Den totale ytringsfrihet

Det snakkes som om ytringsfriheten står alene.

Jeg hører:
Ytringsfriheten! Ytringsfriheten! Ytringsfriheten!

Ytringsfriheten alene.

Kun ytringsfriheten.
Den totale ytringsfriheten?

Og i bakgrunnen sitter en kristenfundamentalist som vanligvis roper ivrig på blasfemi-paragrafen og smiler falskt.

Søndagsbilder

Søndag:
Vi sov lenge, og da jeg omsider stod opp ringte telefonen mens jeg stod på kjøkkenet og kokte te.
Det var Faderen som spurte om jeg ville ha forskudd på arven min. Det er jo bedre om du får de nå, enn om tjue år da vi tar kvelden.
Du trenger jo pengene mere nå-
Sambo setter termometeret i munnen sin, og et gammelt bilde legger seg bak bildet av sambo. Storebroren min i sykesenga, huden hans som var blitt så forandret, lukten i rommet, og noen som satte noe i munnen hans for å fukte den, eller skylle den, eller jeg vet ikke helt hva det handlet om. Jeg var for liten.
Sambo måler temperaturen, og er aldri syk-og jeg ser plutselig storebroren min som var syk, og blir redd.
Selv om det bare er en influensa.
Fredag:
Mobilen til A ringer mens vi sitter på utestedet og drikker øl.
Jeg går på toalettet. A ser skremt ut da jeg kommer tilbake. Bestevennen til en kamerat av henne har sovnet inn. Sovnet inn 30 år gammel. Han hadde en hjertefeil som han ikke fortalte vennene om, sier A. Kjæresten fant han, sier A. Og vi fryser da hun forteller at kameratgjengen hadde skrevet hvert sitt ark for en uke siden, hvert sitt ark hvor de beskrev hva slags begravelse de ønsket hvis de skulle gå bort-
Søndag:
Jeg ligger i sengen sammen med sambo, og Maria Solheim synger "Lady of my Life".
Og jeg har sett for mye Woody Allen filmer i det siste. Filmer hvor det elskes, forelskes, forlates og forvirres. Oppbrudd. Igjen og igjen.
Maria Solheim synger og jeg hører den litt usikre stemmen til Faderen fra i dag, ser storebroren min og sambo sette termometeret i munnen, A sine øyne og alle parene i Woody Allen filmene.

Og alt føles så uutholdelig sårbart.

Halvantatt og halvrefusert (del 4)

I forrige kapittel av den opprivende og beryktede PMS-føljetongen om den halvantatte og halvrefuserte roman, forlot vi den unge forfatter i det hun rasende og fylt av hat forbannet de anonyme konsulenter som hadde bragt hennes verk til det nådeløse slakterkammeret.
Den våkne leser erindrer sikkert at den krenkede kunstner sverget å aldri underkaste seg den eldre mannens villedende veiledning igjen, fnøs av den nye konsulenten og besluttet å sette sin begrensede lit til et annet forlag.
I det vi igjen møter den stolte forfatter venter hun herdet, og med nyvunnet innsikt, på brevet som skal introdusere nok et opphold i slakterkammeret, og en anonym konsulent med en noe skarpere kniv enn de foregående.

De sårbare sjeler med forfatterdrømmer er herved advart, og PMS kan følgelig ikke stilles til ansvar hvis noen skulle bli inspirert til å brenne sine svulstige dikt, spise sine noveller om ydmyket maskulinitet, eller kaste sin halvskrevne roman "Alle andre kvinner er lette, men selv er jeg ganske tung" ut av vinduet.

Oktober Brev 1:
2. januar 2001.
"Kjære lottenlotten.
Takk for innsendt manuskript.
Manuskriptet er nå til vurdering i vår redaksjon, og du kan regne med skriftelig svar fra oss om 4-8 uker."

Gyldendal Brev 2:
7. februar 2001.
"Takk for at du har sendt oss Vinterhaven. Manuskriptet er lest her i redaksjonen for norsk skjønnlitteratur, og av en ekstern konsulent. Vedlagt finner du konsulentens uttalelse, som vi håper du vil ha utbytte av å lese. Uttalelsen gir uttrykk for en vurdering som vi i redaksjonen må slutte oss til, og vi kan på denne bakgrunn dessverre ikke påta oss utgivelse.
Vi beklager at vi ikke kan være mer positive, og returnerer manuskriptet vedlagt."

