Halvantatt og halvrefusert (mellomspill, A-dur 2)

Ada har stanset ved G.
Kommer du til å sende inn de diktene dine, eller?
Hun plukker nok en roman ned fra hyllen.
Jeg synes virkelig du burde gjøre det.
Ada ser irritert opp fra romanen. Jada, sier hun grettent.
Fint, freser jeg.
Ada ser ned i romanen igjen. Stakkars Werther!
Patetiske Werther, sier jeg surt.
Furtne Ulla, sier Ada.
Jævla Werther og den jævla Romantikken.
Du er altfor streng til å kunne bli forført av Romantikken.
Romantikken er den tåpeligste perioden i hele litteraturhistorien, Ada. O´den mannlige kunstner som lar seg inspirere av den skjønne musen til å skape Verket. Det er akkurat den rollen jeg kunne tenke meg, å være den vakre musen som forløser skaperkraften til det innbilske og selverklærte Geniet. Mannen som er avhengig av avstand for å kunne skape, Kunstneren som ikke kan ha den levende kvinnen, men må ha den døde kvinnen for å kunne være Kunstner. Først da hans Elskede endelig er død kan han skape. Skape poesi utifra lengselen og savnet etter hans døde Elskede. Besynge den døde kvinnen som ikke lenger er av kjøtt og blod, men som er blitt omskapt til en estetisk størrelse. Det er nå, ved fraværet av den virkelige kvinnen, han best kan forestille seg henne, gjenskape henne gjennom sin poetiske begavelse. Kvinnen, objektet, den døde, musen, kunstverket.
Nei, jeg synes ikke det er så jævla forførende.
Ulla, hvis du skal kritisere musen må du spytte på antikken også. Musen hadde en like sentral posisjon da.
Men det var en helt annen muse. I antikken var musen en gudinne, og dikteren var bare en formidler av musens sang. Skaperverket var ikke hans. I romantikken derimot blir plutselig musen dødelig, hun blir et menneske og verket blir et resultat av dikterens skaperkraft. Det er temmelig åpenbart hvem som styrker sin posisjon og hvem som blir sittende med den kjipeste rollen. Enda en gang.
Jeg synes da ikke det ville være kjipt å være musen. Det ville da være utrolig smigrende.
På 1800-tallet i Tyskland, var det også en ung kvinne som ikke syntes det ville være kjipt å være musen. Vet du hva hun gjorde, Ada? Charlotte Stieglitz sendte mannen sin på en konsert fordi hun skulle utføre en helt spesiell handling, og følgelig ønsket å være alene.
Hun vasket seg, ikledde seg en hvit nattkjole og satte en hvit kyse på hodet, hun gikk til sengs- og gjennomboret hjertet sitt med en dolk. Dolken hadde hun for øvrig kjøpt i forbindelse med bryllupet.
Det lyser underlig i øynene til Ada.
I avskjedsbrevet sitt forklarer hun at selvmordet er en selvoppofrelse som har til hensikt å fylle den manisk depressive ektemannen hennes med en så stor smerte og en så sterk følelse av tap, at han kommer ut av den psykiske lammelsen sin, og den poetiske begavelsen hans følgelig frigjøres. Dessverre ble han ikke forløst etter hennes død, men hun fikk rollen som en offentlig muse.
Men det er da genialt! utbryter Ada begeistret.
Hun omskaper seg selv til kunstverket, og bruker sin egen kropp som skrift. Hun blir både Musen, Kunstneren og Kunstverket! Det er grotesk, men genialt.
Hysj, sier en eldre mann som står ved siden av oss.
Det er tragisk, sier jeg. Dessuten viser det at det er en forveksling mellom kunstverket og kvinnen i Romantikken. Er du klar over at Poe mente at det aller mest poetiske var den vakre døde kvinnen? Jeg synes det sier en del om vår kultur.
Du vet da at det appellerer til meg, Ulla. Du vet at jeg synes musikkvideoen til ”Where the Wild Roses Grow”, er vakker fordi jeg er enig med Poe. Kylie Minouge har aldri før vært så skjønn som hun er da hun flyter i det grønne vannet, med røde lepper og blek hud etter at Nick Cave har tatt livet av henne.
Kylie Minouge har vært disgusting siden hun stod og gaula ”I should be so lucky”.
Hysj, gjentar den gamle mannen.
Hvorfor er du plutselig blitt så opptatt av Romantikken, Ulla?
Fordi det er så mange bilder og myter som ble formulert i Romantikken. Romantikken tydeliggjør så mange trekk ved vår kultur, den ligger og surkler bakenfor forestillinger vi sitter med den dag i dag.
Jeg er Romantiker, og det er jeg stolt av. Istedenfor å bruke Romantikken som utgangspunkt for mugne feministiske analyser, burde du la deg begeistre av følelsene og fantasien.
Men det kan du selvfølgelig ikke. Ulla vil ha Virkelighet hun.
Selvfølgelig vil jeg ha virkelighet. Det gir meg ingen mening å forsvinne inn i en virkelighetsfjern drømmeverden. Du leser for å unnslippe virkeligheten, du elsker litteratur som skaper en fantasiverden som kan erstatte den verdenen du faktisk lever i. Jeg ønsker isteden å finne denne verdenen igjen i litteraturen. Jeg vil at litteraturen skal skildre virkeligheten slik som den er. Jeg leser fordi forfatterens tolkning av verden gir meg mer kunnskap om andre mennesker og meg selv. Jeg leser for å forstå, for å gripe fragmenter av sannhet. Jeg har ikke bruk for drømmerier. Jeg vil ha realisme.
Har det aldri falt deg inn at det er umulig å skildre virkeligheten slik som den er, og at du romantiserer realismen?
Ada sender meg et triumferende blikk, og svinser mot science fiction avdelingen.
Men så hysj da! sier den eldre mannen høyt.