1997-style

På togstasjonen begynner jeg å røyke.
Min kamerat har en pakke med slanke og feminine sigaretter, og jeg finner brått ut at det er akkurat det jeg trenger nå. Jeg føler meg full etter å ha vandret rundt i den gamle småbyen. Det ble for kaldt, jeg ble for sulten og det var for mange minner som vinket til meg fra gatehjørnene. Jeg vandret tilsynelatende uberørt og høyrøstet sammen med min kamerat, mens jeg egentlig tenkte på noe helt annet. På han som jeg visste også var i denne småbyen i dag. Hva om han plutselig så meg? Hva om han kom gående ut av butikken som vi nå passerte? Hva om han satt på den puben? Hva om han gikk bort til vinduet i den leiligheten der borte, så ut og plutselig så meg? Hva da? Da gjaldt det å se kul ut. Se likegyldig ut. Se bra ut. Da gjaldt det å være oppslukt av barsk latter sammen med min kamerat. Min kamerat og jeg spiste kake og drakk flytende sjokolade på en kafé, min kamerat og jeg vandret gjennom hele byen, min kamerat og jeg passerte et bryllup, min kamerat og jeg gikk gjennom den første parken, min kamerat og jeg satte oss ved vannet og Chopin-treet i den andre parken. Og jeg ble stadig mer sulten, kald og svimmel. Til sist fikk jeg nok. Og fortalte min kamerat at jeg var i ferd med å bli syk, og måtte reise tilbake til storbyen for å hvile.
Nå sitter jeg på togstasjonen og røyker. Jeg føler meg hinsides. Og da han ringer freser og putrer det i hodet, og en uendelig strøm av fornærmelser, sarkasme og villskap smeller mot han.
Hvor er du? spør han. Er du her? Ikke kødd med meg! Er du virkelig her? Gi meg ti minutter! Jeg kommer!
Å, kommer du?! Virkelig! Jeg skal stå her og vente på deg! Og jeg ser frem til øyeblikket da du og Jesus kommer vandrende bortover perrongen. Det blir fantastisk. Selvsagt kommer du! Akkurat som sist! Det er bare å vente så kommer du. Å, så flott det skal bli!
Gi meg 10 minutter! Er du virkelig her?
Ja, jeg er på togstasjonen. Og nå skal jeg hjem. Toget mitt kommer straks.
Gi meg 10 minutter! Hvorfor har du ikke sagt at du er her?
For hva?
Jeg kommer!
Yeah, right. Du og Jesus. Det blir vakkert.
Gi meg mer røyk, sier jeg til min kamerat. Nå forstår jeg hvorfor folk røyker! Gi meg en røyk da! Jeg må ha en røyk! Som om han kommer! Ha! Den løgneren! Og han er full! Han kommer ikke! Faen, jeg har vondt i magen. Jeg må på do.
Du har røket for mye, sier min kamerat. Nå får du ikke flere røyk.
Jeg må ha mer røyk, sier jeg.
Nå går jeg på do.
På do ringer mobilen igjen.
Hvor er du? Du er ikke her!
Jeg er her, jo.
Ikke kødd med meg. Du er ikke her.
Jeg er her, jeg er på do, nå kommer jeg, sier jeg og avbryter samtalen.
Jeg skimter meg selv i speilet på toalettet, vasker hendene mine og synes jeg ser litt gal ut.
Vandrer ut av toalettet, går gjennom gangen, og ser han stå i hallen. Han ser ut som før.
Hei, sier jeg og flirer. Gi meg en klem, sier jeg.
Deretter går jeg mot perrongen. Han og en kamerat følger etter. Du har visst tatt med deg bodyguarden din, sier jeg og strener tilbake til min kamerat.
Gi meg en røyk, sier jeg. Jeg må ha en røyk til!
Jeg setter meg ned på krakken, og da jeg ser han komme gående mot meg ser jeg at han er blitt eldre, tykkere og at han har drukket. Men det er virkelig han. Mannen. Omsider. Jeg tar enda et drag av sigaretten og later som ingenting. Ingen verdens ting.



Disclaimer: Vivahits 1997-style..