Kraner av blod

Kraner av blod

Da blodet strømmet ut av meg
som om noen hadde skrudd på en kran
en kran jeg ikke kunne stenge av
Jeg tviholdt i toalettpapir
tørket-tørket-tørket
men jeg var snart bare blod
som det ikke var mulig å tørke
toalettpapiret ble til blod
toalettet ble til blod -
som ikke kunne skylles bort
og store klumper av blod
skled etter hvert ut av meg
som om jeg fødte blodige appelsiner.

Denne helt fremmede
redselen
og vemmelige erkjennelsen
fordi ingenting
stanset kranen av blod.

Nå må du ta over. Ring ambulansen. Nå forsvinner jeg.

Et titalls mennesker på jobb gir
øyeblikkelig hjelp
på akuttmottaket
jeg har mistet bevisstheten flere ganger
hver gang våknet jeg av at ansiktet var låst i en forvrengt grimase
men da faren for liv var over og et titalls akuttarbeidere ble til tre
og det døde som var flenget ut av meg
ble kastet i søpla
besvimte sykepleieren.

Og selv om
redselen
for at kranen skulle åpnes igjen
var blitt til meg,

syntes jeg det var komisk at legen som hadde utbasunert at hun ikke ville være alene med synkopepasienter, hadde fått en synkopesykepleier

mens jeg knøt kroppen sammen
låste
for fortsatt å holde på blodet -
inntil sommeren ble til vår.
Og den hundreårige kroppen langsomt
tok livet tilbake
mens vår ble til høst.

Hva med Mennesket i Gaza?
Hva med redselen
da kroppen er blitt til en kran av blod
og det er ingen å ringe
ingen ambulanse
ikke noe akuttmottak
ingen øyeblikkelig hjelp
ingen hjelp
ingen skrur av kranen
det er mørkt

og Mennesket i Gaza er helt alene

med den endelige vissheten om at

nå
forsvinner
jeg
.