Konsulent C:
"Vinterhaven er en 1.personsfortelling lagt i munnen på Ulla, en tyve år gammel student ved Universitetet i Oslo. Kort fortalt handler historien om hvordan hun realiserer et prosjekt hun har satt seg: nemlig å finne seg en elsker.
Når fortellingen tar til, er Ulla fremdeles jomfru, noe som plager henne ettersom jomfrustatusen ikke er i tråd med hennes idealer om kvinnefrigøring. Noen kjæreste har hun verken tid til eller lyst på, så hun bestemmer seg for å inngå en slags kontrakt med en mer eller mindre fremmed, mer seksuelt erfaren mann- hun får seksuell opplæring, han får uforpliktende sex.
Mannen hun velger seg ut, er den tretti år gamle selvstendig næringsdrivende Lars Iver, en langhåret, men verdikonservativ type som sirkler i utkanten av Black metal-miljøet Ulla tilhører. Når hun satser på en så vesensforskjellig type enn seg selv (hun regner seg som radikal feminist), føler Ulla seg ganske sikker på at den nødvendige distansen vil bli opprettholdt, og hun vil ikke gå i den fella det ville være å forelske seg.
Venninnene hennes reagerer på ulike vis når de hører om opplegget, men alle ser ut til å enes om at Lars Iver ikke er stort å satse på. Det karakteriserende adjektivet som oftest knyttes til navnet hans, er "slesk".
Likevel går det selvsagt galt. De to elskerne knytter andre bånd enn de rent seksuelle, og til slutt finner en følelsesmessig frustrert Lars Iver det nødvendig å si opp kontrakten, noe som etterlater Ulla i dyp fortvilelse og sorg.

Fra et litterært synspunkt må jeg dessverre si at det er et heller svakt manus, selv om intrigen i og for seg er interessant nok.
Den største svakheten i manuset ligger nok i det manglende rommet mellom hovedpersonens og tekstens refleksjonsnivå. Ulla har, som så mange studenter, et svært teoretisk forholdt til mellommenneskelige relasjoner. Hun er riktignok en ganske belest ung dame med et høyt refleksjonsnivå, men hun har ikke nådd et nivå i sin personlige utvikling der hun klarer å se at en akademisk eller ideologisk teori tross alt bare er en forenklet modell av en komplisert virkelighet. Og teksten, hvis talerør hun er, ligger på nøyaktig samme plan. Det prates om sex, og det prates om sex, men teksten er tørr som knusk. Illustrerende nok er det i manuset en svært høy frekvens av det norske språkets minst erotiske ord, nemlig seksualitet.
Ulla snakker om sin seksualitet som om den var en gjenstand, og det virker nokså naivt når hun i en alder av tyve år forkynner at hun ikke lenger tror på kjærligheten-som om hun har så mye erfaring å rutte med. Hun har tilegnet seg språket til en eldre generasjon feminister, men hun har få egne opplevelser å veie den eldre gardens teorier opp mot, så replikkene hennes begrenser seg stort sett til voksen tale i et barns munn.
Skulle teksten hatt noe å fare med som roman, måtte den sannsynligvis ha eksponert og utnyttet dette misforholdet. Men det gjør den ikke. Teksten er tvers igjennom solidarisk med sin hovedperson.
En annen svakhet er at teksten øyensynlig ikke er klar over spriket mellom liv og lære hos Ulla. Hun proklamerer nemlig seg selv som en innbitt antiromantiker, men hver gang hun er i det følsomme hjørnet, bugner teksten over av mer eller mindre dårlig lyrikk av typen:
Maleriet er et hav med hemmeligheter.
Et hav med hemmeligheter som åpner seg.
Åpner seg for det tredje øyet.
En enslig enhjørning galopperer gjennom hemmelighetene.
Galopperer gjennom havet og ut av det blå maleriet.
osv.
Og dette minner mistenkelig om et romantisk litterært virkemiddel. Igjen kunne man sikkert gjort interessante ting ut av en slik diskrepans i teksten, men det krever en viss avstand.
Når en i tillegg tar i betraktning at det språklige ofte er oppstyltet og uelegant, blir det nærliggende å konkludere med at Vinterhaven ikke egner seg for utgivelse.
Det forfatteren ser ut til å ha et ganske godt grep på, er skildringen av et miljø og forskjellige typer som vanker i det miljøet. Medstudentene til Ulla er lett gjenkjennelige typer for den som har oppholdt seg noen tid på Blindern, og de virker absolutt troverdige. Så der kunne forfatteren kanskje ha et utgangspunkt for å jobbe videre, hvis jeg ikke har drept skrivelysten hennes helt med kommentarene mine. Det håper jeg imidlertid at jeg ikke har, for det finnes alltid rom for utvikling, og forfatteren har vist at hun både er i stand til å tenke og til å se"

Skrekk og gru, tenkte den yngre lotten og stirret på sin mer eller mindre dårlige lyrikk som åpenbart var et feilslått forsøk på å skildre Ullas nattlige drømmer i motsetning til hennes daglige liv.
Den ille berørte forfatter som både kunne tenke og se, undret seg over hvorvidt hennes litteraturvitenskapelige studier av romantikken egentlig hadde vært noen særlig fornuftig kulturell investering, og leste forskrekket sine romantiske strofer en siste gang.

Mail til lottens Venninne, 11. februar, 2001:
"Hei!
Gyldendal har refusert meg, og selv om alle disse uenige konsulentene gjør meg ganske hyper og geara, er jeg også frustrert siden denne konsulenten faktisk kretser rundt vesentlige poeng(i en lang og grundig uttalelse)uten å forstå hva jeg vil. Jeg har et problem siden det er min oppgave å skrive slik at leseren forstår hva jeg mener, og gjør han ikke det har jeg muligens gjort en dårlig jobb, men jeg kan da ikke gå inn i min egen tekst og forklare den. Kommentere min egen tekst, komme med replikker fra Forfatteren for å skape en distanse mellom Ulla og meg. Vise at jeg ikke er enig med henne og uttrykke min irritasjon over de feilene hun gjør. Konsulenten synes det største problemet er "det manglende rommet mellom hovedpersonens og tekstens refleksjonsnivå". Her skriver han/hun bla. at "teksten er tvers gjennom solidarisk med sin hovedperson" og at "teksten ikke er klar over spriket mellom liv og lære hos Ulla". At hun ikke "klarer å se at en akademisk el. ideologisk teori tross alt bare er en forenklet modell av en komplisert virkelighet" og at "teksten hvis talerør hun er, ligger på nøyaktig samme plan". Har jeg virkelig vært så uklar? Jeg er jo ikke enig med Ulla og hennes teorier. Hvis det hadde vært slik ville romanen hatt en helt annen avslutning. Jeg ønsker ikke å gi noen svar på hvordan man skal forholde seg til sex, jeg ønsket å stille noen spørsmål. At jenter skal bli mer bevisst i forhold til de seksuelle valgene de tar (bla.) og hvordan de forholder seg til seksualiteten sin- og hvorfor. Konsulenten kritiserer at "Ulla snakker om sin seksualitet som om den var en gjenstand", men jeg ønsket å skildre et menneske som forholdt seg til sex som om det var en idé. Jeg ville vise hvor destruktiv feiltakelsen hennes er.Og det jeg virkelig trodde var åpenbart var at konflikten mellom teori og praksis er et av romanens hovedtema.
Jeg skulle skrevet mer, men jeg må avslutte nå.
Hva mener egentlig du om dette?
PS: Jeg vurderer å ringe Aschehoug. Jeg antar at Oktober også refuserer meg.
OK. Kos deg fortsatt i Bergen!
Og sorry for at jeg stadig maser om denne jævla boka mi...

lotten."

Mail 2 fra lottens Venninne, 26. februar, 2001:
"Hallo lille venn
Så jævlig kjipt med det Gyldendal greiene. Det kan ikke være særlig lett å forholde seg til så mange sprikende uttalelser. Jeg vet neimen ikke hva jeg skal si om den siste der, jeg kjenner meg iallfall ikke igjen.
Her står alt bra til, lykkelig, lykkelig, er det jeg er. Men vet du hva, jeg tror jeg skal prøve å få kontakt med deg per telefon. Begynner nemlig å bli så groteskt lei av å sitte på denna datalaben å putle.
Snakkes
Drusilla"

Fortsettelse følger-

Kategori: Kultur

The Night Masquerade og Albert

Det var en vanlig lørdagskveld på den gamle svartmetall-bula i Oslo.
Dimmu Borgir freste fra høytallerne, stemningen var sånn passe, og det ble diskutert hvorvidt Dimmu Borgir var svartmetallens svar på Spice Girls.
En ufin dame hadde nettopp spydd i sitt eget ølglass, og en sliten rocker satt og halvsov i en krok.
Da dukket plutselig en gammel kjenning opp i lokalet.



Nei men, Albert. Dette var da ikke noen heldig stiltolkning.
Og lyseblå småsko, hva tenkte du på?
Mens den lukkede svartmetall-stammen hevet nedlatende på øyenbrynene skjedde det noe underlig på gulvet hvor Albert stod.



Albert lyste opp da han hørte hvilken sang som ble spilt, og begynte å vifte ivrig med armene.
Svartmetallerne måpte, mens den begeistrede Albert snart slang grasiøst på foten.



Men hva var nå egentlig dette? Der hadde jammen en utstemt Idol-deltager også forvillet seg inn i den lugubre puben. Svartmetallerne gryntet misbilligende, og Albert sitret både her og der.



Før han løp ut av lokalet, løp ut i natten, etter den skjønne baben.



Svartmetallerne skålte, et par klinte, og natten var fortsatt purung.
I etterkant hevdet en snydens glam-rocker at han også hadde sett Skybert sitte og drikke vodka i baren.
Dette ble dog aldri avklart.

Kategori: Tegninger

Kommentar til nye PMS-gjester fra NTNU

lotten skulle likt og visst hvorfor NTNU-studentene i Trondheim er så voldsomt interessert i den gamle og utdebatterte PMS-posten "Male blogging-helt på jordet?" i dag.

Finner dere det dere leter etter?

Et bedtydelig antall NTNU IP-adresser samme dag på samme arkiverte post var litt vel suspekt, selv her hos PMS.
Men det er da beklagelig at dere ikke har klart å finne frem til den påfølgende posten Ulevd og levd feminisme? hvor blant annet denne damen:



dukker opp og avklarer all forvirring rundt lottens forfyllede begrepsbruk.

Forøvrig håper PMS at de som fortsatte videre til "Den Nakne Mannskroppen" ikke ble skuffet.

I just looooooove my Statcounter...

Ayay, Henne og PMS

Ayay 1


Jeg drømte om Aylar.
Jeg drømte at Aylar var en varm og trivelig jente med omsorg for andre jenter.
Vi ble gode venninner i drømmen, og jeg spurte Aylar hvorfor hun hadde skjært opp den friske kroppen sin, og lagt inn silikon i brystene.
Jeg sa ikke at blabla, jeg syntes det så dumt ut med rumpeutringning, at jeg syntes det var tragisk å leve i en tid hvor unge og gamle kvinner la seg under kniven for å få en karikert kvinnekropp som noen hadde fortalt dem var attraktiv.
Jeg sa ikke at blabla, jeg alltid hadde fantasert om å bombe skjønnhetsklinikkene, at jeg foraktet de plastiske, fascistiske kirurgene som skar i de naturlige kroppene.
Jeg sa ikke at blabla, vi levde i en kultur hvor pornoidealet hadde blitt det nye skjønnhetsidealet, at det var ødelagte og krenkede kvinner som gikk rundt med døde og kalde bryster som en gal samtid bejublet.

At jeg syntes det var heselig, og at jeg snart ikke orket å høre flere jenter klage over kroppen sin. At brystene var for små, at rumpa var for stor, at lårene var for tykke, og at magen hadde blitt fet.

