april 28, 2008

Aldri mer 13

Du dør, og jeg er et barn som bærer meg selv alene.
De voksne ligger på en sofa og stirrer tomt i taket. De voksne har gjemt seg bak en lukket dør. Og han som hverken ligner deg eller meg, han angår ikke meg lenger.
Jeg bor på værelset mitt og spiser måltidene alene. Jeg hører de voksne og han snakke fra kjøkkenet. Men jeg synes det er bedre at min stol også står tom ved middagsbordet. Jeg vil ikke sitte sammen med de voksne og han, og stirre på den tomme plassen din. Vi skal være fem, og jeg vil ikke være fire. Jeg brukte å se inn i ansiktet ditt, og du brukte å se inn i ansiktet mitt. Nå står det bare en tom stol ovenfor meg. Og en dag ser jeg at noen har satt en potteplante på bordet foran den tomme stolen din.

Du dør, og jeg er et barn som har lært å la være å gråte.
De voksne har hovne øyne. De voksne har stemmer som ikke holder noen ting oppe. Og han som hverken ligner på deg eller meg, han har fått øynene til en gammel mann.
Jeg er sint på de voksne, jeg er sint på han, jeg er sint på gamle mennesker som våger å leve når du som var ung døde, jeg er sint på deg fordi du ikke sitter og spiller gitar i rommet under meg, fordi hver gang en bil kommer kjørende over grusen utenfor vinduet mitt er det ikke deg, fordi jeg kan kaste håndballen i gulvet gang på gang uten at du roper ”Lillesøster`n, slutt da!”.
Og mest av alt er jeg sint fordi du ikke kommer til meg og sier at du er her likevel. At alt bare er en bløff, at du hele tiden har vært på et annet værelse på sykehuset, at det hele er en misforståelse, at det var ikke du som lå i kisten i likbilen, at det ikke var du som lå i kisten i kirka, at det ikke var du som ble gravlagt i graven jeg fortsatt ikke har gått til. At du er her hos meg igjen, du som er som meg, og nå trenger jeg ikke å bære meg selv alene lenger. For det er jo du som tar vare på meg. Som nettene jeg ikke fikk sove og du måtte ligge i sengen hos meg til jeg sovnet. Og våknet jeg da du gikk måtte du ligge i sengen hos meg igjen. Som da du fortalte at hvis noen plaget meg måtte jeg si fra til deg så skulle de få bank, men ingen plaget meg og du hadde allerede lært meg å forsvare meg selv. Som da jeg satt på bagasjebrettet på sykkelen din, som da jeg satt og holdt meg fast i deg på mopeden din, som da jeg satt i bilen din. Og du viste meg frem til alle du kjente. Du som kjente alle.
Jeg er sint på deg, for du har forlatt meg. Og det som skjer i historiene i ukebladene skjer ikke. Ingen kommer inn på mitt værelse om natten og sier at jeg er hos deg fortsatt. Ingen går gjennom veggen min og sier at de alltid er med meg. Ingen kan bare bli sett av meg fordi vi hadde det aller sterkeste båndet.
Du er ikke her, og kanskje er du ikke engang på værelset på sykehuset, kanskje er det ikke en misforståelse.
De voksne skjenner på meg fordi jeg er så sint. Du er jo helt folkevond, sier de voksne.

Du dør, og når ingen er hjemme går jeg ned trappene til kjelleren, åpner døren til værelset ditt og finner den uvaskede genseren i stolen. Jeg knuger meg inntil genseren, og legger ansiktet mitt i genseren din som fortsatt lukter deg. Nå må ingen komme, ingen må finne meg her, ingen skal få vite.
Men en dag pakker de voksne bort alle klærne dine som sendes til et barnehjem i Polen, og den uvaskede genseren forsvinner også.
Du dør, og jeg er et barn som har fått to ansikt.
Det ene kjenner bare jeg.

Etiketter:

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg