Søndagsbilder
Søndag:
Vi sov lenge, og da jeg omsider stod opp ringte telefonen mens jeg stod på kjøkkenet og kokte te.
Det var Faderen som spurte om jeg ville ha forskudd på arven min. Det er jo bedre om du får de nå, enn om tjue år da vi tar kvelden.
Du trenger jo pengene mere nå-
Sambo setter termometeret i munnen sin, og et gammelt bilde legger seg bak bildet av sambo. Storebroren min i sykesenga, huden hans som var blitt så forandret, lukten i rommet, og noen som satte noe i munnen hans for å fukte den, eller skylle den, eller jeg vet ikke helt hva det handlet om. Jeg var for liten.
Sambo måler temperaturen, og er aldri syk-og jeg ser plutselig storebroren min som var syk, og blir redd.
Selv om det bare er en influensa.
Fredag:
Mobilen til A ringer mens vi sitter på utestedet og drikker øl.
Jeg går på toalettet. A ser skremt ut da jeg kommer tilbake. Bestevennen til en kamerat av henne har sovnet inn. Sovnet inn 30 år gammel. Han hadde en hjertefeil som han ikke fortalte vennene om, sier A. Kjæresten fant han, sier A. Og vi fryser da hun forteller at kameratgjengen hadde skrevet hvert sitt ark for en uke siden, hvert sitt ark hvor de beskrev hva slags begravelse de ønsket hvis de skulle gå bort-
Søndag:
Jeg ligger i sengen sammen med sambo, og Maria Solheim synger "Lady of my Life".
Og jeg har sett for mye Woody Allen filmer i det siste. Filmer hvor det elskes, forelskes, forlates og forvirres. Oppbrudd. Igjen og igjen.
Maria Solheim synger og jeg hører den litt usikre stemmen til Faderen fra i dag, ser storebroren min og sambo sette termometeret i munnen, A sine øyne og alle parene i Woody Allen filmene.
Og alt føles så uutholdelig sårbart.
Etiketter: Skrift
posted by lotten @ søndag, januar 29, 2006
20 comments
20 Comments:
Ja, livet er skjørt. En god grunn til å sette pris på det vi har - og leve hver dag som om den skulle vært den siste (lett å si - vanskelig å gjøre).
Klem fra meg,
som forstår så altfor godt.
Det er uutholdelig sårbart, kjære Lottentott.
Desverre er det ikke noe vi kan gjøre annet enn å leve så godt vi kan, så lenge vi kan...
...Shecat kom meg i forkjøpet. (Og det er vel sånn livet er også?)
Shecat og Røverdatter: Dere har selvsagt rett, kloke og fine damene.
Jeg tror ikke jeg kjenner så ofte på hvor skjørt og sårbart alt sammen er. Og jeg tror ikke jeg er så flink til å tenke på at hver dag er hellig.
Men noen ganger ser man det så klart.
Shecat: Takk for klemmen, jeg vet.
Røverdatter: Lottentott? For et gromnavn!:)
Det er så sant, Dru.
Den fine musikken og kunsten og alt som er vakkert og varmt-
gjør det lettere å puste og se.
Jeg tenker alltid Lottentotten når jeg tenker på deg:) Vet ikke hvorfor, men jeg gjør det.
Jeg er heller ikke så flink til å tenke på at hver dag er hellig, eller å leve som om det var den siste. Det er kanskje derfor det stikker ekstra i magen når man får disse påminnelsene.
Ja. Det tror jeg også.
Hihi, hissig hottentott, vet du:D
Hm, Røvergjøgler og Lottentott...Flir!
Ja, det er oss! :D
helvete.
komme her og skrive slike innlegg når jeg er sår og tynnhudet og redd for fremtiden og lurer på hvor alt kommer til å føre meg og skal ta store valg jeg ikke føler meg klar for å ta og kan ikke noen bare gi meg en tori amos dag til i stedet for å være på jobb og tenke på at hva om man mister de man er glad i som jeg har tenkt på i det siste og ... og... og sukk...
men skjønner deg godt.
Røverdatter: Litt av et par!
Hjorthen: Uff, jeg som hadde lovet føljetong!
Delirium: Det ordner seg! Med leiligheten, fremtiden og alt sammen. Lykke til deg.
Og mange fine tori amos dager.
Fankern for et fint begrep!
Drittsekken: lotten har også litt problemer med å forsone seg med sårbarheten. Og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg hadde taklet å ha et lite barn.
Men barnet til Drittsekken har det iallefall trygt og godt med en varm og god pappa:)
Fint.
Man blir ikke klok av dette livet, men man prøver å leve det. Det går stadig i større grad opp for meg hvor lite som skal til og hvor mye vi kan gjøre.
Noen ganger
Fint :-)
Noen ganger er virkeligheten vond. Da er jeg takknemlig for at jeg er ateist og slipper å gi det vonde en mening.
Jeg vet ikke om jeg klarer å leve hver dag som om den var den siste, for meg høres det litt heseblesende ut. Røverdatter, jeg tror ikke man skal ha dårlig samvittighet hvis man ikke klarer det.
Fint om et av livets (flere og flere for min del) hudløse øyeblikk. Takk.
Klem fra meg
Lotten: Ja, det kan du banne på!
(Du hadde selvfølgelig taklet et barn med glans!)
Skrulla: Helt enig at det høres heseblesende ut. Men av og til kan man jo tenke på at man lever bare en gang. -Da tør man kanskje å ta noen sjanser.
Alliene: Hudløs er betegnende.
Arne: Det er sant! Og en bra tanke å tenke. Litt oftere enn bare noen ganger:)
:) til Grubleline!
Skrulla: Å gi det vonde en mening i seg selv står også meg fjernt.
I etterkant har man kanskje lært et og annet om seg selv og livet, og det har selvsagt en verdi, men jeg er som deg glad for å slippe å måtte tro at det ligger en gudegitt mening bak at man forlates da noe har gått i stykker, mennesker dør før de har fått levd livet sitt osv.
(PS: Jammen lenge siden jeg har sett deg i bloggerbyen! Vurderte nesten å sende ut en "Hvor er du Skrulla?"-post på bloggen!)
Alliene: Selv takk:)
Fred: Og klem til deg, takk:)
Røvergjøgler: Hehe!! Røvergjøgler og Lottentott høres ut som et noe barskere par enn Klabb og Babb iallefall! BarneTV, here we come:D
(Og jøss, den andre kommentaren din må ikke sambo se! Da blir det beibi-mas;))
Hyggelig å høre at du ville etterlyse meg! Jeg følger med på bloggen din, du finner meg nok på statcounteren...
Jasså! Er det på statcounteren du gjemmer deg?!;)
PS: Venter fortsatt på den Skrulla-bloggen!
Hvis det blir baby-mas burde vi strengt tatt ikke satse på barne-tv-bransjen. -Vi hadde nemlig vært et dunder-par! :D
Legg inn en kommentar
<< Home