå, og istedenfor å innrømme at han hadde sendt henne avgårde i feil retning, anklaget han plutselig den tidligere heltinnen som en gang var "energisk, morsom og orginal" for å være dum, og furtet over at det ikke hadde blitt strøket nok!
Den krenkede forfatter hatet brått den anonyme eldre mannen inderlig, en mann som ikke hadde knullet på lenge antok hun, og tok en ekstra titt på kommentaren til den nye konsulenten.
"denne alanismorisette-light-feminismen"?! Den nye konsulenten, en feministhatende og nyutdannet ung mann, antok hun, må ha sluppet en selvtilfreds fis over sine fiffige formuleringer.
"klarer aldri å skape tilstrekkelig dybde"?! Kom og ta en titt ned i sinnet mitt så er du velsignet med mareritt resten av livet, tenkte den yngre lotten og ønsket han en lang og pinefull død som virkelig ville la han kjenne på dybden i seg selv.

Den unge piken med liksom-analyser av en samtid, må ha vært så fylt av hat at hun ikke engang skrev ned sine betraktninger.
Det eneste beviset på hennes misnøye er en liten sidekommentar i den frustrerte forfatterens dagbok.
Utdrag fra lottens dagbok:
"PS: Cappelen ønsker videre forandringer, og dette forargrer meg stort. Jeg satser heller på et annet forlag."

Fortsettelse følger-

Kategori: Kultur