august 03, 2008

Dårlige somrer (fredag den trettende)

Jeg tenker på den andre moren min i den nedslitte villaen. Dårlige somrer, sa hun. Den gangen. Dårlige somrer har vi hatt nok av!, med slepen østfolddialekt. Jeg satt ved kjøkkenbordet hennes og drakk te. Hun bøyde seg ned mot stekeovnen, og tok ut de nystekte ostesmørbrødene. Jeg var kanskje 17, eller var jeg blitt 20? Min venninne den Rasende hadde forlatt heimen, og på kjøkkenet var det moren og jeg som satt nå. Dag etter dag, kveld etter kveld.
Dårlige somrer, tenker jeg og er blitt en voksen kvinne.
Det er solvarmt, og utenfor husvinduene lever de andre Livet. Noen griller, noen soler seg, noen ler en slitsom latter. Jeg vet at gresset er saftig og grønt. For noen dager siden var også jeg en av disse som lå i hagen, og kjente solen gjøre kroppen varm og myk. Lå i hagen og stirret opp på den blå himmelen bak store solbriller. Skimtet den bistre kvinnen som solte seg toppløs utenfor nabohuset. Registrerte mannen hennes som klippet gresset rett ovenfor mitt eget solested. Spilte sjakk på det blå teppet.
Dårlige somrer, tenker jeg og vandrer urolig rundt i andre etasjen. Da jeg kaster et likegyldig blikk i speilet ser jeg at ansiktet mitt er hovent og dratt, og øynene holder ikke på noen hemmeligheter. Det bryr meg fint lite. Like lite som at jeg ikke har skiftet trøyen som lukter av en svette jeg aldri ville gjettet var min egen.
Heldigvis forstår han, og er blitt til en mann som kan bære. Snart er toget i Krakow, snart letter flyet fra militærflyplassen, snart er han på Gardermoen. Og jeg har fått beskjed om å konsentrere meg om at han snart kommer hjem, ikke tenke på det andre, vente med å tenke på det andre til han er hos meg. Jeg syntes det var en god idé. Bedre enn mine egne ideer som plutselig skjøt vilt bak pannen. De luktet blod, hvitt, og stillhet. Slike ideer som aldri hadde vært min stil. Derfor gjorde jeg som han sa. Det måtte være den første gangen i livet vårt.
Jeg vandret, og timene ble færre.
Dårlige somrer.
Dårlige somrer da de man elsker dør.
Og hver gang blir man fratatt muligheten til å ta avskjed. Det betyr visst ingenting om du er et barn, eller en voksen kvinne. I noen familier er det alltid noen andre som tar avgjørelsen for deg-
Dårlige somrer.
Jeg teller år, men synes at jeg fortsatt går i ring. Det er et punkt som aldri forsvinner. Et punkt som fyller meg igjen og igjen.
Nå er også du i dette punktet.
Den dårlige sommeren har satt seg fast hos deg, sa hun en gang.
Å, nei. Jeg har fikset det. Og det er jo lenge siden nå. Jeg har jo fortalt om det nå. Tilslutt.

Den andre moren min snakker hullet litt mindre brutalt. Jeg legger fra meg mobilen, og kryper sammen i dobbeltsengen. Nå venter jeg. Jeg konsentrer meg om å vente.
Jeg lukker øynene for ordet som roper med store bokstaver.
Avlive. Av live. Av-live.
Etterpå skal jeg kjenne på at det er blitt helt tomt. At det var du som bandt meg til livet. At jeg er blitt tildelt enda en dårlig sommer.

Men ikke nå.

Etiketter:

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg