Aldri mer 13

Du dør, og jeg er et barn som bærer meg selv alene.
De voksne ligger på en sofa og stirrer tomt i taket. De voksne har gjemt seg bak en lukket dør. Og han som hverken ligner deg eller meg, han angår ikke meg lenger.
Jeg bor på værelset mitt og spiser måltidene alene. Jeg hører de voksne og han snakke fra kjøkkenet. Men jeg synes det er bedre at min stol også står tom ved middagsbordet. Jeg vil ikke sitte sammen med de voksne og han, og stirre på den tomme plassen din. Vi skal være fem, og jeg vil ikke være fire. Jeg brukte å se inn i ansiktet ditt, og du brukte å se inn i ansiktet mitt. Nå står det bare en tom stol ovenfor meg. Og en dag ser jeg at noen har satt en potteplante på bordet foran den tomme stolen din.

Du dør, og jeg er et barn som har lært å la være å gråte.
De voksne har hovne øyne. De voksne har stemmer som ikke holder noen ting oppe. Og han som hverken ligner på deg eller meg, han har fått øynene til en gammel mann.
Jeg er sint på de voksne, jeg er sint på han, jeg er sint på gamle mennesker som våger å leve når du som var ung døde, jeg er sint på deg fordi du ikke sitter og spiller gitar i rommet under meg, fordi hver gang en bil kommer kjørende over grusen utenfor vinduet mitt er det ikke deg, fordi jeg kan kaste håndballen i gulvet gang på gang uten at du roper ”Lillesøster`n, slutt da!”.
Og mest av alt er jeg sint fordi du ikke kommer til meg og sier at du er her likevel. At alt bare er en bløff, at du hele tiden har vært på et annet værelse på sykehuset, at det hele er en misforståelse, at det var ikke du som lå i kisten i likbilen, at det ikke var du som lå i kisten i kirka, at det ikke var du som ble gravlagt i graven jeg fortsatt ikke har gått til. At du er her hos meg igjen, du som er som meg, og nå trenger jeg ikke å bære meg selv alene lenger. For det er jo du som tar vare på meg. Som nettene jeg ikke fikk sove og du måtte ligge i sengen hos meg til jeg sovnet. Og våknet jeg da du gikk måtte du ligge i sengen hos meg igjen. Som da du fortalte at hvis noen plaget meg måtte jeg si fra til deg så skulle de få bank, men ingen plaget meg og du hadde allerede lært meg å forsvare meg selv. Som da jeg satt på bagasjebrettet på sykkelen din, som da jeg satt og holdt meg fast i deg på mopeden din, som da jeg satt i bilen din. Og du viste meg frem til alle du kjente. Du som kjente alle.
Jeg er sint på deg, for du har forlatt meg. Og det som skjer i historiene i ukebladene skjer ikke. Ingen kommer inn på mitt værelse om natten og sier at jeg er hos deg fortsatt. Ingen går gjennom veggen min og sier at de alltid er med meg. Ingen kan bare bli sett av meg fordi vi hadde det aller sterkeste båndet.
Du er ikke her, og kanskje er du ikke engang på værelset på sykehuset, kanskje er det ikke en misforståelse.
De voksne skjenner på meg fordi jeg er så sint. Du er jo helt folkevond, sier de voksne.

Du dør, og når ingen er hjemme går jeg ned trappene til kjelleren, åpner døren til værelset ditt og finner den uvaskede genseren i stolen. Jeg knuger meg inntil genseren, og legger ansiktet mitt i genseren din som fortsatt lukter deg. Nå må ingen komme, ingen må finne meg her, ingen skal få vite.
Men en dag pakker de voksne bort alle klærne dine som sendes til et barnehjem i Polen, og den uvaskede genseren forsvinner også.
Du dør, og jeg er et barn som har fått to ansikt.
Det ene kjenner bare jeg.

