Utkast (pauseskrift)

Og plutselig blir du klar over at du har hatt et kjærlighetsforhold du aldri egentlig forstod at du hadde. Gjenmøte, og det sitter et endret menneske foran deg. Et menneske som du forstår at du en gang elsket. Og du fylles av savn fordi det som var, er tapt. En gang så du bare dette mennesket. I årevis var det dette mennesket som skinte foran dine øyne. Det var lys mellom deg og dette mennesket, lys som du aldri grep, som du aldri virkelig forstod. Du sa at du elsket henne. Du sa at dine nærmeste venninneforhold var som kjærlighetsforhold. Du så at andres venninneforhold også var kjærlighetsforhold. Og du snakket gjerne om hvordan kvinner ikke trengte menn slik som menn trengte kvinner. Siden kvinner hadde venninner. Du sa mye. Men du forstod likevel ikke at du elsket henne. Og du forstod likevel ikke tonen som lå mellom deg og henne, og som noen ganger fikk deg til å le forvirret. Du var så lukket bakenfor din åpenhet, og hun var så nær i sin avstand.
Noen rom åpnes aldri.

Du hadde en mann som du også elsket. Han var først ånd, men ble snart kropp. En kropp du ville kjenne mot din egen kropp. Hver dag. Hver natt. I senga. På gulvet. På bordet. I dusjen. På kjøkkenet. På balkongen. I heisen. I skogen. Ved havet.
Denne mannen drev deg til ditt ytterste og du gråt ofte, noen ganger så du på dine egne hender og tenkte hvordan du kunne drepe han med disse hendene. Noen ganger ble alt svart, men så fant du deg selv liggende med han i dine armer, og havet forble.
Likevel var det en enklere kjærlighet å gripe.
Etter det innledende dramaet og de ville driftene og angsten for å slippe noen inn i lukkede rom, kom en ro som gjorde deg til en annen.
Og du tenkte at en kvinne trenger kanskje ikke en mann slik en mann trenger en kvinne-
men likevel skjedde det noe uendelig hver gang man var en kvinne som tok i mot en mann. Isteden for uroen når en kvinne kom for nær en annen kvinne.
Du tenkte at du ønsket ikke flere nære forhold til kvinner. At kanskje hørte slike forhold ungdommen til, og nå var du voksen.
Du så på mannen du hadde valgt, og du tenkte at din første mann hadde vært din bror. Din bror forlot deg da du ble kvinne. Men denne mannen skulle aldri forlate deg.
Du så på henne, men dere så ikke lenger hverandre.

Siden ble det høst. Og der det hadde vært kjærlighet ble det hat. En mann som elsket henne stod med et tomt favntak.
Siden ble det vinter.

Jeg svøpte meg i vinteren, og husket at jeg alltid hadde vært et vinterbarn.