Jeg drømte om Aylar.
Og jeg spurte om hun trodde at hun måtte ha så store bryster for at menn skulle synes hun var fin.
Jeg hadde omsorg for Aylar som hadde omsorg for meg, og fortalte henne at det var ikke slik.
Det er ikke det det handler om, sa jeg til Aylar.
Det er ikke der det ligger.
Jeg syntes synd på den varme og trivelige Aylar som var som en liten lillesøster, og spurte om hun ikke hadde noe annet hun kunne profilere seg gjennom.
Noe annet enn en naken kropp.
Hva er dine talenter? spurte jeg.
Kan du ikke profilere deg gjennom noe du er flink til?
Jeg tenkte oppriktig at det måtte da være sunnere for Aylar å få oppmerksomhet for noe annet enn en naken kropp. For noe som var knyttet til det mennesket hun var.
Og som lå bak overflaten.
Dette var en drøm, så jeg fikk dessverre ikke et fiffig svar som kunne fungert som en saftig punchline på denne bloggposten.
Isteden ble det hele meget mystisk og Aylar tok seg på magen og fortalte at hun hadde en veldig spesiell mage, at hun trodde det ville bli veldig fint å leve inne i magen hennes, at hun trodde denne magen som en gang skulle bære et barn var hennes talent.
Deretter tok vi avskjed med hverandre, og jeg våknet.
For en fjollete drøm, tenkte jeg.
Hvor får jeg dette crappet fra?

Ayay 2.
Kachine hadde tydeligvis kjøpt Henne fordi hun hadde lyst til å foreta en reise med den trans-sibirske jernbanen.
"(og forresten, lotten, jeg kom til å kjøpe Henne i går, på grunn av en reisereportasje. Du er omtalt der. Pulevenner også. Og dagens onde kvinner.
Dere tre. Kult da, he he he)" skrev Kachine i kommentarfeltet til Nakima.
Jøss, tenkte jeg forskrekket og sendte sambo til butikken.
Selv var jeg sengeliggende etter å ha pådratt meg en kjedelig forkjølelse som følge av å ha gledet min kjære med en altfor kort kjole under feiringen av det nye året. Så mye for å være en sexy lady, nå lå jeg og snøt gul væske ut av nesen og pustet dårlig hvitløksånde i ansiktet hans, mens jeg maste "kan du lage te til meg", kan du lage brødskive til meg?" "du må kjøpe mer snytepapir".
Dessuten visste jeg ikke helt hva jeg syntes om det fårete uttrykket han hadde hatt hele nyttårsaften. Rødvin og lotten i kjole ble visst i meste laget for sambo.
En overstadig innpåsliten sambo som gnålte om at "du går jo aldri i kjole", "jeg elsker(!)den kjolen" og "du må vise frem de sexy bena dine oftere" ble i meste laget for lotten.
Spesielt siden han absolutt skulle bedrive slitsom Woody Allen-kyssing på halsen min hele natten.
Jaja, snart var iallefall den omsorgsfulle og seksuelt tilgjengelige (for å bruke noen vendinger fra Ottar-Anes innlegg i Klassekampen) mannen min tilbake med Henne under armen. En jentunge med rosa lebestift og brune skinnhansker kastet er forførende blikk mot meg fra forsiden før jeg begynte å bla febrilskt i det glansede magasinet.
Så hvor i helvete er nå artikkelen som skal bringe PMS til de velkledde og velsminkede massene?
Jeg bladde hissig.
Hvor er artikkelen som skal reklamere for PMS-feminismen til Gucci-feministene?!
Og hva skriver de egentlig?
Fristerinner i siste mote stirret lokkende fra alle kanter, sammen med rynkekrem-reklame, moderne konkubiner fra Shanghai, og Simple Living.
Men i svarte, hvor er nå min omtale?!
Jeg gikk tilbake til innholdsfortegnelsen, og fant omsider "Surfer på bloggbølgen".
To rare typer som visstnok het Arne&Carlos smilte dumt til meg og jeg leste:
"Arne og Carlos gjør det. Aylar gjør det også. Det er lenge siden nettdagbøker var for enslige datanerder. Blogging er blitt en inntektsbringende affære"

Aylar gjør det også?
Hva er nå dette for noe tøys?

