Estranged, 2008.

Den gamle mannen

De har så merkelig aksent, sier den gamle mannen og ser på meg med lun varme.
Det er fordi jeg kommer fra Norge, sier jeg.
Kommer De fra Norge? spør den gamle mannen.
Men De er så mørk.
Ja, sier jeg.
Min mor var mørk, sier den gamle mannen. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har slike blekblå øyne. De er fra Norge? Men De har meget mørke øyne, sier den gamle mannen og lener seg forsiktig fremover mot meg.
Ja, sier jeg.
Deres øyne er spennende, sier den gamle mannen. De er svært intense.
Jeg smiler.
De har meget mørke øyne, gjentar den gamle mannen. Deres øyne er veldig interessante.
Tusen takk, sier jeg.
Min mor hadde mørke øyne, sier den gamle mannen. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har slike blasse og blå øyne.
Faren din hadde blå øyne, sier Han.
Ja, sier den gamle mannen, og ser vennlig granskende på meg igjen.
De er så glad og levende, sier den gamle mannen. Alt er så uklart for meg nå. Jeg glemmer alt. Men Dem kommer jeg til å huske.
Tusen takk, sier jeg igjen.

Senere ser vi på de gamle fotografiene og den gamle mannen er en ung og vakker mann som ser alvorlig inn i kameraet på familiebildet, en elegant og konsentrert arkitekt som står bøyd over arbeidsbordet sitt, en middelaldrende far sammen med den vesle datteren sin.
De var svært kjekk, sier jeg til den gamle mannen. Kvinnene må ha vært begeistret for Dem.
Den gamle mannens hånd plukker opp et nytt fotografi.
Jeg vil til Warszawa, sier den gamle mannen.
La oss reise til Warszawa. Jeg var i Warszawa forrige uke.
Virkelig, bestefar? spør Han.
Ja, sier den gamle mannen.

Den gamle mannen kysser den eldre kvinnens hånd da vi blir tatt i mot i villaen som står og lyser av overflod bortenfor alle blokkene. Før ble jeg tatt vare på av Partiet og Gud, sier den eldre mannen da vi sitter i dagligstuen. Nå har jeg bare Gud. Jeg ser på den gamle mannen, og undres hva han tenker. Han som hverken hadde Partiet eller Gud. Han holder tekoppen i hånden, men blikket hans er vendt innover til skyggelandet hvor vi ikke når han.

Da vi går gjennom byen på kvelden ber jeg den gamle mannen ta armen min. Og da jeg kjenner den stødige kraften som fortsatt strømmer fra kroppen hans, stryker en rolig lykke jeg hadde glemt, gjennom brystet mitt.