Mens vi venter på 0803

Det er straks tid for å markere kvinnedagen gjennom bloggprosjektet 0803 og Ladyfest. Og folkens, gi meg litt såkalt Misbruk av kvinnedagen! (Nei, ikke som mine polske mannlige venner som kjøper blomster på kvinnedagen).
Mens vi venter på at det feministiske kalaset skal åpne, leser PMS om selvforsvar, og publiserer fjorårets bidrag som ble skrevet i affekt.

Et spark i overgriperens skritt

Den siste kvinnen som ble forsøkt overfalt i Oslo, sparket overgriperen i skrittet og kom seg unna. Det gjør godt å lese om henne. Det gjør godt å lese om en kvinne som skadet overgriperen før hun kom seg unna. Jeg tenker igjen og igjen på det resolutte sparket hennes i overgriperens skritt, og mannen som stod og ventet i parkeringshuset klokken 6 på morgenen, mannen som hadde en kniv i hånden, mannen som kastet seg over en fremmed kvinne som var i ferd med å starte en ny dag og skulle sette seg inn i bilen som skulle kjøre henne til jobb. Jeg tenker på denne mannen som isteden ble sittende sammenkrøpet i parkeringshuset etter at kvinnen sparket han hardt i skrittet. Kvinnens spark løfter meg litt igjen. Jeg har lest for mange artikler om redde kvinner som holder seg innendørs etter mørkets frembrudd, for mange artikler om pepperspray, formaninger om å ta forholdsregler, om voldtektsbølger og voldtektsmenn på frifot. Jeg har sett for mange tegninger av fremmede menn som har forgrepet seg på andre kvinner, kvinner som ikke unnslapp, og jeg har kjent meg selv krympe litt hver eneste dag.

Nå tenker jeg på sparket i overgriperens skritt, og kjenner frykten igjen gi etter for et veldig sinne og hat. For jeg er rasende. Jeg er rasende over at Oslo-gatene ikke lenger er mine, ikke lenger er kvinners. Jeg er rasende over å bli pådyttet en voldtektsangst fra samfunnet og media, en angst jeg aldri er blitt oppdratt til å bære. Jeg er rasende over at overgriperne eier gatene, mens ofrene holder seg inne. Jeg er rasende over at politikerne ikke griper inn, i noen gater står unge utenlandske kvinner og selger kroppen sin til norske menn, i andre gater blir kvinner overfalt av menn som krenker kroppene deres på det mest nedrige og umenneskelige vis som finnes.

Hvor mye er et kvinneliv egentlig verdt? Jeg tenker jævla rødgrønne regjering, hvor mye synes dere egentlig et kvinneliv er verdt? Har dere ingen ressurser å ta i bruk, foreligger det ingen grep som kan tas? Men mest av alt så tenker jeg på den ynkelige overgriperen, og jeg løftes av bildet av den sammenkrøpede overgriperen i parkeringshuset. Dette bildet omdanner den destruktive energien i frykten til sinne. Og jeg vil mye heller lese om sinte kvinner i avisene, kvinner som er rasende på vegne av ofrene, kvinner som er rasende over at noen forsøker å gjøre dette til en debatt om forholdsregler, kvinner som er så rasende at de ikke kjenner frykten da de vandrer i sine gater. Gatene der de bor, gatene der deres elskere bor, gatene der de har vært på fest, gatene der de har parkert bilen, gatene som er deres gater like mye som det er gatene til menn.

Og jeg har gitt meg selv et løfte. Et løfte om å huske dette sparket i skrittet, huske da jeg forbannet fakket min egen vesketyv og armer og ben slo og sparket i rent instinkt, huske knyttneven min i ansiktet til den flirende gutten som hadde dratt en finger oppunder rumpa mi, huske den fremmede mannen som smalt en hånd i ansiktet mitt på et utested og som snart lå slengt over et bord med veltede ølglass. Huske, og holde fast ved dette sinnet.

Så vil kanskje en ydmyket overgriper huske meg, slik en mann et sted i Oslo i dag husker smertene i skrittet.