På neste side gliste Aylar i turkis trøye og rosa jakke.
"Glamourmodell Aylar Lie tjener mye penger på bloggen sin" stod det under bildet.
Deretter leste jeg artikkelen om designerduoen Arne&Carlos som ville være på nett med kundene sine, og Aylar som kunne fortelle at hun ikke var "så gullfisk i hodet som det jeg gir uttrykk for" siden hun bruker bloggen som en reklamekanal hun tjener fett på.

...

Jeg fant nå tilsist min etterlengtede omtale under den trøstende overskriften "Spennende lesestoff" på neste side, og kunne konkludere med at omtalene av bloggerne fra bloggerbyen og mykporno-modellen Ayay var proporsjonal med bryststørrelsen.
Min krenkede ære ble likevel gjenopprettet gjennom en hyggelig anbefaling av Jill Walker: "En morsom og skarp blogg"!
Hey!
Hey, hey!

Og takket være Jill kunne jeg dog kose meg med dette utdraget fra Dagens Onde Kvinner, et utdrag som plutselig fikk en ny betydning for PMS og lotten:
"Jeg trenger Aylar-fri. Jeg vil at Aylar skal ta med seg alle de andre og dra til England. I England tror jeg de vil få det mye bedre. Der er de kommet mye lenger, glamourmodellene poserer sammen med ledende politikere, de har sin egen side i avisene og de store varemagasinene selger Playboy-klær til barn".

Pass deg du, Ayay.
PMS, Dagens Onde Kvinner og Pulevenner peser deg i nakken!

Halvantatt og halvrefusert (del 3)

I det vi går inn i PMS-føljetongens tredje del ser jeg meg nødt til å informere sårbare sjeler med selvskrevne manus nedlåst i skrivebordsskuffen, om at vi nå beveger oss inn i slakterkammeret hvor den anonyme manusmorder står og hånler respektløst mens han stikker kniven i den unge forfatters selvbilde og verk.
Dette vet selvsagt ikke den unge forfatter som venter utålmodig, slik bare en ungpike kan vente, på den eldre mannens begeistring da han oppdager at hun har fulgt hans faderlige formaninger og kloke veiledning liksom en veloppdragen og pliktoppfyllende datter i ånden.

Utdrag fra lottens dagbok, 18.oktober 2000:
"(...) Det aller mest vesentlige er hva som vil skje med romanen (som jeg begynner å bli lei) og jeg får svar fra Cappelen i løpet av en to-ukers tid. Jeg håper selvfølgelig at boka blir antatt, men det viktigste er at jeg får en avklaring. Jeg har fått et positivt svar fra Aschehoug, men jeg vet ikke hvor innstilt jeg er på å jobbe enda mer med boka. Jeg føler at den tiltross for sine små handikap er ferdig, og jeg føler meg iallefall ferdig med den selv. Jeg tror det ville være veldig lite tilfredsstillende å begynne og mekke enda mer på den. Også er det behovet for fremdrift omsider da!(..)"

Gyldendal Brev 1:
20.desember 2000.
"Takk for at du har sendt oss ditt manuskript, som vi har mottatt på forlagets avdeling for norsk skjønnlitteratur. Våre redaktører vil se nærmere på det, og du vil høre fra oss så snart vi har tatt en avgjørelse. Vurderingstiden er fra tre til åtte uker."

Etter en uakseptabelt lang ventetid som førte til at forfatterinnen skrev en mail til Forlagsredaktøren fra Cappelen, ankom tilsist det etterlengtede brevet den forventningsfulle unge pike på nyåret 2001.
Brevet etterfulgte en mail fra den store forlagsredaktør som konkluderte med at Vinterhaven fortsatt trengte noen betydelige forandringer. Dessverre har uheldig omgang med datamaskinen fortært denne mailen for flere år siden, men brevet er omsider gravd frem fra de uransakelige og hemmelighetsfylte papirtårn langt inne i skap med odøren av støv.

Cappelen Brev 3:
"Kjære lottenlotten,
Her følger som nevnt i e-post, manuskript og innstillinger.
Med vennlig hilsen Forlagsredaktøren."

Konsulent B:
" Romanen Vinterhaven tar utgangspunkt i Ulla, en 20-åring som bor i Oslo og studerer på Blindern. Hun har tenkt å skaffe seg en elsker, noe hun da også gjør i løpet av boken. Bokens bakteppe består for det meste av Oslo-urbane og lett gjenkjennelige steder, samt visse miljøer som f.eks black metal miljøet.
Først det positive: boken tar opp et tema som i seg selv er verdt en studie. En jentes seksuelle oppvåkning og bevisstgjøring omkring seksualitet sett i forhold til sosiologiske og historiske tradisjoner. Boken kretser om spørsmål om identitet, om hvordan man skal leve livet sitt og hvilke valg man bør ta, hvilke valg man kan ta osv. Dette er en roman om kjærlighet, om søken etter kjærlighet og nærhet, noe hovedpersonen erkjenner selv i slutten av boka, da hun endelig ser at hennes "prosjekt" ikke gikk slik hun planla. Prosjektet hennes er å skaffe seg en elsker som hun ikke trenger å elske, for slik å kunne finne en egen definisjon av kjærlighetsbegrepet. Det er et stort potensiale i selve stoffet.

Problemene er derimot mange. Romanen virker livløs. Den fortellende stemmen som skulle ha ledet meg inn i denne bokens mange situajoner og personer, får en negativ virkning. Teksten er for utenpåklistret. Man kommer aldri skikkelig inn i Ulla. Hun fremstår som en karikatur der hun raser avgårde med den ene klisjeen etter den andre; om kjærligheten, om kroppen, om denne alanismorisette-light-feminismen som hun påstår er selve kvintessensen i hennes individualitet. Jeg-stemmen er bråkjekk og virker ekskluderende uten å ha tyngden som kynisme- noe hun gang på gang påstår å mestre- krever rent fortellerteknisk. Det blir litt for mange åpenbare observasjoner, litt for mange overflatiske liksom-analyser av en samtid forfatteren ikke ser ut til å ha tilstrekkelig avstand til. Name-droppingene her er mange og de fleste er kjedelige og forutsigbare.
De andre personene i boken får man aldri noe inntrykk av. De er nå der, mer eller mindre som marionetter eller kulisser for Ulla. Forfatteren klarer aldri å skape tilstrekkelig dybde. Hverken hos seg selv, i de mange dialogene, eller hos sine personer.
En av grunnene til dette kan ligge i at alle personene "sier" alt. Ingenting antydes, det finnes ingen psykologiske avdekninger og heller ingen utvikling hos karakterene, bortsett fra at hovedpersonen på slutten, som nevnt, erkjenner sitt prosjekt som feilslått. De andre forblir endimensjonale.
Denne romanen virker på meg umoden, noe jeg mener vises i de mange utenpåytringene og den symptomatiske vegringen mot å trenge inn i stoffet, trenge inn i seksualitet og vennskap og identitet. For det er disse tingene denne romanen vil handle om.
Jeg vil ikke anbefale å utgi denne boken."

Konsulent A (den eldre mannen):
"Jeg husker fortsatt med begeistring den forrige versjonen av dette manuskriptet, og må med beklagelse innrømme at utviklingen ikke er blitt riktig slik jeg hadde håpet.
Det er vanskelig å si hvor gjennomgående forandringene er, men jeg sitter med en følelse av at det aller meste er skrevet på nytt. I alle fall hadde jeg problemer med å finne igjen mye av det jeg forrige gang likte best: Den frekke, direkte tonen, den ivrige selvsikkerheten og det naive gå-på-humøret.
Istdet virker det som om lottenlotten har jobbet med å utvikle språket sitt videre. Det har i mange partier fått et prosalyrisk preg. I tillegg er det svært preget av gjentakelser. Ord og vendinger repeteres for å få fram visse effekter, og visse språklige figurer brukes så ofte at leseren blir helt utmattet.
Men først og fremst har språket blitt altfor mye prat. Alt skal utbroderes alle følelser og reaksjoner forklares på ulike vis. Hendelesene får ikke stå alene, ja, ofte må handlingen nærmest vike plassen til fordel for alle tankene omkring.
I tillegg må jeg innrømme at jeg irriterte meg over et par rent tekniske ting: Mangelen på innrykk ved nytt avsnitt, samt ingen angivelse av hva som var replikker.
Munterheten i den første versjonen har til tider veket plassen for affektert melankoli. Personene formulerer seg mer patetisk enn jeg kan huske at de gjorde før. Særlig gjelder dette samtalene mellom hovedpersonen og Lars Iver. Her fristes jeg til å karakterisere skildringen som "livskrise på tomgang"! Og forfatteren synes mer enn tidligere å være opptatt å få fram sitt poeng. Vår kvinnelige hovedperson blir i perioder temmelig dum i sin insistering på sex men ikke kjærlighet, særlig fordi vi skjønner altfor godt hvor hennes følelser drar henne. Og en dum hovedperson leder uvergelig til en dum hovedkonflikt.
Kanskje det er jeg som ved annen gangs lesning ser tydeligere at hele opplegget for historien er svært tynt. Unge mennesker i prøvende forhold, studenters begeistrede meningssvada for første gang satt ut i praksis. Det må selvfølgelig bli mye tull av det. Og når virkeligheten omkring glimrer nesten totalt ved sitt nærvær blir det hele en enda tynnere grøt-noe den prosalyriske tonen ikke kan skjule. Tvert i mot. Det påtatte alvoret fremhever hvor lite viktig hele denne historien er.
Fortsatt er jeg begeistret for forfatteren. Hun skriver livlig og lett (og stort sett meget korrekt, slik at man forbløffes av skrivefeil som gjentar seg, som "nyskjerrig", "appelere" og "kurrant"). Hun kan skape morsomme og interessante situsjoner og personer- særlig når hun forteller i stedet for bare å la språket blomstre.
Og kanskje er jeg altfor negativ til denne nye versjonen- kanskje ser jeg ikke alt det som er blitt bedre rett og slett fordi manuskriptet er så ordrikt. Kanskje kan en beinhard strykning (ned til halvparten eller mindre av det nåværende omfanget) demonstrere at forfatteren virkelig har gjort viktige fremskritt.
Men dessverre er det ikke inntrykket jeg sitter igjen med.
Jeg håper forfatteren ikke mister motet, men vil så sterkt jeg kan (dette ble understreket også i min forrige uttalelse, uten at forfatteren synes å ha tatt hensyn til det)-påpeke at dette er altfor langt og altfor ordrikt!
Stryk!
Og så får vi komme tilbake til saken!"

Helvetes gamle gubbe som vil skrive boka mi selv! tenkte den yngre lotten rasende. Aldri skulle hun følge de elendige rådene hans igjen. Her hadde hun underkastet seg hans villedende veiledning, det innså hun nå, og istedenfor å innrømme at han hadde sendt henne avgårde i feil retning, anklaget han plutselig den tidligere heltinnen som en gang var "energisk, morsom og orginal" for å være dum, og furtet over at det ikke hadde blitt strøket nok!
Den krenkede forfatter hatet brått den anonyme eldre mannen inderlig, en mann som ikke hadde knullet på lenge antok hun, og tok en ekstra titt på kommentaren til den nye konsulenten.
"denne alanismorisette-light-feminismen"?! Den nye konsulenten, en feministhatende og nyutdannet ung mann, antok hun, må ha sluppet en selvtilfreds fis over sine fiffige formuleringer.
"klarer aldri å skape tilstrekkelig dybde"?! Kom og ta en titt ned i sinnet mitt så er du velsignet med mareritt resten av livet, tenkte den yngre lotten og ønsket han en lang og pinefull død som virkelig ville la han kjenne på dybden i seg selv.

Den unge piken med liksom-analyser av en samtid, må ha vært så fylt av hat at hun ikke engang skrev ned sine betraktninger.
Det eneste beviset på hennes misnøye er en liten sidekommentar i den frustrerte forfatterens dagbok.
Utdrag fra lottens dagbok:
"PS: Cappelen ønsker videre forandringer, og dette forargrer meg stort. Jeg satser heller på et annet forlag."

Fortsettelse følger-

Kategori: Kultur