Dulce Et Decorum Est
Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distant rest began to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of disappointed shells that dropped behind.
GAS! Gas! Quick, boys!-- An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling
And floundering like a man in fire or lime.--
Dim, through the misty panes and thick green light
As under a green sea, I saw him drowning.
In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.
If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues,--
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.
-Wilfred Owen
Oppdatering 5.02:
Jeg supplerer herved anti-krigsdiktet til Owen ved å følge oppfordringen om å poste en fredsdue.

17 Comments:
Flashback til engelsk muntlig.
Ok, en grei tekst med et slags innhold som nok gir noen en slags mening.
Men tatt ut av en slags forventet sammenheng sier den meg dessverre ikke noe. Er den tuftet på en sentimental følelse, en politisk mavefølelse eller bare sett utifra en sosiolog-humanistisk synsvinkel??
Kunne du ikke servert en forhistorie som fanger meg før jeg begynner å lese teksten?
Noe som gir meg mer enn bare en lett oppgitt lørdagsfølesle av tomhet?
Jeg regner med at du tar denne kritikken konstruktiv, du virker ellers ganske kvikk.
Anonym: Uff da. Jeg får håpe du hadde en god analyse klar!
Per: Jeg forstår din kritikk, og kommer nok ikke til å poste flere anti-krigs dikt fra den første verdenskrig med det første!:)
Bakgrunnen min for å legge ut dette diktet var at det dukket veldig klart opp i bevisstheten min igjen i forbindelse med de steile frontene som er i ferd med å dannes som en følge av striden om Muhammed-karikaturene. Dette er forhistorien du med god grunn etterlyser.
Hva venter egentlig da man oppgir troen på dialog?
Under 1. verdenskrig ble det hevdet at det var vakkert og nobelt å dø for fedrelandet, og dikteren avslører dette som løgn.
I vår samtid hevdes det at det er vakkert og nobelt å dø for sin religion.
Og hva med de som hevder å kjempe en vakker og nobel kamp for ytringsfriheten?
Liksom dette diktet ga deg en lett oppgitt følelse av tomhet, gir den pågående debatten meg en oppgitt følelse av tomhet. Blant annet-
Man kan vel si at jeg i all hovedsak la ut diktet for min egen del, men at jeg også lurte på hvorvidt noen ville reagere på dette diktet og isåfall hvordan.
I tillegg synes jeg det er et fantastisk dikt som jeg tenkte kunne ligge som et pusterom på bloggen min i helgen.
Ah ... ja.
Et pusterom kan vi alle trenge i disse dager.
Vi får håpe alle puster litt roligere inn og ut.
God helg, Grubleline!:)
Riktig god og rolig helg til deg også, lotten! :-)
applaus til lotten for sine to siste innlegg om det pågående hysteriet. ytringsfrihet er et vern, ikke et våpen. de eneste kokkvold og magazinet hjelper med sine handlinger og ytringer er ytterliggående religiøse, muslimer såvel som kristne.
og det brølende mindretallet er de eneste som høres. mon tro åssen det er å være liberal, muslimsk sekularist i gaza i disse dager.
Lotten: bra svar, jeg er fornøyd nå.
Personlig tror jeg ledere og andre ansvarsfulle borgere holder seg til dialog. De uten stemme kan bare reagere med håpløs steinkasting -de vet ikke bedre.
Media fokuserer dessverre mer på deres tullete oppførsel, fremfor ledernes appeller. Eller er det lederne som er handlingslammet?
Fy fan, jeg er glad jeg bare er lille meg, og ikke trenger å stå frem og mene noe i offentligheten -utover blogger, da.
Dikt er bra. Som å låne et annet menneskes verdensbriller.
Første gangen jeg leste det diktet gråt jeg. Store våte tårer som plasket ned på hendene mine. Det klarte å etterlate et inntrykk i meg av hvor jævlig krig er for de som faktisk må kjempe den.
Tilsvarende tårer felte jeg da jeg så ferdig BlackAdder siste sesong - noe av det mest treffende innen anti-krig jeg har sett eller lest noen sinne.
I motsetnig til Per hadde jeg ingen problemer med at du postet dette diktet alene. Jeg mener det sier mer enn om du hadde lagt til masse ord for å forklare det. Diktet står fint alene. Og er en påminner mange kan trenge i disse dager.
Ennå håp om dialog i stedet for krig? http://www.sorrynorwaydenmark.com/index.html
Flere sånne initiativ, litt mindre snakk om ære, fra alle sider, så ville vi hatt et håp. Må vel i alle fall håpe på håpet?
Og hvorfor må alt forklares og settes i sammenheng? Sier ikke diktet det som skal sies, helt av seg selv? Blir det bedre av å rammes inn med forklaringer?
Lotten bortreist?
Grubleline: Litt bortreist i meg selv kanskje.
Skal prøve å komme sterkere tilbake i morgen:)
Snorre: Tusen takk! Veldig hyggelig med besøk fra deg igjen:)
Jeg er skuffet over den nærmest fanatiske holdningen til ytringsfriheten som Kokkvold nå forfekter. Da gjør det godt å lese Francis Sejersteds uttalelse til dagens Dagbladet:"Ytringsfriheten er en kjerneverdi, den må vi holde fast på, men den er ingen absolutt verdi(..)Vi har ikke noe fundamentalistisk syn på ytringsfriheten i vår grunnlov. Der er ytringsfriheten begrunnet utilaristisk, det vil si ut fra nytten i forhold til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse."
Per: Jeg synes Støre, Stoltenberg og norske muslimske og kristne ledere har håndtert situasjonen svært bra. Men det er åpenbart mange i bloggerbyen som ikke har noen tro på dialog. Temmelig nedstemmende egentlig.
Marion: Alt til sin tid:)
Delirium: Det er et sterkt dikt som gjorde et voldsomt inntrykk på meg også første gangen jeg leste det. Siden har det ligget et eller annet sted i ryggmargen min.
tb: Så lenge de moderate stemmene blir hørt er det håp. Heldigvis. Hvis man tar en titt i kommentarfeltet til VamPus kan man dog miste troen på det meste.
Lurer på hva tenkende mennesker som f.eks. Vampus sjøl synes om alle som påstår å være enige med henne i kommentarspaltene? Ja ja, det er vel slike ting jeg ikke har noe med å vite, eller lure på.. Og snart er vel dette over, og vi kan begynne å tro på folk igjen?
Når jeg en gang for lenge siden ble overbevist frihetlig sosialist eller anarkist eller hva det nå er jeg kaller det, så var det fordi jeg hadde slik en urokkelig tro på individet, på "folk flest", at bare folk flest fikk lov til å bestemme sjøl så ble ting bra, at folk faktisk kan styre seg sjøl, at mennesket faktisk ikke er et egoistisk men tvertimot et solidarisk vesen, at dette, for å låne fra mitt store forbilde den gangen, Kropotkin, faktisk var en suksessfaktor i den menneskelige utviklingen, at det var naturlig for oss å handle uselvisk og å samarbeide, at egoisme faktisk var dysfunksjonelt for menneskelig og sosial utvikling. ... etter å ha iakttatt kommunikasjon og samhandling mellom mennesker (får vi tro det er?) på Nettet i en del år, og sist nå sett alt grumset som tyter ut på under disse profet-karikaturene, så holder jeg visst på å miste min barnetro? Kanskje elitistene har rett? Kanskje vi trenger et opplyst diktatur likevel? Kanskje Hobbs (eller Lenin) hadde rett; vi trenger en tyrann for å holde oss i ørene og ikke drepe og torturere hverandre? Kanskje mennesket ER et asosialt rovdyr som må temmes med pisk og piggtråd?
God helg?
Legg inn en kommentar
<< Home