mai 12, 2010

Skrift

Ja, skrift. Jeg vet du ligger i meg. Jeg vet du vil ut. Jeg vet du er forsømt. Du venter.
Men kjære deg, jeg er en voksen kvinne. Med byråkratstilling. Mann. Og alt jeg ikke planla. Når jeg kommer hjem ligger jeg på sofaen og ser på et TV-program som får meg til å stresse ned. Når det er helg vasker jeg klær, sover foran laptopen og støvsuger leiligheten. Og hvis jeg gidder barberer jeg leggene. Rydder i klesskapet. Kjekler med den langsomme mannen.
Så skrift, la meg være i fred. Ikke press meg. Ikke mas på meg. Ikke gjør meg kronisk syk. Fordi jeg ikke lever i takt med deg. Med meg. Skriften.

Ja, skrift. Du har lagt deg i halsen. Herjer med den lille sommerfuglen. Og utmatter meg. Fordi du vil skrives. Fordi du ikke får flyte. Fordi jeg undertrykker deg. Ikke vil skrive deg.
Faen, jeg vil ha mine historier i fred. Mine hemmeligheter. Mitt liv. Men du vil skrive meg ut. Legge meg på bordet. Så alle kan se, misforstå og forvrenge. Ærlig talt, har du ikke sett hva de gjør med kvinnelige forfattere? Har du ikke fått med deg de nedrige intervjuene med Suzanne Brøgger? Hun som er den skarpeste, klareste, rikeste og mest levende. At samtiden tror Karl Ove Knausgård er den første, den beste. Hva med Vigdis Hjorth? Tove Ditlevsen? Anais Nin?

Skrift, du må være naiv. Jeg blir kvalm av sårbarheten din. Jeg har skammet meg over deg siden jeg var et barn. Jeg er ikke som den svarte enhjørningen som stolt deklamerte diktene sine på røykehjørnet. Jeg er som meg som aldri gråt, og som gjemte skammen i skrivebordsskuffen.

Skrift, jeg har ikke tid til deg. Jeg sitter isteden på kontoret og gjemmer meg bak det juridiske språket. Det gleder meg å formulere setninger uten lukt, smak eller farge. Stramme, kalde, kjønnsløse setninger uten rom til å tolkes. Jeg signerer, og ingen vet noe om meg.

Hvorfor vil du meg? Jeg vil ikke lenger deg.

Jeg har 143 i IQ, og gidder ikke å lese konsulentuttalelsene eller anmeldelsene til middelmådige menn som sitter og runker på tastaturet.

Etiketter:

mai 01, 2010

Tung

Jeg er tung. Og mørk. Spiller hardt på pianoet. Finner de mørkeste tonene. De tunge tonene. Hamrer. Slår på gitaren. Og synger med mørk stemme. Noen ganger undrer jeg meg over at jeg kan synge så mørke toner. Jeg håndterer de lyse tonene. Overrasket. Men jeg liker de ikke. Den mørke stemmen har en kraft som den lyse stemmen mangler. En mektighet som nesten skremmer.

Jeg er tung og latteren min er høy og mørk. Jeg ler ofte, og tar mer plass en jeg ønsker selv. Det truer. Forstyrrer. Provoserer. Og jeg vil bare være i fred. Men det er vanskelig å leve ubemerket da for mange snakker med samme stemme. Danser en strengt regissert dans. Holder seg selv innestengt bak drakten.

Og oppfører seg pent ved bordet.

Jeg er tung, men tyngden min er ikke fysisk. Den ligger et sted dypt inne i meg, og jeg klarer ikke gripe den. Ikke nå.

Men jeg ser at de andre menneskene tilhører en annen verden. Jeg møter kvinner som snakker med frøkenstemmer og ler behersket. Kvinner som har nappet øyenbrynene og kledd seg i pastellfarger. Som liker parfyme som lukter som tenåringspiker. Jeg ser på disse kvinnene, og ser at de ikke forstår meg. Jeg ser på disse kvinnene, og tenker at vi kunne vært to forskjellige kjønn. Selv om vi ligger med de samme mennene.

Hvorfor ligger vi med de samme mennene?

(Men det er enklere med menn.
Enklere da man kan møtes i seksualiteten.)

Jeg er tung og gammel. Ikke gammel som i grått hår og rynkete ansikt. Jeg har vært en gammel kvinne siden jeg var tenåring. Da jeg luktet andres blod. Tenåringsvenninnene vibrerte i sin egen usikkerhet. Trengte trøst. Og jeg var allerede eldet bakenfor pikeansiktet. Hvor gammel er egentlig denne sjelen? Da jeg var barn tenkte jeg at den var fanget av kroppen. Og ville ut. Tilbake til noe annet.

Jeg er tung, og mørk og gammel. Og du evner ikke fylle meg.
Du evner ikke fylle meg.

I natt.

(Finn deg en diskant!)

060221_211223.jpg bilde 060221_211223.jpg par 060221_211223.jpg CCm 060221_211223.jpg