1997-style

På togstasjonen begynner jeg å røyke.
Min kamerat har en pakke med slanke og feminine sigaretter, og jeg finner brått ut at det er akkurat det jeg trenger nå. Jeg føler meg full etter å ha vandret rundt i den gamle småbyen. Det ble for kaldt, jeg ble for sulten og det var for mange minner som vinket til meg fra gatehjørnene. Jeg vandret tilsynelatende uberørt og høyrøstet sammen med min kamerat, mens jeg egentlig tenkte på noe helt annet. På han som jeg visste også var i denne småbyen i dag. Hva om han plutselig så meg? Hva om han kom gående ut av butikken som vi nå passerte? Hva om han satt på den puben? Hva om han gikk bort til vinduet i den leiligheten der borte, så ut og plutselig så meg? Hva da? Da gjaldt det å se kul ut. Se likegyldig ut. Se bra ut. Da gjaldt det å være oppslukt av barsk latter sammen med min kamerat. Min kamerat og jeg spiste kake og drakk flytende sjokolade på en kafé, min kamerat og jeg vandret gjennom hele byen, min kamerat og jeg passerte et bryllup, min kamerat og jeg gikk gjennom den første parken, min kamerat og jeg satte oss ved vannet og Chopin-treet i den andre parken. Og jeg ble stadig mer sulten, kald og svimmel. Til sist fikk jeg nok. Og fortalte min kamerat at jeg var i ferd med å bli syk, og måtte reise tilbake til storbyen for å hvile.
Nå sitter jeg på togstasjonen og røyker. Jeg føler meg hinsides. Og da han ringer freser og putrer det i hodet, og en uendelig strøm av fornærmelser, sarkasme og villskap smeller mot han.
Hvor er du? spør han. Er du her? Ikke kødd med meg! Er du virkelig her? Gi meg ti minutter! Jeg kommer!
Å, kommer du?! Virkelig! Jeg skal stå her og vente på deg! Og jeg ser frem til øyeblikket da du og Jesus kommer vandrende bortover perrongen. Det blir fantastisk. Selvsagt kommer du! Akkurat som sist! Det er bare å vente så kommer du. Å, så flott det skal bli!
Gi meg 10 minutter! Er du virkelig her?
Ja, jeg er på togstasjonen. Og nå skal jeg hjem. Toget mitt kommer straks.
Gi meg 10 minutter! Hvorfor har du ikke sagt at du er her?
For hva?
Jeg kommer!
Yeah, right. Du og Jesus. Det blir vakkert.
Gi meg mer røyk, sier jeg til min kamerat. Nå forstår jeg hvorfor folk røyker! Gi meg en røyk da! Jeg må ha en røyk! Som om han kommer! Ha! Den løgneren! Og han er full! Han kommer ikke! Faen, jeg har vondt i magen. Jeg må på do.
Du har røket for mye, sier min kamerat. Nå får du ikke flere røyk.
Jeg må ha mer røyk, sier jeg.
Nå går jeg på do.
På do ringer mobilen igjen.
Hvor er du? Du er ikke her!
Jeg er her, jo.
Ikke kødd med meg. Du er ikke her.
Jeg er her, jeg er på do, nå kommer jeg, sier jeg og avbryter samtalen.
Jeg skimter meg selv i speilet på toalettet, vasker hendene mine og synes jeg ser litt gal ut.
Vandrer ut av toalettet, går gjennom gangen, og ser han stå i hallen. Han ser ut som før.
Hei, sier jeg og flirer. Gi meg en klem, sier jeg.
Deretter går jeg mot perrongen. Han og en kamerat følger etter. Du har visst tatt med deg bodyguarden din, sier jeg og strener tilbake til min kamerat.
Gi meg en røyk, sier jeg. Jeg må ha en røyk til!
Jeg setter meg ned på krakken, og da jeg ser han komme gående mot meg ser jeg at han er blitt eldre, tykkere og at han har drukket. Men det er virkelig han. Mannen. Omsider. Jeg tar enda et drag av sigaretten og later som ingenting. Ingen verdens ting.



Disclaimer: Vivahits 1997-style..

Epitafium wiosenne

Åtte år siden er visst i går. Hun går ut av toget og de svake øynene hennes forsøker å finne meg på perrongen. Jeg roper navnet hennes og skynder meg mot henne og omfavnelsen. Åtte år siden, er visst i går, og hun spør om hun kan ta armen min. Som tidligere. Og snart skal jeg kjenne at jeg aldri døde, og le slik jeg bare ler med henne.

Back to Black

Amy Winehouse- Back to Black

"Is it a loss or a victory, giving up love to be free"

Herifra til deg er det en avskjed i pøsende regnvær i en polsk storby sommeren 1997, du som omfavnet meg og den grønne villmarkssekken, løftet meg opp i været og sa at du hadde en tykk kjæreste, skrittene mine gjennom regnværet og den tydelige vissheten om at jeg faen meg har forelsket meg inderlig- ti år for tidlig. En kveld på togstasjonen som stinket etter flommen, hånden min rundt pennen og brevet til en venninne, en natt på toget til Praha, telefonboksen i Tsjekkia og stemmen din, spanske Gerardo og Carmen, et gammelt kamera og Carmens latter, jeg som står alene ved en av de vakre broene midt på natten og kjenner hvor fri jeg fortsatt er, tilbakereisen til Polen, nok en telefonboks og stemmen din, nøklene til din brors leilighet og avtalen, vannkøene i den polske storbyen, telefonsamtalen i leiligheten, en dags ventetid, enda en telefonsamtale og hun som aldri finner seg i å vente på noen mann, hun som er meg, leiligheten som låses, togturen tilbake til din families småby, de stolte skrittene mine over de grå fortauene, barna som leker utenfor de slitne blokkene, Sheryl Crow og Everyday is a Winding Road i ørene, familiehuset, broren din som åpner døren, jeg som gir tilbake nøklene og sier mine siste ord, broren din som forvirret spør om jeg ikke skulle vente på deg i leiligheten og om jeg ikke i det minste vil komme inn, blikket mitt på de svarte skoene dine i gangen.
Jeg sier farvel til din bror, stirrer på de svarte skoene, og forlater deg en varm augustdag. Det er en tid for alt, tenker jeg og tror at jeg har vunnet.

Herifra til deg er hjemreisen til Norge, Oslo, år med studier, fester, menn, tilfeldige vennskap og veier som hverken krysses i 1998 eller 2000. Vårdagen da jeg frustrert slenger din svigerinnes gitar i fanget, og tilfeldigvis får vite at du spilte på samme gitar dagen før. Og ikke visste du, og ikke visste jeg.

Herifra til deg er det seiere og nederlag, tap, fall, svik, år som omgjør en sta jentunge til en kvinne, rom som lukkes, lukkes, lukkes. Og vissheten om at jeg kunne levd et helt annet liv i et ganske annet land. Skyggen av en vei jeg valgte å la være å gå som følger meg gjennom tjueårene hvor vennskap forvitrer, studiene overtar alt, og menn aldri når meg- inntil jeg møter en med samme sorg.

Herifra til deg er det elleve år.
Og nå, i dette øyeblikket fanger jeg tiden.
Jeg griper de svarte skoene i gangen, ser inn i de mørke øynene dine, og du sier at det virkelig er godt å se meg igjen.