Kraner av blod

Kraner av blod

Da blodet strømmet ut av meg
som om noen hadde skrudd på en kran
en kran jeg ikke kunne stenge av
Jeg tviholdt i toalettpapir
tørket-tørket-tørket
men jeg var snart bare blod
som det ikke var mulig å tørke
toalettpapiret ble til blod
toalettet ble til blod -
som ikke kunne skylles bort
og store klumper av blod
skled etter hvert ut av meg
som om jeg fødte blodige appelsiner.

Denne helt fremmede
redselen
og vemmelige erkjennelsen
fordi ingenting
stanset kranen av blod.

Nå må du ta over. Ring ambulansen. Nå forsvinner jeg.

Et titalls mennesker på jobb gir
øyeblikkelig hjelp
på akuttmottaket
jeg har mistet bevisstheten flere ganger
hver gang våknet jeg av at ansiktet var låst i en forvrengt grimase
men da faren for liv var over og et titalls akuttarbeidere ble til tre
og det døde som var flenget ut av meg
ble kastet i søpla
besvimte sykepleieren.

Og selv om
redselen
for at kranen skulle åpnes igjen
var blitt til meg,

syntes jeg det var komisk at legen som hadde utbasunert at hun ikke ville være alene med synkopepasienter, hadde fått en synkopesykepleier

mens jeg knøt kroppen sammen
låste
for fortsatt å holde på blodet -
inntil sommeren ble til vår.
Og den hundreårige kroppen langsomt
tok livet tilbake
mens vår ble til høst.

Hva med Mennesket i Gaza?
Hva med redselen
da kroppen er blitt til en kran av blod
og det er ingen å ringe
ingen ambulanse
ikke noe akuttmottak
ingen øyeblikkelig hjelp
ingen hjelp
ingen skrur av kranen
det er mørkt

og Mennesket i Gaza er helt alene

med den endelige vissheten om at

nå
forsvinner
jeg
.

Europa 2022 (del 7)

Likvake

Hun fortalte sjelden derifra

men en gang

hjemkomsten etter dødsbudskapet

den uutholdelige varmen fra peisen i stuen

hvor faren lå i åpen kiste

de foldede hendene hans

hun stirret på hendene hans

kunne ikke puste

ropte at de måtte åpne vinduet

løp ut og kastet opp.

Siden tegnet hun

hendene hans

klarte ikke annet

enn å tegne

hendene hans

i tiden som fulgte.

-

Her er ingen kiste.

Ingen har stelt de døde.

Vi har ingen blomster.

De livløse kroppene ligger

etterlatt

på gaten, i kjellere, på jordene-

men vi bærer ikke sørgedrakt.

Vi gleder oss til påske

mens vi ser på bilder

av henrettede menneskers hender.

Hender som spriker opp fra massegraver.

Hender som er bundet bak ryggen.

Hender knyttet mot grusen.

For her var ingen

hjelpende –

Mediene holder likvake

men det er for sent å tenne lys.

Det kløktige Vest-Europa lurte seg selv

og det er vår sjel djevelen tok.

(*likvake – gammel skikk der man våket over en død person før begravelsen. Den døde lå innendørs i åpen kiste. Folk fryktet at djevelen skulle ta sjelen til den døde, og formålet med likvaken var å lure djevelen.)

Europa 2022 (del 6)

Min

trillekoffert

pakkes for

påske

fri.

Din

trillekoffert

står som

gravsten

på perrongen.

Pink Floyd - Hey Hey Rise Up (feat. Andriy Khlyvnyuk of Boombox)

Europa 2022 (del 5)

De myke hendene

Hendene mine holdt rundt tekoppen på morgenen

flettet håret til datteren min som skulle i barnehagen

klappet katten som strøk seg mot bena mine

og løftet opp den vesle sønnen min.

Jeg tok på håndkrem som luktet agurk

og hendene mine ble enda mykere

mannen min holdt de myke hendene mine i sine

og smilte det smilet som var som et hjem.

Jeg plukket leker fra gulvet

satte melken i kjøleskapet

og tørket benken.

Hver vår pakket jeg bort de varme ullvottene

og tok på rød neglelakk

selv om den skallet av når jeg satte blomsterløk i jorden.

-

Hendene mine holder ikke rundt tekoppen

fletter ikke håret til datteren min

klapper ikke katten

løfter ikke opp den vesle sønnen min

lukter ikke av agurk

og er ikke lenger myke.

Det blomstrer ikke i vår hage.

Og katten sitter etterlatt på trappen.

Ingen vet hva de gjorde med mannen min.

Ingen vil vite hva de gjorde med barna mine.

Men alle ser bildene

av hendene mine

sammenknyttet

mot den grå grusen

med rød neglelakk

som ikke er skallet av fordi jeg satte blomsterløk i jorden

ser på hendene mine

mens de fortsatt drikker kaffen sin.

Europa 2022 (del 4)

Noen dager etter at terroristen hadde maltraktert

de tilfeldig forbipasserende på gata

byråkratene i blokka

ungdommen på øya

stod jeg som en forsteinet søvngjenger med en hverdagslig

gardinstang i hånden

og den monotone rutinen med å henge

den rene gardinen over gardinstangen

endret seg brått til hatske slag mot terroristens selvtilfredse glis

i et veldig raseri

og jeg begynte å puste igjen

pustet mens jeg tenkte på båtfolket som fraktet ungdommen vekk fra krigen-

Senere satt stumme nordmenn i sal 250

dag etter dag -

og terroristen gråt beveget av seg selv som propagandafilm

forklarte seg fritt

mens forsteinede tilskuere i sal 250

foran TV-skjermen

på mobiltelefonen

og PCen

var stille som musa

terroristen syntes det var leit at han hadde kjørt over.

Stillheten ble vemmelig som terroristen

dag etter dag -

men vi var fortsatt stumme tilskuere i sal 250

foran TV-skjermen

på mobiltelefonen

og PCen.

Så stumme, så sobre, norske.

Den syttende dagen møtte en irakisk gutt opp i sal 250

for å se terroristen som hadde drept hans bror

og fikk se en terrorist som satt og smilte av obduksjonsrapporter

mens nordmenn var høflige tilskuere

så stille, så stille, så ulevelig stille -

inntil stillheten endelig ble brutt

av den brorløse gutten som skrek i vantro og fortvilelse av denne uforståelige forestillingen

og kastet en sko etter barnemorderen

og noen av de som hadde vært stumme klappet og ropte bravo

klemte hverandre

og gråt.

På jobb dagen etter sa en fornuftig kollega at det var uverdig å kaste skoen sin i retten –

Hvor er båtfolket som kan redde Mariupol?

Hvor er båtfolket som kan redde?

Hvor er båtfolket som kan?

Hvor er båtfolket?

Her er bare tilskuere uten sko.

Så sobre. Så stumme. Så stille.

Som stillheten i ruinene.

Europa 2022 (del 3)

Jens Stoltenberg ønsker ikke leve i en verden hvor stormakter kan bestemme hva mindre naboland kan gjøre og hvor det anses å være en provokasjon "if they do something they don't like". Nei vel. Men det er visst greit å leve i en verden hvor diktatoren terrorbomber det ukrainske folket i hjel og tilintetgjør deres byer.