Halvantatt og halvrefusert (del 4)

I forrige kapittel av den opprivende og beryktede PMS-føljetongen om den halvantatte og halvrefuserte roman, forlot vi den unge forfatter i det hun rasende og fylt av hat forbannet de anonyme konsulenter som hadde bragt hennes verk til det nådeløse slakterkammeret.
Den våkne leser erindrer sikkert at den krenkede kunstner sverget å aldri underkaste seg den eldre mannens villedende veiledning igjen, fnøs av den nye konsulenten og besluttet å sette sin begrensede lit til et annet forlag.
I det vi igjen møter den stolte forfatter venter hun herdet, og med nyvunnet innsikt, på brevet som skal introdusere nok et opphold i slakterkammeret, og en anonym konsulent med en noe skarpere kniv enn de foregående.

De sårbare sjeler med forfatterdrømmer er herved advart, og PMS kan følgelig ikke stilles til ansvar hvis noen skulle bli inspirert til å brenne sine svulstige dikt, spise sine noveller om ydmyket maskulinitet, eller kaste sin halvskrevne roman "Alle andre kvinner er lette, men selv er jeg ganske tung" ut av vinduet.

Oktober Brev 1:
2. januar 2001.
"Kjære lottenlotten.
Takk for innsendt manuskript.
Manuskriptet er nå til vurdering i vår redaksjon, og du kan regne med skriftelig svar fra oss om 4-8 uker."

Gyldendal Brev 2:
7. februar 2001.
"Takk for at du har sendt oss Vinterhaven. Manuskriptet er lest her i redaksjonen for norsk skjønnlitteratur, og av en ekstern konsulent. Vedlagt finner du konsulentens uttalelse, som vi håper du vil ha utbytte av å lese. Uttalelsen gir uttrykk for en vurdering som vi i redaksjonen må slutte oss til, og vi kan på denne bakgrunn dessverre ikke påta oss utgivelse.
Vi beklager at vi ikke kan være mer positive, og returnerer manuskriptet vedlagt."

Konsulent C:
"Vinterhaven er en 1.personsfortelling lagt i munnen på Ulla, en tyve år gammel student ved Universitetet i Oslo. Kort fortalt handler historien om hvordan hun realiserer et prosjekt hun har satt seg: nemlig å finne seg en elsker.
Når fortellingen tar til, er Ulla fremdeles jomfru, noe som plager henne ettersom jomfrustatusen ikke er i tråd med hennes idealer om kvinnefrigøring. Noen kjæreste har hun verken tid til eller lyst på, så hun bestemmer seg for å inngå en slags kontrakt med en mer eller mindre fremmed, mer seksuelt erfaren mann- hun får seksuell opplæring, han får uforpliktende sex.
Mannen hun velger seg ut, er den tretti år gamle selvstendig næringsdrivende Lars Iver, en langhåret, men verdikonservativ type som sirkler i utkanten av Black metal-miljøet Ulla tilhører. Når hun satser på en så vesensforskjellig type enn seg selv (hun regner seg som radikal feminist), føler Ulla seg ganske sikker på at den nødvendige distansen vil bli opprettholdt, og hun vil ikke gå i den fella det ville være å forelske seg.
Venninnene hennes reagerer på ulike vis når de hører om opplegget, men alle ser ut til å enes om at Lars Iver ikke er stort å satse på. Det karakteriserende adjektivet som oftest knyttes til navnet hans, er "slesk".
Likevel går det selvsagt galt. De to elskerne knytter andre bånd enn de rent seksuelle, og til slutt finner en følelsesmessig frustrert Lars Iver det nødvendig å si opp kontrakten, noe som etterlater Ulla i dyp fortvilelse og sorg.

