Noe om meg

Etter middagen spør plutselig kusinen min om hvordan det går med skrivingen. Min majestetiske tante sier: "Ja, du er vel flink til å skrive?".
Nakken stivnet da jeg tok en altfor brå bevegelse mens frustrasjonen gjallet mot han kvelden før. Nå stivner jeg innenfra også.
- Det sier i alle fall faren din, sier hun og gransker meg.
- Ja, jo, jeg kan skrive, mumler jeg. Men jeg skriver ikke lenger.
- Hun er veldig flink til å skrive sier han overbevisende til min tante.
Plutselig kjenner jeg hvordan tanten min og kusinen min ser meg forsvinne fra den elegante stuen, forsvinne fra den store sofaen, forsvinne fra mitt eget blikk som vender seg vekk liksom jeg. Jeg sitter alene hos meg selv da jeg fylt av ubehag gjentar at jeg ikke skriver lenger. At litteraturen betydde så mye for meg før, at jeg syntes litteraturvitenskap var et veldig interessant fag, men at jeg egentlig ikke bruker det til noe nå, at det bare er en del av meg, men at jeg ikke skriver lenger. At jeg har lukket det rommet.
- Jeg forsøkte å ri flere hester samtidig, sier jeg. Det førte ingen vei, så jeg måtte velge en av retningene i meg. Jeg ser på tanten min og oppdager en medfølelse jeg aldri før har sett i øynene hennes. Jeg sitter hos meg selv på den andre siden av bordet, og den stive nakken har ødelagt kroppsspråket mitt. Men det er i ansiktet mitt hemmelighetene avsløres. Min tante og kusine sier ingenting.

Jeg har forsvunnet fra den store sofaen, og nå vet slektningene mine noe om meg.