Tenår

Moren min er ikke alkoholiker, altså, sa han.
Det stod store grønne ølflasker på kjøkkenbordet, på kjøkkenbenken, og det skitne kjøkkengulvet. Han strakk glasset med vann til meg og vi gikk ut i gangen der det luktet mugg fra den gamle kjelleren. Opp til soveværelset hans gikk vi, og lukket døren bak oss. Jeg hadde hørt noen kalle slike ølflasker for alkisflasker en gang. Men nei, moren hans var ikke alkoholiker. Han sa jo det.

Noen år senere leste jeg i en bok at barn av alkoholikere hadde store problemer med å få kjærlighetsforhold til å fungere. At foreldrenes alkoholmisbruk hadde påført barna så store skader at de ikke evnet å inngå i nære relasjoner med andre mennesker. Jeg syntes det hørtes melodramatisk ut. Han mislikte da jeg kom for nær, mislikte at jeg så, men det var likevel bare han og meg. På soveværelset hans. Med gammel 70-talls rock på stereoanlegget. Vi lå ikke med hverandre. Det var muligens for tidlig for meg. Selv om han av og til fortalte om jentene han lå med i fylla. Noen ganger ble de forelsket, men han trakk seg vekk. Jeg syntes det var forståelig. Kjæreste var det siste jeg ville ha. Så hvorfor skulle han ville ha det? Dessuten hadde jeg han. Jeg trengte ikke mer enn disse samtalene. Men jeg ble sjalu på den nye venninnen som han hadde funnet fordi hun hadde hatt på seg en trøye med logoet til favorittbandet hans. Hun som snakket i en ustanselig strøm, fniste og sa at jeg virket så forståelsesfull. Hva skulle han med en dum jente som henne?

Du er den datteren jeg aldri fikk, sa moren til meg mange år senere. Jeg har aldri forstått han slik som jeg forstår deg. Han er så lik faren sin. Og du så jo hvordan det gikk. De grønne ølflaskene var ikke å se på kjøkkenet lenger. Isteden stod brune halvliterflasker stuet sammen i en krok på kjøkkengulvet. Huden i ansiktet hennes var fortsatt glatt og klar, men rundt magen hadde det lagt seg lag med fett som fikk henne til å se gravid ut. Hun så på meg med det forstyrrede blikket som jeg hadde lært å lese gjennom årene. På samme måte som jeg hadde lært å lese stemmen hennes. Forutse svingningene. Forberede meg på omslaget.

Du vet for mye om meg, sa han en dag. Jeg vet at du er her for meg, men disse tingene som jeg fortalte deg om sist, jeg skulle ikke gjort det, sa han. Du kan visst fortelle alt selv, men det er ikke slik for meg, sa han. Jeg blir så liten, forsvinner. Jeg fikk ikke sove da du gikk herifra sist. Alt kravlet ut av meg og la seg rundt meg. Det var som å være tilbake i kroppen til den fem år gamle gutten de plaget. Jeg vil ikke snakke om disse tingene. Ikke med deg heller.

Jeg har bare deg, sa stemmen gjennom telefonrøret. Du er den eneste som forstår meg. Han har aldri forstått meg. Han er så kald, ikke slik som deg. Når jeg seg på deg så ser jeg meg selv. Du er akkurat som meg. Du er ikke kald. Jeg forstår ikke hvorfor jeg fikk et barn som han. Jeg skulle hatt et barn som deg. Hun var full igjen. Jeg begynte å bli sliten av disse oppringningene og svingningene. Lei av å tro på henne hver gang hun erklærte at nå var det slutt på drikkingen. At nå skulle hun begynne et nytt liv. Det begynte å likne terror, og jeg orket snart ikke mer. Dessuten var hun ikke min mor. Hun var hans mor. Hvorfor sa hun at jeg var som henne? Jeg ville ikke være som henne. Jeg var som min egen mor. Jeg likte ikke øl og rot. Jeg var ikke tiltrukket av dårlige menn. Og hadde kontroll. Hvorfor dro hun meg inn i dette?

Hun er min mor! ropte han til meg. Jeg vil ikke at dere skal ha dette tette forholdet. Jeg vet jeg oppmuntret deg til det tidligere, men jeg har ombestemt meg. Jeg takler det ikke. Jeg var lei svingningene til både han og moren. Lei av alltid å være den som beholdt sinnsroen. Lei av ta i mot de vekslende beskyldningene. Hva med mitt eget raseri? Hvordan hadde jeg fått denne rollen? Jeg tror ikke jeg orker dette lenger, sa jeg til han. Dette vennskapet fungerer ikke for meg lenger. Det er rett og slett ikke sunt. Og tror du jeg er glad for at hun ringer meg da hun er full? Tror du virkelig det?

Jeg møtte han tilfeldig på en bar i Oslo da jeg var i midten av 20-årene. Han så skremt ut da han så meg. Dette er stamstedet mitt, sa han. Kan du velge bort dette utestedet for min skyld. Jeg så inn i de vakre øynene hans, så den seksten år gamle gutten med den svarte MC-jakken og den grelle tatoveringen på høyre arm, og så meg selv, den obsternasige og skoleflinke trettenåringen som fant han etter tragedien. Hun som elsket han fordi han forstod sorgen. Og så mye mer.
Jeg medisineres, sa han. Jeg går til psykiater. Jeg takler ikke å forholde meg til deg oppe i alt dette. Moren min sier forresten at hun savner deg, sa han. Men det er best det ble slik som det ble.

Han så vekk den siste gangen vi møttes. Passerte meg på kjøpesenteret, og så vekk. De store og åpne blå øynene. Den hengslete kroppen. Det perfekte ansiktet. Der går tenårene mine, sa jeg til N. Ser du hvor vakre de var?