Europa 2022 (del 4)

Noen dager etter at terroristen hadde maltraktert

de tilfeldig forbipasserende på gata

byråkratene i blokka

ungdommen på øya

stod jeg som en forsteinet søvngjenger med en hverdagslig

gardinstang i hånden

og den monotone rutinen med å henge

den rene gardinen over gardinstangen

endret seg brått til hatske slag mot terroristens selvtilfredse glis

i et veldig raseri

og jeg begynte å puste igjen

pustet mens jeg tenkte på båtfolket som fraktet ungdommen vekk fra krigen-

Senere satt stumme nordmenn i sal 250

dag etter dag -

og terroristen gråt beveget av seg selv som propagandafilm

forklarte seg fritt

mens forsteinede tilskuere i sal 250

foran TV-skjermen

på mobiltelefonen

og PCen

var stille som musa

terroristen syntes det var leit at han hadde kjørt over.

Stillheten ble vemmelig som terroristen

dag etter dag -

men vi var fortsatt stumme tilskuere i sal 250

foran TV-skjermen

på mobiltelefonen

og PCen.

Så stumme, så sobre, norske.

Den syttende dagen møtte en irakisk gutt opp i sal 250

for å se terroristen som hadde drept hans bror

og fikk se en terrorist som satt og smilte av obduksjonsrapporter

mens nordmenn var høflige tilskuere

så stille, så stille, så ulevelig stille -

inntil stillheten endelig ble brutt

av den brorløse gutten som skrek i vantro og fortvilelse av denne uforståelige forestillingen

og kastet en sko etter barnemorderen

og noen av de som hadde vært stumme klappet og ropte bravo

klemte hverandre

og gråt.

På jobb dagen etter sa en fornuftig kollega at det var uverdig å kaste skoen sin i retten –

Hvor er båtfolket som kan redde Mariupol?

Hvor er båtfolket som kan redde?

Hvor er båtfolket som kan?

Hvor er båtfolket?

Her er bare tilskuere uten sko.

Så sobre. Så stumme. Så stille.

Som stillheten i ruinene.

Europa 2022 (del 3)

Jens Stoltenberg ønsker ikke leve i en verden hvor stormakter kan bestemme hva mindre naboland kan gjøre og hvor det anses å være en provokasjon "if they do something they don't like". Nei vel. Men det er visst greit å leve i en verden hvor diktatoren terrorbomber det ukrainske folket i hjel og tilintetgjør deres byer.

Europa 2022 (del 2)

La diktatoren bombe menneskene i brødkø.

La diktatoren bombe barnefamilier som gikk ut på gaten med trillekofferter for å flykte.

La diktatoren bombe fødeklinikkene.

Slik at de ventende barnevognene på togstasjonen i Polen forblir tomme og kalde-

Og vi forblir trygge selv.

Europa 2022

I mars 1999 bombet NATO Serbia.
I desember 2001 ankom de første norske styrkene  Afghanistan.
I mars 2011 bombet NATO Libya
 
I mars 2022 trygler et land i Europa om at NATO skal lukke luftrommet.

Og NATO vender ryggen til Ukrainas desperate bønn.
 
NATOs leder kan fortelle at de ikke er en del av konflikten.
NATOs leder kan fortelle at NATO er en forsvarsallianse.  
NATOs leder kan fortelle at Ukraina ikke er NATO-medlem.
Og at joda, de kommende dagene kommer til å bli verre, med flere døde, mer lidelse og mer ødeleggelse i Ukraina, joda.
Men NATOs leder kan fortelle at det ikke er aktuelt å opprette en flyforbudssone over Ukraina.
Et europeisk land som vendte seg mot vesten. Som ønsket EU-medlemskap og NATO-medlemskap. Og som de siste dagene har fått høre rungende applaus og gripende taler om at Europa står sammen med Ukraina.
Nå høres bare lyden av flyalarmer, bomber og skrik.
Og et europeisk svik.
 
Ekkoet av at den russiske diktatoren har fått klarsignal til å legge et europeisk land i ruiner.

Hva skjedde med Russland? (2022)

Akkurat nå føles det lenge siden jeg fulgte statsvitenskapelige forelesninger i St. Petersburg, ble våt på bena og frøs i høstregnet da jeg trasket gjennom gatene, varmet meg med flytende tykk og mørk sjokolade på stemningsfulle kafeer, ble overveldet av all kunsten i Erimetasjen, omsider forstod at man kunne bli berørt av ballet da jeg så Svanesjøen i Marinskij-teateret, spiste blinis og borsjtsj, og shoppet russiske sjal. Men det føles ikke så lenge siden jeg blogget teksten under da Russland invaderte Georgia noen år senere. Det russiske folket hadde fortjent en annen leder. Ikke denne forrykte diktatoren. Leve Ukraina.

(27/2-2022)

Hva skjedde med Russland?

Da jeg ser den georgiske mannen som gråter over sin døde bror på forsiden av dagens Aftenposten, tenker jeg på episoden i "De krenkede" hvor Åsne Seierstad blir svar skyldig på toget et sted mellom Uljanov og Moskva. Stemningen i togkupéen er brått blitt besk etter at Seierstad har fortalt at hun jobber med en bok som handler om de som er blitt ødelagt av krigen mellom Russland og Tsjetsjenia.

"Hva liker du med Russland da?" spør den fornærmede matematikkprofessoren som Seierstad deler kupé med. Han som tidligere bydde vennlig på både brød og kjøtt fra egen matpakke.

Hva liker du med Russland da?

Jeg?

Ja, du.

Vel, nå, jo litteraturen, musikken sa jeg, og kom ikke på noe mer i farten.

Hva hadde skjedd med meg? En gang hadde jeg i fascinasjon og ubendig nysgjerrighet lett etter den russiske sjel. På reisene rundt om i imperiet på tredjeklasse hadde jeg latt meg begeistre og forundre.

Hadde jeg blitt for negativ? Skuffet? (Seierstad, 2007)

Hva skjedde med deg?

Jeg lar blikket fare over bokhyllene med bøker om russisk historie, russisk kultur, russisk kapitalisme, russisk politikk. Jeg lar blikket fare over bøkene til Dostojevskij, Tolstoj og Bulgakov.

Og tenker på manglende pressefrihet, kneblet ytringsfrihet, fraværende rettssikkerhet, presset opposisjon, rasistisk motiverte drap og overgrep, myrdede journalister, myrdede politikere, myrdede byråkrater.

Og Tsjetsjenia.

Tenker på den russiske presidenten som utnevnte sin etterfølger, etterfølgeren som utnevnte den tidligere presidenten til statsminister. Og den nye statsministeren som i forkant av sin avgang fra presidentembetet overførte makt fra presidentembetet til statsministerembetet.

"Russland er vår nabo, og åstedet for et dramatisk politisk eksperiment: Etableringen av Putinistan, et mektig demokratur, et autoritært regime pyntet med demokratisk garnityr. Tsjetsjenia var springbrettet for Putins lysende politiske karriere, og selve grunnsteinen i det nye Russland som har reist seg fra nittitallets kaos.(...) I 2008 skal en ny president velges i Russland, men den autoritær-kapitalistiske statshybriden Putinistan vil høyst sannsynlig overleve sin skaper og prege internasjonale forhold de neste årene", skriver Aage Storm Borchgrevink i boka "Den usynlige krigen"(2007).

Og i Georgia sitter mannen fra Aftenpostens forside og gråter over sin døde bror foran ruinene av den bombede boligblokken i Gori.

Hva skjedde med Russland, spør isteden jeg.

(2008)