desember 30, 2007

Noe om meg

Etter middagen spør plutselig kusinen min om hvordan det går med skrivingen. Min majestetiske tante sier: "Ja, du er vel flink til å skrive?".
Nakken stivnet da jeg tok en altfor brå bevegelse mens frustrasjonen gjallet mot han kvelden før. Nå stivner jeg innenfra også.
- Det sier i alle fall faren din, sier hun og gransker meg.
- Ja, jo, jeg kan skrive, mumler jeg. Men jeg skriver ikke lenger.
- Hun er veldig flink til å skrive sier han overbevisende til min tante.
Plutselig kjenner jeg hvordan tanten min og kusinen min ser meg forsvinne fra den elegante stuen, forsvinne fra den store sofaen, forsvinne fra mitt eget blikk som vender seg vekk liksom jeg. Jeg sitter alene hos meg selv da jeg fylt av ubehag gjentar at jeg ikke skriver lenger. At litteraturen betydde så mye for meg før, at jeg syntes litteraturvitenskap var et veldig interessant fag, men at jeg egentlig ikke bruker det til noe nå, at det bare er en del av meg, men at jeg ikke skriver lenger. At jeg har lukket det rommet.
- Jeg forsøkte å ri flere hester samtidig, sier jeg. Det førte ingen vei, så jeg måtte velge en av retningene i meg. Jeg ser på tanten min og oppdager en medfølelse jeg aldri før har sett i øynene hennes. Jeg sitter hos meg selv på den andre siden av bordet, og den stive nakken har ødelagt kroppsspråket mitt. Men det er i ansiktet mitt hemmelighetene avsløres. Min tante og kusine sier ingenting.

Jeg har forsvunnet fra den store sofaen, og nå vet slektningene mine noe om meg.

desember 15, 2007

The Piano



(1993)

desember 13, 2007

Gjenmøte

Den første morgenen går jeg forbi den gamle svartmetallbula.

Det er lenge siden jeg har beveget meg i disse gatene. Nå vandrer skrittene mine over denne asfalten igjen, men det er tidlig morgen. Ikke natt. Jeg vet ikke hvor det har blitt av den gamle svartmetallklanen, de slitne 80-tallsrockerene og glamgutta. Jeg vet ikke hva som har skjedd med han som alltid var på veg vekk, han som hadde smilehull som kilte i magen, han som jeg først forstod at hadde kommet for nær da det var forsent.

Jeg vet ikke om han som elsket the Cure fortsatt fabler om svart magi, fortsatt faller for jenter som gjør han vondt, fortsatt har magi i håndflatene.

Jeg vet ikke engang hvor Min Venninne den Rasende, er.
Ingen står og kjekler utenfor døren. Ingen skråler og skåler innenfor. Og jeg er en voksen kvinne med vesken fylt av dokumenter. Ikke en ungjente med litteraturpensum i bagen, glød i øynene og sult i brystet.
Men høstbladene faller igjen fra trærne
Jeg ser gjennom vinduene til det stengte lokalet.
Og hører musikk.
Forvirret ser jeg gjenferdene mine danse i mørket bak den stengte døren. Han som alltid var på veg vekk sitter og lener seg lett hengslete over bardisken. Flirer det merkelige smilet sitt, og spør om den obsternasige ungjenta skal være med han hjem i natt. Jeg svarer spydig, men smiler megetsigende tilbake. Min Venninne den Rasende har iført seg den berømte røde blusen, og de grønne øynene hennes er foreløpig det aller nærmeste jeg har vært et annet menneske. Jeg styrter ren vodka og roper på polsk. Hun ler slik som ingen andre ler. Og blåser røykringer mot taket. I en krok sitter jeg plutselig og kliner med han som elsket the Cure og alltid hadde rester etter slosskamp i ansiktet. Snart hvisker han meg i øret, og lukter slik som menn man må bringe til sengs lukter. Det er natt. Etter natt. Etter natt.
Jeg stanser foran døren.

Musikken smekter seg ut av det stengte lokalet og stryker meg kjølig over kinnet. Da jeg stirrer gjennom vinduet i døren ser jeg en skamklipt jentunge med svarte øyne og piercing i leppa myse overrasket tilbake.

Etiketter:

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg