Stillstand

Jeg lå i kjelleren og hvisket til meg selv.
Etter å ha falt stadig flere trapper nedover uten at jeg så det.
Uten at jeg brydde meg.
Løftene smalt mot veggene, og jeg holdt meg for ørene idet løgnene fylte det rotete rommet.
Det var lenge siden jeg hadde ligget her.
Lenge siden jeg hadde mistet blikket og plassert det ubehagelige øyet i pannen.
Mens jeg klorte mot jorden, og så de heselige ansiktene lage grimaser.

Nå lukket jeg øynene igjen, og så alt komme vandrende ut av meg selv, ut av de lukkede rommene, og over det skrøpelige gulvet jeg lå på.
Vennene jeg hadde lagt bak meg, landet jeg hadde forlatt, livet jeg valgte ikke å leve, de gamle marerittene, dødsfallet, historien jeg ikke ønsket å fortelle, skyggen jeg hadde forkastet, den forlagte romanen, professoren som glemte de store ordene han hadde sagt, de uforenlige retningene i meg selv, de altfor sterke fargene, det falske menneskets svik-
Og alle veiene jeg kunne gå.
Men ikke gikk.

Min aller kjæreste ropte gjennom etasjene, og hadde øyne som så.
Jeg stirret hatsk mot han.
Deretter skrek jeg gå din veg.
Da han likevel kom nærmere forsøkte jeg å slenge han i de gjennomsiktige veggene.
Men blikket hans forble.
Og jeg lot han komme ned de usynlige trappene, og la meg i fanget hans for å hvile.

Det er så mørkt her, jeg er så trett, sa jeg.
Hvor ble det av meg?

Da jeg nådde overflaten sa jeg farvel.
Og så meg selv i øynene.
Det blomstret på jordene, og han var en gammel mann som elsket en gammel kvinne.

(2006)