Dunkedunkedunke dunk

- Du skinner, vet du det? spurte hun.
- Jeg vet at jeg er lykkelig, svarte jeg og så ut gjennom togvinduet og på de polske jordene. Det gamle toget hadde en høylytt takt som dunket behagelig i bakgrunnen. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Senere skulle jeg fortelle han at jeg elsket å kjøre tog. At hver gang jeg kjente uroen begynne å raspe innenfra satte jeg meg på toget og reiste videre. Fremover, fremover. Det fikk han til å le. Sette seg på et tog da følelseslivet ble fucka opp? Snedig. Hun ble derimot urolig av å kjøre tog. Enda mer stresset og anspent enn hun var til vanlig.
- Hør på den deilige rytmen, sa jeg.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
- Ach, disse gamle og polske togene, svarte hun oppgitt. Hva slags land er egentlig dette? Er vi et u-land?
Noen hadde satt opp vinduet i kupeen, og jeg fikk en myk sommerbris i ansiktet.
- Jeg hater å kjøre tog, sa hun. Takk Gud, at det bare er en times tur, snart er vi fremme i familiehuset.
Katten hennes mjauet fra kattekurven, og jeg tenkte at ingenting var vakrere enn disse polske jordene. Disse polske jordene som først hadde vært dekket av snø, deretter strakk de seg mot den varme våren, og nå ble de strøket mykt av den lune sommersolen. Jeg ville ha høstjordene også. Jeg ville ikke tilbake til Norge.

- Forresten, det er en ting jeg ikke har fortalt deg.
Jeg så nysgjerrig på henne. Hun hadde plutselig fått et fornøyd drag i ansiktet, og noe skjerpet seg instinktivt. Jeg visste at hun likte snedige overraskelser, at hun nøt å observere effekten de hadde på andre, at hun hadde sansen for litt tilløp til forvirring utløst av hennes lek med situasjoner og mennesker. At hun mente at det var da man virkelig kunne se hvem menneskene var. At de avslørte seg. Jeg visste også at jeg ikke kunne stole på henne. Derfor hadde jeg beholdt en viss avstand gjennom alle disse månedene. Det hadde vært tydelig at hun ville meg noe. Noe mer. Noe jeg ikke var klar for.
- Å?
- Ja, vi kommer ikke til å være helt alene i familiehuset.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Jeg hadde takket ja til å tilbringe noen dager sammen med henne, ektemannen og katten i den lille småbyen som jeg kjente gjennom en annen venn. Den grønne villmarkssekken var pakket, og etter noen dager skulle jeg reise videre til Praha. Jeg hadde vurdert å invitere med meg den høyreiste svart metalleren som ble kalt for Robin Hood, han som hadde store utflytende øyne med kreft og langt sort hår, men hadde feiget ut i siste øyeblikk. Dermed var planen noen dager med henne i småbyen, og deretter Praha på egenhånd.
- Min mann har en bror.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Selvsagt har han en bror, tenkte jeg.
- En yngre bror som også kommer til å være der. Det er ikke noe problem for deg?
- Nei, nei.
- Hans bror skulle egentlig vært tilbake i Tyskland, men pga. noen forsinkelser er han fortsatt i familiehuset. Ingen vet hvor lenge han blir.
Det flirte dypt i meg. Flirte besynderlig.
- Så vi skal bo sammen med han.
- Å ja.
- Jeg tror du vil finne han interessant. Nå er han gammel og tykk, men da han var ung var han virkelig kjekk. En slik type som du kunne falt for, du som løper rundt med disse gale svartmetallerne. Han hadde langt hår, spilte i band, drev med teater. Han var kreativ, musikalsk og opprørsk. Svært intelligent og morsom. Men det er trist, nå er han blitt gammel og stygg. Trist. Så trist. Nå er han en mann med kortklipt hår og stor rumpe.
- Å ja. Det besynderlige fliret rikket seg ikke.
- Han bor i Tyskland og skulle altså egentlig vært reist tilbake, men det er blitt noe rot med papirene hans eller passet. Jeg er ikke helt sikker, han har ikke forklart det. Ekskona hans og den lille datteren er ved sjøen sammen med min svigermor. De blir heldigvis der et par uker. Jeg vet ikke hvor mye vi kommer til å se til han. Han er stadig ute sammen med kameratene sine. Men han bor altså i huset inntil han reiser tilbake til Tyskland.
Jeg strakk de lange bena mine og så på de røde og hvite rutene på stretchbuksen, på de svære støvlene og det slitte toggulvet under meg.
Ute blunket den polske sommeren til meg.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Det er noe annet å være lykkelig og ikke vite det, deretter oppleve alt annet enn lykke, også plutselig plukkes ut av det svarte hullet og få en ny sjanse. Og kjenne hver eneste dag at du er lykkelig. Slik du var som barn, før fremtiden ble tatt fra deg.
- Han hadde en liten og sexy rumpe. Du skulle sett den sexy rumpa! Nå er han gammel og tykk. Det er virkelig trist.
- Hm.
- Men han har fortsatt djevelgliset sitt.
Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk. Dunkedunkedunke dunk.
Jeg er et besynderlig flir som vet alt og ingenting i et lite øyeblikk. Jeg blunker tilbake til den polske sommeren. Jeg som er blitt til hun som skinner.