Høst

Bak en lukket dør

Synger du virkelig opera, spurte jeg.
Ja.
Har du en slik mørk stemme, spurte jeg.
Man må ha det, svarte han.
Så du kan virkelig synge, med slik kraft?
Ja.
Syng for meg, sa jeg.
Jeg kan ta en tone, svarte han.
Stemmen er det mest sårbare. Det mest utleverende. Det mest personlige. En åpning inn til det innerste, hadde jeg en gang tenkt.
Og jeg hadde lyttet til han.
Jeg hadde lyttet til de skjødesløse bevegelsene. Til de hektiske skrittene nedover trappene. Jeg hadde lyttet til dansen i faktene. Jeg hadde lyttet til blikket hans som stanset opp den første gangen. Da ordene mine fikk han til å stoppe, se opp fra skjermen og smile overrasket.
Han kremtet og endret posisjon på stolen.
Jeg hadde lyttet til han og visst at en dag ville jeg ha mer. Mye mer. Og at det var uungåelig.
Han stirret på meg, og sang.
Tonen hans steg ut i rommet, strømmet gjennom meg og jeg stirret tilbake omsluttet av den rene lyden av han. Stirret tilbake mens jeg ble fylt av han. I denne tonen var en parallell tilværelse. I denne tonen var bare han og jeg. I dette øyeblikket. Løsrevet fra omverdenen. Et helt liv.
Jeg satt på den andre siden av bordet og vibererte.
Øyne puster lyd. Sinn puster lyd. Sjel puster lyd. Ånd puster lyd. Hud puster lyd.
Elsk med meg, tenkte jeg.
Puster lyd. Puster lyd. Puster lyd.
Å, jeg tror ikke det er så smart at du synger mer, sa jeg.
Jeg reagerer veldig på lyd, sa jeg.
Jeg vil inn i deg, tenkte jeg.
Inn til kjernen av disse tonene. Inn til det stedet hvor du strømmer fra. Helt inn i deg.
Tenkte jeg.
Han snakket om operasangere som behersket frekvensen som nådde helt ut til bakerste benk i salen.

Jeg satt på bakerste benk i salen, og dyrehjertet mitt visste at han var min.

Det var en gang...

WTF?!

Gjennombrudd

Jeg vrenger sykdommen ut av kroppen. Blodet renner ned i toalettet for ikke å komme tilbake. De mørkrøde babysvulstene flyter ut av meg. Likner størknet neseblod. Og er iskalde. Jeg eier deg kropp, og jeg tar deg tilbake. Jeg er seigere enn det mørke slimet. Sterkere enn det sorte hullet som har knytt seg fast til livmoren.
De hvitkledde kvinnene har stukket metall mot et sted som kun var natur, og nå vet jeg hvordan det kjennes da metall treffer dypet i jorden. I meg.
Da sjelen ble rykket vekk et øyeblikk mens mennesket ble til smerte i kjøtt.

Men den magiske mannen har blåst liv tilbake til det malplasserte dødsrommet, og den ville høstvinden er en knytemor som lover grøde.


Lydspor: I Adore Thee

Den slemme nabogutten

Han brukte å banke opp broren min som aldri lærte å slå tilbake. Stadig kom broren min gråtende hjem fordi bestevennen i nabohuset ikke hadde vært noen virkelig bestevenn. Moren min var rasende og nok en gang på vei til nabohuset for å fortelle hva yngstemann hadde funnet på denne gang. Selv var jeg mest forskrekket over at han løy og stjal. Og at broen min aldri slo tilbake. En gang hadde han stjålet den nye lekebilen til broren min, og gjemt den under terassen. Jeg så den ligge og lyse rødt i den grå sanden mens han stod og fortalte til foreldrene sine og moren min at han ikke hadde tatt bilen til broren min. Det overrasket meg. Visste han ikke at det ikke var lov å lyve? At han ble en stygg gutt. Og så ikke de voksne at han løy? Bare noen meter fra sitt eget tyvgods. Jeg lekte isteden med gutten i det andre nabohuset. Eskil klorte meg i ansiktet, og jeg slo tilbake. Men jeg ble flau over han da han i gråtende sinne kastet grus på gresset vårt. Hvordan kunne han kaste grus på plenen i hagen vår? Vi fikk ikke lov til å kaste grus, og i alle fall ikke på plenen. Hva ville foreldrene mine tenke om han hvis de fikk se dette? Tenk om noen andre så min bestevenn stå slik og dumme seg ut?

