Halvantatt og halvrefusert (mellomspill, E-moll)

Mannen med molltoner av mørke. Mannen som er en kontrabass.
Kameraten i mitt liv. Ser på meg med lys i de svarte øynene sine.
Den buldrende latteren hans runger fra den store magen.
”I love you!” roper han, og løfter meg opp i de kraftige og solbrune armene sine. Svinger meg rundt i luften.
”Do you have room for men in your life?” roper han spørrende, og stemmen hans slår tilbake som et ekko igjen og igjen. Et ekko fra leppene hans og trærne og asfalten og den regntunge himmelen. ”No, no!” roper jeg, og løper bort fra han med en tung sekk på ryggen mens regnet strømmer ned. Løper i et sorthvitt landskap mens ryggen verker under vekten av sekken som blir stadig tyngre. Løper med blodsmak i munnen. ”No, no!”
”Throw your bag away, it´s way too heavy!” hyler en gammel kvinne som sykler forbi meg med en gammel mann på bagasjebrettet. Den gamle mannen holder fast rundt livet hennes og nynner på en kjærlighetssang jeg ikke kan plassere. Han kysser den gamle kvinnens nakke.
”I love you!” hører jeg stemmen rope fra langt bak meg.
Bootsene mine sparker seg gjennom sølepytter som danner skitne elver. Jeg har regnvær til knærne. Sekkens seler skjærer seg inn i ryggen min. Jeg løper utmattet videre mens det mørkner og regnet blinder meg. ”Why don´t you have room for men in your life?” roper stemmen. Jeg tar meg til munnen og snur meg brått.
Han stirrer meg inntrengende inn i øynene fra langt unna.
Altfor langt unna.