Svart silhuett

Det er den første helgen hvor jeg ikke er utslitt av historiene. Høsten nærmer seg vinteren, og ute blåser vinden veldig og uimotsigelig. Vinden herjer energisk utenfor vinduene til det gamle tømmerhuset, og noen ganger roper den fra peisen. Regnet maler seg nedover stuevinduene, og kvelden er mørk. Jeg ser naboens vimpel med det norske flagget svaie foran det nakne treet som jeg alltid stanser øynene ved. Det likner treet i Carnivale, og er en svart silhuett der ute i høstmørket. Vimpelen bukter seg trist og troløs i forgrunnen. Historiene begynner å ule der ute sammen med vinden og mørket. Jeg åpner vinduet og presser det mot vindens krefter som forsøker å lukke det. To av telysene i vinduskarmen slukner, men det som er skjermet av telysholderen med Gustav Klimts Kyss fortsetter å brenne. Høstvinden som flirer gjennom det åpne vinduet er skarp og levende. Og uforutsigbar. Jeg ser granen på gårdsplassen bli ristet av vinden, og undrer om den gamle kvinnen som kysset meg på kinnet i går og ba Allah ta vare på meg, får sove i natt. Om de knekte voksne barna hennes som jeg tok i hånden før jeg gikk tilbake til kontoret, fortsatt har svarte ansikt uten håp. Om systemet kan vise menneskelighet og likevel la de bli her. Vinden ler høyt og rusker i de andre trærne, og virvler med seg de andre historiene. Jeg spør meg selv om hva som er rett og galt. Hvordan jeg skal kunne sette navnet mitt på alle de negative vedtakene. Hvordan jeg i motsetning til den gamle kvinnen får sove hver natt. Historiene blåser over hustakene i nabolaget, og jeg ser inn gjennom vinduet til nabofamilien som sitter samlet rundt det opplyste bordet i en varm og lun spisestue. Trygt skjermet fra alle historiene og menneskene som sitter skremt, apatiske eller forventingsfulle på mottakene. Jeg ser på det nakne treet igjen. Også ser jeg krigene som skal komme. Plutselig husker jeg alle marerittene jeg hadde som barn. Alle nettene hvor jeg gikk som kveg sammen med alle menneskene jeg kjente, alle menneskene i nabolaget og familien min. Vi gikk i en uendelig rekke på flukt fra krigen som brått hadde kommet. En folkevandring for å søke beskyttelse. Natt etter natt. Vi hadde forlatt hjemmene våre og gikk i et ingenmannsland for å redde livet. Og marerittene kom fra et sted jeg ikke forstod. Et sted langt bortefra krigslek med plastikkgevær, og historiene om barkebrød og morfaren min som løftet den vesle datteren sin i været og sa: Nå er det fred. Krigen er over.

Den svarte silhuetten til treet som alltid fanger blikket mitt, avdekker alle hemmelighetene til vinden. Jeg skrur av DVDen hvor krigen fortsatt ikke har nådd det gamle Korsbæk, henter laptopen og lar fingrene hviske skyggebilder gjennom tastaturet.