Fra et litterært synspunkt må jeg dessverre si at det er et heller svakt manus, selv om intrigen i og for seg er interessant nok.
Den største svakheten i manuset ligger nok i det manglende rommet mellom hovedpersonens og tekstens refleksjonsnivå. Ulla har, som så mange studenter, et svært teoretisk forholdt til mellommenneskelige relasjoner. Hun er riktignok en ganske belest ung dame med et høyt refleksjonsnivå, men hun har ikke nådd et nivå i sin personlige utvikling der hun klarer å se at en akademisk eller ideologisk teori tross alt bare er en forenklet modell av en komplisert virkelighet. Og teksten, hvis talerør hun er, ligger på nøyaktig samme plan. Det prates om sex, og det prates om sex, men teksten er tørr som knusk. Illustrerende nok er det i manuset en svært høy frekvens av det norske språkets minst erotiske ord, nemlig seksualitet.
Ulla snakker om sin seksualitet som om den var en gjenstand, og det virker nokså naivt når hun i en alder av tyve år forkynner at hun ikke lenger tror på kjærligheten-som om hun har så mye erfaring å rutte med. Hun har tilegnet seg språket til en eldre generasjon feminister, men hun har få egne opplevelser å veie den eldre gardens teorier opp mot, så replikkene hennes begrenser seg stort sett til voksen tale i et barns munn.
Skulle teksten hatt noe å fare med som roman, måtte den sannsynligvis ha eksponert og utnyttet dette misforholdet. Men det gjør den ikke. Teksten er tvers igjennom solidarisk med sin hovedperson.
En annen svakhet er at teksten øyensynlig ikke er klar over spriket mellom liv og lære hos Ulla. Hun proklamerer nemlig seg selv som en innbitt antiromantiker, men hver gang hun er i det følsomme hjørnet, bugner teksten over av mer eller mindre dårlig lyrikk av typen:
Maleriet er et hav med hemmeligheter.
Et hav med hemmeligheter som åpner seg.
Åpner seg for det tredje øyet.
En enslig enhjørning galopperer gjennom hemmelighetene.
Galopperer gjennom havet og ut av det blå maleriet.
osv.
Og dette minner mistenkelig om et romantisk litterært virkemiddel. Igjen kunne man sikkert gjort interessante ting ut av en slik diskrepans i teksten, men det krever en viss avstand.
Når en i tillegg tar i betraktning at det språklige ofte er oppstyltet og uelegant, blir det nærliggende å konkludere med at Vinterhaven ikke egner seg for utgivelse.
Det forfatteren ser ut til å ha et ganske godt grep på, er skildringen av et miljø og forskjellige typer som vanker i det miljøet. Medstudentene til Ulla er lett gjenkjennelige typer for den som har oppholdt seg noen tid på Blindern, og de virker absolutt troverdige. Så der kunne forfatteren kanskje ha et utgangspunkt for å jobbe videre, hvis jeg ikke har drept skrivelysten hennes helt med kommentarene mine. Det håper jeg imidlertid at jeg ikke har, for det finnes alltid rom for utvikling, og forfatteren har vist at hun både er i stand til å tenke og til å se"

Skrekk og gru, tenkte den yngre lotten og stirret på sin mer eller mindre dårlige lyrikk som åpenbart var et feilslått forsøk på å skildre Ullas nattlige drømmer i motsetning til hennes daglige liv.
Den ille berørte forfatter som både kunne tenke og se, undret seg over hvorvidt hennes litteraturvitenskapelige studier av romantikken egentlig hadde vært noen særlig fornuftig kulturell investering, og leste forskrekket sine romantiske strofer en siste gang.

Mail til lottens Venninne, 11. februar, 2001:
"Hei!
Gyldendal har refusert meg, og selv om alle disse uenige konsulentene gjør meg ganske hyper og geara, er jeg også frustrert siden denne konsulenten faktisk kretser rundt vesentlige poeng(i en lang og grundig uttalelse)uten å forstå hva jeg vil. Jeg har et problem siden det er min oppgave å skrive slik at leseren forstår hva jeg mener, og gjør han ikke det har jeg muligens gjort en dårlig jobb, men jeg kan da ikke gå inn i min egen tekst og forklare den. Kommentere min egen tekst, komme med replikker fra Forfatteren for å skape en distanse mellom Ulla og meg. Vise at jeg ikke er enig med henne og uttrykke min irritasjon over de feilene hun gjør. Konsulenten synes det største problemet er "det manglende rommet mellom hovedpersonens og tekstens refleksjonsnivå". Her skriver han/hun bla. at "teksten er tvers gjennom solidarisk med sin hovedperson" og at "teksten ikke er klar over spriket mellom liv og lære hos Ulla". At hun ikke "klarer å se at en akademisk el. ideologisk teori tross alt bare er en forenklet modell av en komplisert virkelighet" og at "teksten hvis talerør hun er, ligger på nøyaktig samme plan". Har jeg virkelig vært så uklar? Jeg er jo ikke enig med Ulla og hennes teorier. Hvis det hadde vært slik ville romanen hatt en helt annen avslutning. Jeg ønsker ikke å gi noen svar på hvordan man skal forholde seg til sex, jeg ønsket å stille noen spørsmål. At jenter skal bli mer bevisst i forhold til de seksuelle valgene de tar (bla.) og hvordan de forholder seg til seksualiteten sin- og hvorfor. Konsulenten kritiserer at "Ulla snakker om sin seksualitet som om den var en gjenstand", men jeg ønsket å skildre et menneske som forholdt seg til sex som om det var en idé. Jeg ville vise hvor destruktiv feiltakelsen hennes er.Og det jeg virkelig trodde var åpenbart var at konflikten mellom teori og praksis er et av romanens hovedtema.
Jeg skulle skrevet mer, men jeg må avslutte nå.
Hva mener egentlig du om dette?
PS: Jeg vurderer å ringe Aschehoug. Jeg antar at Oktober også refuserer meg.
OK. Kos deg fortsatt i Bergen!
Og sorry for at jeg stadig maser om denne jævla boka mi...

lotten."

Mail 2 fra lottens Venninne, 26. februar, 2001:
"Hallo lille venn
Så jævlig kjipt med det Gyldendal greiene. Det kan ikke være særlig lett å forholde seg til så mange sprikende uttalelser. Jeg vet neimen ikke hva jeg skal si om den siste der, jeg kjenner meg iallfall ikke igjen.
Her står alt bra til, lykkelig, lykkelig, er det jeg er. Men vet du hva, jeg tror jeg skal prøve å få kontakt med deg per telefon. Begynner nemlig å bli så groteskt lei av å sitte på denna datalaben å putle.
Snakkes
Drusilla"

Fortsettelse følger-

Kategori: Kultur