En morgen hadde bestevennen til broren min funnet ut at han isteden ville leke med meg og stod utenfor døren og spurte om jeg ville være med ut og leke. Jeg forstod godt at han heller ville leke med meg. Jeg var trossalt tøffere enn broren min. Det syntes den eldste broren min også. Joda, jeg ville ut og leke. Knytte på meg joggeskoene og hørte plutselig bestevennen min rope fra nabohuset. Jeg så overrasket opp mot nabohuset og så bestevennen min delvis henge ut av kjøkkenvinduet mens han gråt og skrek: ”Nei! Nei! Ikke lek med han! Nei! Nei! Du må ikke leke med han! Nei, ikke gjør det!"
For en dust, sa nabogutten.
Hm, sa jeg og lukket døren. Jeg skjønte ikke helt hva dette handlet om. Bestevennen min fortsatte å rope. Jeg vinket forvirret og fulgte etter nabogutten til huset hans. Han ville vise frem rommet sitt. Jeg har sett rommet ditt før, sa jeg. Ja, men da var du ikke på besøk hos meg, men hos Laura. Nå er du på besøk hos meg. Nabogutten hadde et enormt rom overfylt med leker i kjelleren. Hva vil du leke med? spurte han ivrig. Jeg vil begynne med Star Wars sa jeg. Vi hadde ikke Star Wars-figurer hjemme, kun Playmo og Lego. Star Wars var kjempetøft. Vi lekte med Star Wars på gulvet, i sengen og på skrivepulten. Lekte og lekte. Ropte og fantaserte. Dette var kjempegøy! Etter noen timer spurte nabogutten om jeg var tørst. Joda, jeg var tørst. Hva vil du ha å drikke? Saft, sa jeg. Vil du ikke ha brus? Brus? Ja, vi har brus. Hjemme hos oss fikk vi ikke lov til å drikke brus i ukedagene. Her var det visst både Star Wars og brus! Jo, jeg vil ha brus, sa jeg fornøyd. Han så stolt og lykkelig ut da han kom ned trappen med to glass solo i hendene. Du kan få potetgull også, sa han. Vi satt i sengen og drakk brus da storesøsteren hans kom ned i kjelleren. Er dere blitt kjærester? utbrøt hun og lo. Laffen og lotten er kjærester! Laffen og lotten er kjærester! Nabogutten smilte kry. Vi er ikke kjærester altså, sa jeg. Når jeg blir stor skal jeg gifte meg med Eskil. Vi skal flytte til Sjåk og bli politimann og politidame. Jeg fortalte ikke at Eskil og jeg hadde vår egen bokstav: Æ. En bokstav som var satt sammen av min og hans bokstav fordi vi hørte sammen. For alltid. Jeg skal også flytte til Sjåk, sa nabogutten. Kanskje jeg skal bli politi, også.

Jeg fikk låne den nye He-Man figuren hans, prøve trommesettet og cowboy-drakten, og da moren min ringte hustelefonen satt jeg og spiste potetgull i sengen hans. Moren til Laffen ropte fra kjellerdøren at moren min hadde sagt at jeg måtte komme hjem og spise middag. Du får ikke gå hjem, sa Laffen. Han var plutselig blitt sur, og så misfornøyd på meg. Det bestemmer ikke du, sa jeg. Men du får ikke gå hjem, sa han. Jeg reiste meg opp fra sengen og gikk ut på gulvet. Jeg skal hjem, sa jeg. Men du får ikke! Han stod ved siden av meg på kjellergulvet. Nå går jeg! sa jeg og snudde meg. Straks lå jeg på gulvet. Hva var i veien med han egentlig? Spenne bein på meg nå som vi hadde hatt det så fint sammen. Hvordan kunne han gjøre det? Jeg reiste meg opp og så såret på han. Du er dum, sa jeg. Og slo han i ansiktet.

De neste ukene og månedene var vi gode bestevenner. Så fint de to leker sammen, sa de voksne.

Guns N' Roses - Sweet Child O' Mine

Tenår

Moren min er ikke alkoholiker, altså, sa han.
Det stod store grønne ølflasker på kjøkkenbordet, på kjøkkenbenken, og det skitne kjøkkengulvet. Han strakk glasset med vann til meg og vi gikk ut i gangen der det luktet mugg fra den gamle kjelleren. Opp til soveværelset hans gikk vi, og lukket døren bak oss. Jeg hadde hørt noen kalle slike ølflasker for alkisflasker en gang. Men nei, moren hans var ikke alkoholiker. Han sa jo det.

Noen år senere leste jeg i en bok at barn av alkoholikere hadde store problemer med å få kjærlighetsforhold til å fungere. At foreldrenes alkoholmisbruk hadde påført barna så store skader at de ikke evnet å inngå i nære relasjoner med andre mennesker. Jeg syntes det hørtes melodramatisk ut. Han mislikte da jeg kom for nær, mislikte at jeg så, men det var likevel bare han og meg. På soveværelset hans. Med gammel 70-talls rock på stereoanlegget. Vi lå ikke med hverandre. Det var muligens for tidlig for meg. Selv om han av og til fortalte om jentene han lå med i fylla. Noen ganger ble de forelsket, men han trakk seg vekk. Jeg syntes det var forståelig. Kjæreste var det siste jeg ville ha. Så hvorfor skulle han ville ha det? Dessuten hadde jeg han. Jeg trengte ikke mer enn disse samtalene. Men jeg ble sjalu på den nye venninnen som han hadde funnet fordi hun hadde hatt på seg en trøye med logoet til favorittbandet hans. Hun som snakket i en ustanselig strøm, fniste og sa at jeg virket så forståelsesfull. Hva skulle han med en dum jente som henne?

Du er den datteren jeg aldri fikk, sa moren til meg mange år senere. Jeg har aldri forstått han slik som jeg forstår deg. Han er så lik faren sin. Og du så jo hvordan det gikk. De grønne ølflaskene var ikke å se på kjøkkenet lenger. Isteden stod brune halvliterflasker stuet sammen i en krok på kjøkkengulvet. Huden i ansiktet hennes var fortsatt glatt og klar, men rundt magen hadde det lagt seg lag med fett som fikk henne til å se gravid ut. Hun så på meg med det forstyrrede blikket som jeg hadde lært å lese gjennom årene. På samme måte som jeg hadde lært å lese stemmen hennes. Forutse svingningene. Forberede meg på omslaget.

Du vet for mye om meg, sa han en dag. Jeg vet at du er her for meg, men disse tingene som jeg fortalte deg om sist, jeg skulle ikke gjort det, sa han. Du kan visst fortelle alt selv, men det er ikke slik for meg, sa han. Jeg blir så liten, forsvinner. Jeg fikk ikke sove da du gikk herifra sist. Alt kravlet ut av meg og la seg rundt meg. Det var som å være tilbake i kroppen til den fem år gamle gutten de plaget. Jeg vil ikke snakke om disse tingene. Ikke med deg heller.

Jeg har bare deg, sa stemmen gjennom telefonrøret. Du er den eneste som forstår meg. Han har aldri forstått meg. Han er så kald, ikke slik som deg. Når jeg seg på deg så ser jeg meg selv. Du er akkurat som meg. Du er ikke kald. Jeg forstår ikke hvorfor jeg fikk et barn som han. Jeg skulle hatt et barn som deg. Hun var full igjen. Jeg begynte å bli sliten av disse oppringningene og svingningene. Lei av å tro på henne hver gang hun erklærte at nå var det slutt på drikkingen. At nå skulle hun begynne et nytt liv. Det begynte å likne terror, og jeg orket snart ikke mer. Dessuten var hun ikke min mor. Hun var hans mor. Hvorfor sa hun at jeg var som henne? Jeg ville ikke være som henne. Jeg var som min egen mor. Jeg likte ikke øl og rot. Jeg var ikke tiltrukket av dårlige menn. Og hadde kontroll. Hvorfor dro hun meg inn i dette?

Hun er min mor! ropte han til meg. Jeg vil ikke at dere skal ha dette tette forholdet. Jeg vet jeg oppmuntret deg til det tidligere, men jeg har ombestemt meg. Jeg takler det ikke. Jeg var lei svingningene til både han og moren. Lei av alltid å være den som beholdt sinnsroen. Lei av ta i mot de vekslende beskyldningene. Hva med mitt eget raseri? Hvordan hadde jeg fått denne rollen? Jeg tror ikke jeg orker dette lenger, sa jeg til han. Dette vennskapet fungerer ikke for meg lenger. Det er rett og slett ikke sunt. Og tror du jeg er glad for at hun ringer meg da hun er full? Tror du virkelig det?

Jeg møtte han tilfeldig på en bar i Oslo da jeg var i midten av 20-årene. Han så skremt ut da han så meg. Dette er stamstedet mitt, sa han. Kan du velge bort dette utestedet for min skyld. Jeg så inn i de vakre øynene hans, så den seksten år gamle gutten med den svarte MC-jakken og den grelle tatoveringen på høyre arm, og så meg selv, den obsternasige og skoleflinke trettenåringen som fant han etter tragedien. Hun som elsket han fordi han forstod sorgen. Og så mye mer.
Jeg medisineres, sa han. Jeg går til psykiater. Jeg takler ikke å forholde meg til deg oppe i alt dette. Moren min sier forresten at hun savner deg, sa han. Men det er best det ble slik som det ble.

Han så vekk den siste gangen vi møttes. Passerte meg på kjøpesenteret, og så vekk. De store og åpne blå øynene. Den hengslete kroppen. Det perfekte ansiktet. Der går tenårene mine, sa jeg til N. Ser du hvor vakre de var?

Andrea Bocelli- Con te Partiro

Hjemkomst

Det minner om det som skjedde tidligere.

Der, ute blant alle menneskene finner du et Menneske. Og våkner. Igjen.
Du har sovet lenge nå. Mens en kvinne som ikke lignet deg gikk rundt med dine sko, lå du og sov. Drømte mareritt som var et liv. Pustet sykdom. Og mistet kroppen din. Også. Der, foran deg. Levde et menneske som du gjenkjente. Det var noe i bevegelsene. Draget i faktene. Lyden av føttene hans som løp i trappene. Og dyreblikket. Han var også langt hjemmefra. Tonen hans hadde en annen frekvens. Bølgene beveget seg annerledes gjennom rommet, og lyden var rastløs, åpen og intens. Den fysiske kroppen var et hylster som ikke beveget seg i takt med hans egen lyd. Sinnet var for raskt, tanken allerede på vei vekk, unåelig.
Tonen var klar, var glass, var lys.
Og traff min egen.
Jeg lot meg selv omslutte av de varme vibrasjonene og lyttet til han gjennom blikket, lyttet med øret i magen og ryggraden, lyttet gjennom det tredje øyet i pannen. Der, foran meg, satt et levende menneske og lyden av han pustet liv tilbake til det avstengte rommet hvor jeg hadde forkastet de kraftfulle tonene. Jeg hørte brått den mørke latteren min penetrere lydbildet og kvinnen ble igjen til meg. Energien strømmet fritt gjennom stemmen og møtte sin like hos han.

Det minner om det som skjedde tidligere.

Cosmic Dancer