Europa 2022 (del 4)

Noen dager etter at terroristen hadde maltraktert

de tilfeldig forbipasserende på gata

byråkratene i blokka

ungdommen på øya

stod jeg som en forsteinet søvngjenger med en hverdagslig

gardinstang i hånden

og den monotone rutinen med å henge

den rene gardinen over gardinstangen

endret seg brått til hatske slag mot terroristens selvtilfredse glis

i et veldig raseri

og jeg begynte å puste igjen

pustet mens jeg tenkte på båtfolket som fraktet ungdommen vekk fra krigen-

Senere satt stumme nordmenn i sal 250

dag etter dag -

og terroristen gråt beveget av seg selv som propagandafilm

forklarte seg fritt

mens forsteinede tilskuere i sal 250

foran TV-skjermen

på mobiltelefonen

og PCen

var stille som musa

terroristen syntes det var leit at han hadde kjørt over.

Stillheten ble vemmelig som terroristen

dag etter dag -

men vi var fortsatt stumme tilskuere i sal 250

foran TV-skjermen

på mobiltelefonen

og PCen.

Så stumme, så sobre, norske.

Den syttende dagen møtte en irakisk gutt opp i sal 250

for å se terroristen som hadde drept hans bror

og fikk se en terrorist som satt og smilte av obduksjonsrapporter

mens nordmenn var høflige tilskuere

så stille, så stille, så ulevelig stille -

inntil stillheten endelig ble brutt

av den brorløse gutten som skrek i vantro og fortvilelse av denne uforståelige forestillingen

og kastet en sko etter barnemorderen

og noen av de som hadde vært stumme klappet og ropte bravo

klemte hverandre

og gråt.

På jobb dagen etter sa en fornuftig kollega at det var uverdig å kaste skoen sin i retten –

Hvor er båtfolket som kan redde Mariupol?

Hvor er båtfolket som kan redde?

Hvor er båtfolket som kan?

Hvor er båtfolket?

Her er bare tilskuere uten sko.

Så sobre. Så stumme. Så stille.

Som stillheten i ruinene.