Men så blir det sommer, igjen.

Det er slik at jeg tenker på å forlate deg. Igjen. Hver morgen, hver dag, hver kveld og da jeg ikke sover om natten tenker jeg på å forlate deg. Noen ganger begynner det å bruse vilt i brystet mitt og jeg står på broen og ser ned på fossen og kjenner at jeg. kan. bli. fri. igjen. Å! Jeg kan fri meg fra deg! Å! Jeg kan leve slik jeg hadde planlagt å leve! Slik jeg levde! Lenge før jeg møtte deg.
Jeg tenker at du er ikke helt som du skal, og jeg er ikke helt som jeg skal, og til sammen blir det alt annet enn riktig. Og jeg er sliten på en motbydelig utarmet måte. For alt er opp til meg. Alltid. Eller er det egentlig ikke det? Jeg ser på deg med sideblikket, og synes jeg ser skyggen av noe som jeg lurer på om jeg burde frykte. Er det egentlig kaldt der borte hos deg? Er jeg egentlig blitt lurt?
Du sitter i et rom hvor bare du bor, og ser meg ikke på den andre siden av kjøkkenbordet.

Så det er slik at jeg tenker på å forlate deg. Igjen. Og jeg går hemmelige skritt bortover en veg som bare er min. Snart danser jeg for jeg har aldri kledd en mann, aldri kledd å være din, aldri kledd denne kronen. Snart begynner jeg å synge høyt igjen, og kroppen vil alt.

Men så blir det sommer og vi sitter i solen på plenen, huden min lukter slik den luktet den sommeren du elsket meg for første gang og du sier at jeg lukter sommer, og jeg ser inn i øynene dine, og plukker en gren opp fra bakken. Jeg drar den ødelagte grenen over gresset og mot en kongle som begynner å trille ustødig mot deg. Jeg dytter konglen klønet bortover bakken og du plukker opp en annen gren som du også trekker over gresset og mot konglen. Vi sentrer konglen frem og tilbake med grenene inntil jeg sentrer konglen vekk, og begynner å stryke din gren med min.
Da jeg fanger blikket ditt farer et drag sjenert gjennom brystet og jeg ser det samme draget blafre i dine øyne. Jeg lurer på hvorfor vi fortsatt er så engstelige for hverandre, hvorfor vi fortsatt sitter i gresset som to usikre tenåringer, hvorfor du aldri klarer å holde blikket mitt litt for lenge, og hvorfor jeg er bundet til deg i et forunderlig punkt som ligger bakenfor alt som ikke er utholdelig.
Og jeg innser at jeg ikke kommer til å forlate deg. Ikke denne gangen heller.