september 29, 2010

Bak en lukket dør

Synger du virkelig opera, spurte jeg.
Ja.
Har du en slik mørk stemme, spurte jeg.
Man må ha det, svarte han.
Så du kan virkelig synge, med slik kraft?
Ja.
Syng for meg, sa jeg.
Jeg kan ta en tone, svarte han.
Stemmen er det mest sårbare. Det mest utleverende. Det mest personlige. En åpning inn til det innerste, hadde jeg en gang tenkt.
Og jeg hadde lyttet til han.
Jeg hadde lyttet til de skjødesløse bevegelsene. Til de hektiske skrittene nedover trappene. Jeg hadde lyttet til dansen i faktene. Jeg hadde lyttet til blikket hans som stanset opp den første gangen. Da ordene mine fikk han til å stoppe, se opp fra skjermen og smile overrasket.
Han kremtet og endret posisjon på stolen.
Jeg hadde lyttet til han og visst at en dag ville jeg ha mer. Mye mer. Og at det var uungåelig.
Han stirret på meg, og sang.
Tonen hans steg ut i rommet, strømmet gjennom meg og jeg stirret tilbake omsluttet av den rene lyden av han. Stirret tilbake mens jeg ble fylt av han. I denne tonen var en parallell tilværelse. I denne tonen var bare han og jeg. I dette øyeblikket. Løsrevet fra omverdenen. Et helt liv.
Jeg satt på den andre siden av bordet og vibererte.
Øyne puster lyd. Sinn puster lyd. Sjel puster lyd. Ånd puster lyd. Hud puster lyd.
Elsk med meg, tenkte jeg.
Puster lyd. Puster lyd. Puster lyd.
Å, jeg tror ikke det er så smart at du synger mer, sa jeg.
Jeg reagerer veldig på lyd, sa jeg.
Jeg vil inn i deg, tenkte jeg.
Inn til kjernen av disse tonene. Inn til det stedet hvor du strømmer fra. Helt inn i deg.
Tenkte jeg.
Han snakket om operasangere som behersket frekvensen som nådde helt ut til bakerste benk i salen.

Jeg satt på bakerste benk i salen, og dyrehjertet mitt visste at han var min.

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg